”Alt du får vite om narkotika er bare bøff...”.
- OM NARKOTIKABRUKERE, NARKOTIKA, LOVER, KUNNSKAP OG VERDIER	Lastet ned fra narkoman.net

Forfatter: Erik Brorson
Studentnr: 990214

Fagkode: H366
Oppgavetype: Hovedfagsoppgave
Vektall: 20

Studium: Hovedfag i kulturstudier

Forfatterens forord

Den prosessen som har dette arbeid som resultat har bestått av en rekke radikalt forskjellige former for arbeid. Den har bragt meg til støvete kjellerbiblioteker med store svarte stortingsprotokoller, og jeg har blitt bespist av Tyrilistiftelsen. Den har vært forårsaker av den dypeste frustrasjon, av perioder med altoppslukende engasjement og av den evinnelige følelsen av at det finnes så mye mer jeg gjerne ville hatt med og så mange flere spennende perspektiver jeg kunne ha belyst problematikken utfra.

Prosessen hadde imidlertid ikke vært mulig å gjennomføre uten det store antallet personer som har vært behjelpelige. Jeg vil med dette benytte anledningen til å sende all min takknemlighet til ”Tor”, ”Tore”, ”Tord”, ”Torleif”, ”Torstein” og ”Torbjørn”. Dere har i kraft av å være mine informanter vært de viktigste bidragsytere til denne oppgaves tilblivelse.

Mine veiledere, i hovedsak Halvard Vike, men også Ellen Schrumpf, har også spilt en for meg meget viktig rolle i prosessen. Min takknemlighet rettes dermed også mot Høgskulen i Bø generelt, de nevnte veilederne spesielt.

Jeg vil i tillegg få lov å takke Ulf Johansen Krange for informative samtaler og spennende litteratur. Litteraturformidling har også ”Høvdingen” stått for, og jeg takker ærbødigst. Kristian fortjener også en takk for å ha hjulpet meg med husrom i intervjuprosessen (og ellers), mens dataekspert Trond takkes for den uvurdelige hjelpen han har bidratt med i kritiske datastunder. Dessuten takker jeg Theodor for den uendelige tålmodigheten han har vist meg mens jeg har vært engasjert i produksjonen av det følgende (og ellers).

Ingen grunn til å frykte hverandre
når alle sammen var som deg
og hvis at noen ikke var det
så ville vi
alle sammen
vært enig i
i å få dem vekk
(DeLillos, 1986)

Innholdsfortegnelse

Kapittel 1
1.1 Innledning........................................s. 7
1.2 Presentasjon av undersøkelsen.....................s. 12
1.3 Presentasjon av informantene......................s. 14
1.4 Presentasjon av metode............................s. 15

Kapittel 2
Store forskjeller, men kanskje er det ensartede vel så interessant?
2.1 Innledning........................................s. 22
2.1.1 Overordnede perspektiver...................s. 22
2.1.2 ”Mine” ”narkotika”-brukeres ruskarrierer...s. 26
2.2 Kontrollapparatets to ansikter....................s. 27
2.2.1 Differensiell assossiasjon og ”narkotika”- bruk..........................s. 27
2.2.2 Åpen og skjult opposisjon til de allmennkulturelle normene rundt ”narkotika”..........................s. 28
2.2.3 I det sosiale liv..........................s. 29
2.2.3.1 Om oppdragelse, levekår og kulturell frisetting.............s. 30
2.2.3.2 De ”åpent opposisjonelle” i øst og vest.......................s. 32
2.2.4 Innovatører og etterfølgere................s. 39
2.2.4.1 Hvem er innovatører og hvordan gikk det med disse?.................s. 39
2.2.4.2 Og hva med etterfølgerne?...........S. 41
2.2.5 Politiets innsats - selektivt fokus........s. 42
2.2.5.1 Østkantens opplevelser..............s. 42
2.2.5.2 Vestkantens manglende opplevelser...s. 43
2.2.5.3 Hva kan et selektivt fokus resultere i?..................s. 43
2.2.5.4 Disiplineringen.....................s. 47
2.3 Den slående ensartetheten.........................s. 47
2.3.1 Karriereutviklingen........................s. 48
2.3.2 Holdningsutviklingen.......................s. 50
2.3.3 Kunnskapsetableringen......................s. 52
2.3.4 Differensieringen..........................s. 55
2.3.5 Kunnskapens innhold........................s. 57
2.3.6 Avviket fra kunnskapen.....................s. 59
2.3.7 Er all ”narkotika” like politisk farlig?...s. 60
2.4 Oppsummering......................................s. 61

