GJENTA OG STUTEN

Ein usæl song om ein gjente,
ei gjente og so ein stut.
Den eine elska ei kvige, den andre elska ein gut.
Og jenta var gardmannsjente, og stuten var berre stut.
Men guten var son av ein husmann, - ein sokalla husmannsgut.
Dei møttest med kvart på ein holme, der sto det eit gamalt naust, men der kom far hennar på dei, og dermed var helvete laust.
Han skreik slik at måsen rømde,
- han var so sint at han naus,
- og olmose husmannstraven
- vart mest slegen helselaus.
Og gjenta vart skyssa heimat med hiksting og krampegråt.
So læste han båten for ho,
- det fanst ingen annan båt.
Men seint neste laurdagskvelden
då gamlingen låg og sov,
smaug gjenta seg ned til stranda,
- ho bad ikkje ein gong om lov.
Og dermed vrengde ho av seg,
- ho vyrde kje kulden eingong, men sumde med kurs for holmen med jubel og salmesong.
So var det ho midt på sundet råka stuten, du veit, og han låg for same kursen der framfus han fram seg sleit.
No skulle han møte kviga,
- kviga som før er nemd, for ho var - tilliks med guten -løynleg til holmen stemnd.
Dei viste kje om kvarandre,
men vegen bar same veg.
Ho tenkte på han i naustet, han tenkte vel sitt med seg.
Dei sumde med alt dei åtte, urkrafta fram dei dreiv.
So stod dei omsider ved målet og hardt etter pusten heiv.
Men der var det inga kvige, og der var det ingen gut.
So sto ho der dum som ein kvige,
so sto han der, dum som ein stut.