Kapittel 3
Hva er ”narkotika”?
3.1 Innledende kommentarer............................s. 63
3.2 Cannabis..........................................s. 64
3.2.1 Hamp for kroppen...........................s. 65
3.2.2 Hamp for hendene...........................s. 66
3.2.3 Hamp for hodet.............................s. 68
3.2.3.1 Den opprinnelige bruken av
hamp som rusmiddel..................s. 68
3.2.3.2 ”Vår” bruk av hamp som rusmiddel....s. 69
3.2.4 Rusen en oppnår ved bruk av hamp...........s. 71
3.2.5 Bruken av hamp.............................s. 72
3.2.6 Blir en avhengig av hamp?..................s. 72
3.2.7 Oppsummering...............................s. 75
3.3 Amfetamin.........................................s. 76
3.3.1 Historikk..................................s. 76
3.3.2 Bruken av amfetamin og rusen en oppnår.....s. 77
3.3.3 Avhengighet................................s. 79
3.3.4 Oppsummering...............................s. 80
3.4 Kokain............................................s. 81
3.4.1 Historikk..................................s. 81
3.4.2 Bruk av kokain.............................s. 82
3.4.3 Avhengighet................................s. 84
3.4.5 Oppsummering...............................s. 84
3.5 Heroin............................................s. 85
3.5.1 Historikk..................................s. 85
3.5.2 Bruk av heroin.............................s. 88
3.5.3 Avhengighet................................s. 88
3.5.4 Oppsummering...............................s. 89
3.6 Hva er ”narkotika”?..............................s. 89
3.7 En visualisering av ”narkotika”-begrepets
indre grenser....................................s. 91
3.7.1 I historien................................s. 91
3.7.2 Hvilke egenskaper finnes i stoffets basis?.s. 92
3.7.3 Hvor mange er det som prøver stoffene?.....s. 92
3.7.4 Er stoffene avhengighetsskapende?..........s. 93
3.8 Oppsummering......................................s. 93

Kapittel 4
Om kunnskap
4.1 Hvordan kunnskap reproduseres – eller omformuleres..............................s. 95
4.1.1 Snakk med ungdommen om ”narkotika”.........s. 95
4.1.2 Om kunnskapsoverlevering...................s. 96
4.1.3 Om å leve med flere typer kunnskap.........s. 98
4.1.4 ”Det blir en form for isolasjon...”........s. 100
4.1.5 Isolasjonens resultat......................s. 102

4.2 Theres a time to act freak and a time to act straight........................s. 102
4.3 Møtet mellom to former for kunnskap...............s. 104
4.3.1 Gjensidig utelukkelse......................s. 104
4.3.2 ”Narkotika”-brukerens opplevelse...........s. 106
4.3.3 De nærmestes irrasjonelle rasjonalitet.....s. 107
4.3.4 Risikoen og skylden........................s. 109
4.3.5 Forurensningen og tabuene..................s. 110
4.4 Oppsummering......................................s. 112

Kapittel 5
Hvordan ble ”narkotika” narkotika?
5.1 Retten og samfunnet...............................s. 114
5.2 De norske lovene mot ”narkotika”..................s. 115
5.2.1 Legemiddelloven............................s. 116
5.2.2 Proffparagrafen............................s. 118
5.2.3 ”En enestående rask straffeskjerping”......s. 119
5.2.4 Overgangshypotesen og dens forgjenger......s. 120
5.2.6 Kommersielle implikasjoner?................s. 122
5.3 Orden og ambivalens...............................s. 123
5.4 Oppsummering......................................s. 124

Kapittel 6
Om vitenskap, holdninger, lover, medier - og om hvem som rammes
6.1 Et historisk sideblikk med metavitenskapelige implikasjoner..................s. 126
6.2 Vitenskapen og holdningene........................s. 128
6.3 Lovene og holdningene.............................s. 134
6.4 Mediene og holdningene............................s. 136
6.5 Hvem er det holdningene rammer?...................s. 137
6.6 Et lite tilbakeblikk..............................s. 141
6.6.1 Hvem utvikler et belastende misbruk av sterkere stoffer?...............s. 141
6.6.2 Hvilke kunnskap er den fremtredende blant brukerne av stoffene?................s. 142
6.6.3 Hva er de forskjellige kunnskapsformene bygget på?................s. 143
6.6.4 Hva skjer med de som ”utvikler et mer omfattende bruksmønster”?...........s. 143
6.6.5 Møtes ”narkotika” forskjellig i Oslo øst og i Oslo vest?...................s. 144
6.7 Hva nå? ..........................................s. 147

Kildehenvisninger.........................................s. 150

Kapittel 1 tilbake til innholdsfortegnelsen

1.1 Innledning

Verdens Gang kunne 27.04.1997 fortelle at ungdommer helt ned i 12-13 års-alderen synes bruk av ecstacy høres spennende ut, og at politiet legger skylden for dette på Petter Nome. Bakgrunnen for dette var et intervju med TV-kjendis og programleder Petter Nome i samme avis 11.01.1997, der han hadde utdypet et synspunkt han hadde fremmet i et intervju i bladet Henne noen måneder i forveien (Henne, nr. 1, 1997); at den norske tilnærmingen til ”narkotika” ikke hadde hatt det ønskede resultat. Han hevdet tvert i mot at kontrollskadene og det ensidige fokus på straffeforfølgelse og sosial sanksjonering hadde virket mot sin hensikt, og at resultatet sannsynligvis var flere dødsfall enn det trengte å ha vært og en stor og unødvendig utgiftspost i form av et kontrollvesen som hadde vokst seg stort og kostnadskrevende. Han trekker i tillegg fram den sosiale misere som kan følge av å bli straffeforfulgt for ”narkotika”-bruk og hevder at den i mange tilfeller kunne ha vært unngått, dersom ikke lovverket tilrettela for den type sanksjonering overfor ”narkotika”-brukere, som det gjør i Norge i dag.

Det er ikke noe nytt i det Nome uttaler. Det har alt sammen blitt uttalt ved mang en anledning, og av mennesker som skulle ha et presumptivt meget godt uttalelsesgrunnlag. Professor i strafferett; Johs. Andenæs, har som mangeårig leder av strafferådsutvalget vært sentral i oppjusteringen av de norske lovene mot ”narkotika”. Ifølge ham (1994) har det norske straffenivået i ”narkotika”-saker endt opp i en gigantisk feilinvestering i straff.
Professor i kriminologi; Nils Christie, har i mange år forsket på fenomenet ”narkotika” og han hevder at oppfatningen av farene ved bruk av ”narkotika”, og da spesielt de lettere ”narkotiske” stoffer (hasj og marihuana) er sterkt overdrevet.
Eksempellisten på fagfolk og andre som setter spørsmålstegn ved den måten vi som samfunn møter ”narkotika” på, kunne vært gjort meget lang. Jeg nøyer meg imidlertid med å fastslå at Nomes utspill på ingen måte er noe nytt og enestående synspunkt. Mennesker med mangeårig engasjement på området har lenge hevdet nettopp dette.

Den reaksjonen Nomes utspill avstedkom kan imidlertid antagelig figurere som et relativt typisk eksempel på hvordan den norske ”narkotika”-debatten fortoner seg.

”Narkotika”-problematikken vies relativt stor oppmerksomhet i det norske samfunnsliv. For en som har tråkket sine ungdomsboots i et miljø der ”narkotika” har vært tilstedeværende og senere i flere år arbeidet med narkomane, samt tatt utdannelse innenfor samme felt, synes imidlertid debatten omkring ”narkotika” ikke å være preget av nøktern kunnskap og formidling av denne.
Den kan synes å fremstå som et knippe av argumenter med sin basis i en rekke fagdisipliner, uten at noen av disse disiplinene synes interessert i å tegne et mer helhetlig bilde verken av ”narkotika”, av ”narkotika”-bruk eller av den norske ”narkotika”-politikk. Biologiske konsekvenser ved ”narkotika”-bruk, sosial- og individualpsykologiske prosesser som fører til eller blir iverksatt av ”narkotika”-bruk, sosiologiske forklaringer og konsekvensutredninger rundt bruk av ”narkotika”, og moralistiske argumenter som presenteres som en slags ”common sense”, og således ikke settes spørsmålstegn ved, kan synes å prege debatten. At denne kunnskapen kan synes å stride mot de empiriske fakta som framkommer rundt problemstillingen synes i mange tilfeller ikke å være grunn nok til å sette spørsmålstegn omkring den forklaringsmodellen en har valgt å benytte seg av i den offentlige tilnærmingen til ”narkotika”. Ved telefonisk henvendelse kunne for eksempel forsker ved Sirius, Einar Ødegaard, opplyse at prevalensen for injeksjonsbruk (det sannsynlige omfanget av bruken av ”narkotika” i sprøyteform) i Norge, tilsynelatende ligger på nøyaktig samme nivå som i Nederland, som er det vestlige landet som har valgt den minst restriktive linjen i forhold til ”narkotika”. Dette kan tyde på at fri tilgang til ”narkotika”, som en i praksis opplever i Nederland, ikke nødvendigvis produserer flere misbrukere av ”narkotika” i sprøyteform enn den tilnærmingen vi har valgt i Norge. Allikevel kan Roar S. Larsen fra Norsk Narkotikapolitiforening i et leserinnlegg i VG 02.10.2000 fastslå at det er den nederlandske tilnærmingen til ”narkotika” som er en fiasko.
Grunnen til dette, hevder han, er at den nederlandske regjeringens egne rådgivere har konstatert at Nederland har blitt storforbrukere av harde stoffer.
Men han nevner ikke at den norske tilnærmingen til ”narkotika”-problemet, i forhold til bruk av ”narkotika” i sprøyteform, tilsynelatende har ført til nøyaktig samme resultat. En vesentlig forskjell ligger allikevel i at Norge, på veien fram til dette resultat (som for eksempel Nome, Christie og Andenæs har hevdet) hvert eneste år bruker enorme ressurser på å etterforske, straffeforfølge og forvare mennesker som har befatning med ”narkotika”. Til dette kommer de helhetlige sosiale konsekvensene av at et relativt stort antall mennesker lever på kant med loven, som en ikke opplever i Nederland. I det norske mediebildet synes det allikevel ikke å være noen interesse for å sette spørsmålstegn ved representanten for Norsk Narkotikapolitiforenings forklaringsmodell.

Det kan synes som om debatten i Norge føres på to plan. På det ene nivå er det personer som baserer sine utsagn på empirisk og teoretisk innhentet kunnskap. På det annet nivå kan argumentene synes å være basert på et verdistandpunkt. Mellom disse nivåene kan det, som Nome-saken eksemplifiserer, synes vanskelig å skape treffpunkter som kan muliggjøre en konstruktiv debatt. Spesielt dersom det motstridende synspunkt, som i Petter Nomes tilfelle, blir brukt som en del av problemets begrunnelse.

Tanken på at all ”narkotika” er like farlig, hevder kriminologen Morten Timme Hansen (1988), har gått som en rød tråd gjennom den norske ”narkotika”-politikk. Ole Jørgen Skog er forsker ved NORAS og deltager i styringsgruppen for et forskningsprosjekt om forebygging av ”narkotika”problemer som ble iverksatt i 1986. Han sier i en konkluderende oppsummering av sin artikkel Utviklingen av det norske ”narkotika”-problemet at det ikke er noen:

”...gode grunner til å tro at vi står i fare for å få en massiv økning i bruken av lettere narkotiske stoffer i årene som kommer. [……….] Det er all grunn til å tro at spredningspotensialet for sprøytebruk er meget begrenset” (i Waal/Middelthon, s. 50-51).

Dette til tross for at han i samme avsnitt fastslår at tilgjengeligheten av cannabisstoffer synes ganske stor. Det synes med andre ord å være liten fare for økt bruk av cannabis, likeledes er det lite trolig at bruken av ”narkotika” i sprøyteform vil øke, ifølge Skog, helt uavhengig av de juridiske virkemidler vi velger å ta i bruk – eller evt. lar være å ta i bruk. Det synes i tillegg klart at svært mange unge som blir involvert i bruk av hasj nøyer seg med å eksperimentere med stoff, og blant dem som fortsetter å bruke hasj, slutter de fleste i voksen alder (Hammer og Vaglund, 1990).

Allikevel, hevder Willy Pedersen, er det stor sannsynlighet for at en betydelig minoritet, særlig av guttene, vil kunne utvikle et mer omfattende bruksmønster (i Waal/Middelthon, 1992). I en annen bok hevder Pedersen at frekvensen av prøvere av ”narkotika” i Oslo synes å være noe høyere i bydeler med tradisjonelt høye sosioøkonomiske kår (Pedersen, 1998).

Utfra den skisserte tanken om at all ”narkotika” er like farlig, kunne en tenke seg at bydeler med høy sosioøkonomisk standard, på grunnlag av de respektivt flere prøvere, ville fostre flere registrerte brukere av ”narkotika”, enn bydeler fra lavere sosioøkonomiske kår.
Slik er det ikke.
Ifølge Christie og Bruun er det fire ting som kjennetegner den tradisjonelle, registrerte misbrukeren av sterkere stoffer; de er unge, de er dårlig utdannet, de har lav status og de bor i byer (1996). Mens vi vet at det finnes flere ungdommer fra velstående bydeler som prøver ”narkotika”, vet vi at de aller fleste misbrukerne av tung ”narkotika” kommer fra bydeler uten samme velstand.

Dette gir oss en interessant problemstilling:
• Hva er det som gjør at så vidt mange flere av de som prøver ”narkotika” fra Oslo øst, i forhold til de fra Oslo vest, synes å utvikle et registrert belastende misbruk? (Jeg vil i det følgende benytte meg av uttrykket belastende misbruk i karakteristikken av en livssituasjon som tydelig synes preget av rusbruk.)
• Kanskje kan det belyse problemet ytterligere, om vi større grad tar hensyn til den reaksjonen som oppstår overfor ”narkotika”-brukeren, på bakgrunn av den holdningen til ”narkotika” og ”narkotika”-brukere som preger ”narkotika”-brukerens sosiale omgivelser.

Den generelle holdning til ”narkotika”, ”narkotika”-bruk og ”narkotika”-brukere i brukerens omgivelser, og de faktiske effekter av disse holdningene overfor brukerne, er faktorer som sannsynligvis vil kunne innvirke på brukerens videre normbrytende oppførsel. Edwin Lemerts stemplingsteori (Lemert i Hauge, 1990), Peter Berger og Thomas Luckmans teori om sosialisering (1992) underbygger dette, og begge teorier vil redegjøres for og benyttes i det følgende.

Innenfor den vestlige kultursfære har det gjennom mange år blitt satt inn store ressurser i bekjempelsen av ”narkotika”. I denne prosessen har det i Norge vært politisk konsensus om å kjempe for et ”narkotika”-fritt Norge, og det er allmenn enighet blant de folkevalgte om at vi anser det nødvendig å bruke strenge sanksjonsformer overfor brudd på disse normene.
Denne tverrpolitiske enigheten har vært uforandret siden ”narkotika”-spørsmålet ble introdusert for norske politikere på 60-tallet, og jeg vil sette søkelyset på den senere i dette arbeid.

Dersom den norske tilnærmingen til ”narkotika”-spørsmålet er preget av at alle former for ”narkotika” er like farlige, åpner dette for følgende scenario:
En sannsynlig konsekvens av at alle (de ytterst forskjellige) formene for psykoaktive stoffer har blitt samlet og presentert som ett, kan være at folks kunnskap om hasj, heroin, LSD, amfetamin, englestøv, kokain, ecstacy, khat, diazepiner, trazepaner, opium, fleinsopp, piggeple og barbiturater, begrenser seg til kunnskap om ”narkotika” som begrep, og ikke som en gruppe psykoaktive stoffer hvis effekter, historie, kjemisk substans, avhengighetsskapende evne og tradisjonelle og nåværende bruksmåter varierer i så stor grad som det faktisk gjør. I så fall synes det ikke utenkelig at den reaksjonen som oppstår overfor en bruker av en type ”narkotika” i noen tilfeller kan være basert på kunnskap som er adekvat for en helt annen type ”narkotika”. Dersom ”narkotika”-brukeren opplever denne formen for reaksjon vil han, som vi skal se av det følgende, kunne føle å bli utsatt for en behandling som han selv vil oppleve fullstendig inadekvat. Dette vil igjen kunne innvirke på brukerens motreaksjoner overfor de som utsetter ham for denne, for ham inadekvate behandlingen.

Hvem går videre til misbruk av sterkere stoffer?
Finnes det noen fellesnevnere i bakgrunn, personlig konstitusjon eller annet som peker seg ut blant disse?
Dersom alle stoffer er like farlige synes det naturlig å anta at brukerne av de respektive stoffene har hatt en relativt likeartet ruskarriere, og at deres liv i relativ likeartet grad har vært preget av misbruk av ”narkotika”.

Hvilken kunnskap er den fremtredende blant brukerne av stoffene?
Ligger den i nærheten av den formen for viten Nils Christie, Johs. Andenæs og Petter Nome representerer, eller er den i tråd med den kunnskapen politiet, frivillige organisasjoner involvert i forebyggende arbeid og andre utøvere av den massive motbøren Nome opplevde, står som representant for?

Hva er de forskjellige kunnskapsformene bygget på?

Hva skjer egentlig med de som ”utvikler et mer omfattende bruksmønster”?
Er alle disse heroinister?
Går det an å fungere sosialt til tross for et eventuelt bruk av ”narkotika”?
Er ”et mer omfattende bruksmønster” bestandig ensbetydende med et liv i fornedrelse?

Ettersom det er flere prøvere fra Oslo Vest, og flere misbrukere av sterkere stoffer fra Oslo Øst, går det an å finne ulikheter i måten ”narkotika” blir møtt på, innenfor de ulike sosiale strata?

Dette er alle spørsmål som vil søkes belyst i dette arbeid. Den røde tråden utgjøres av en undersøkelse blant informanter som representerer seks forskjellige ungdomsmiljøer i Oslo, der ”narkotika” har blitt benyttet hyppig i alle miljøene.

1.2 Presentasjon av undersøkelsen
For å finne ut av de ovenstående spørsmål, etablerte jeg kontakt med seks personer fra Oslo. Deres felles trekk var at de alle begynte å bruke ”narkotika” en gang på 70- eller 80-tallet. Ingen av mine informanter kan kalles prøvere. De har alle, gjennom lengre tid, vært jevnlige og daglige brukere av ”narkotika”

De kommer fra seks forskjellige miljøer, og alle har de begynt å bruke ”narkotika” sammen med venner. Jeg har i så måte bedt hver enkelt av mine informanter om å tenke tilbake på den gjengen de begynte å bruke ”narkotika” sammen med. Hva slags folk var de, og hva kjennetegnet foreldrenes ”strenghetsnivå” i hjemmene de kom fra. Det er begrenset i hvilke grad en kan huske detaljer, eller i det hele tatt kjenne til detaljer ved sine barndomsvenners foreldre, deres sanksjonsnivå og reaksjoner. Det betyr at de opplysningene som kommer fram er basert på intervjuobjektenes subjektive og retrospektive vurdering av episoder de har deltatt i, og hørt om, gjennom oppveksten. Det sier seg selv at denne delens resultater ikke kan presenteres som etablert, sikker kunnskap. Til det er usikkerhetene knyttet til bleknet minne og en eventuell umodenhet i det forgangne opplevelsesøyeblikket, for stor.
Det vil allikevel kunne gi et innblikk i en del av det norske samfunn. Det vil kunne fortelle noe om en utgruppe som etablerer en tilværelse som har brudd på et normsett (som av majoriteten synes å oppfattes som allmenngyldig) som et sentralt element. Det vil imidlertid også kunne fortelle noe om hvordan nettopp denne majoriteten møter brudd på de allmenngyldige normene. I forlengelsen av dette blir det naturlig også å søke belyst hvordan de allmennkulturelle normene har oppstått, og hvordan møtet mellom de to konflikterende normsett vil arte seg, i dette tilfellet for normbryteren.

På denne måten vil vi kunne innhente informasjon om det tankesettet som utvikler seg innenfor et miljø som er i opposisjon til den allmenne kultur og de normene som er styrende for menneskelig adferd i denne. Men en kan også erverve kunnskap om visse trekk ved den norske allmennkultur. I hvilke grad vi stiller oss åpne for alternative forklaringsmodeller, og hvordan vi møter et fenomen som ikke er i tråd med våre egne forklaringsmodeller, vil også være i fokus i det følgende.

De personene som har bidratt med sine opplevelser er menn. For eksempel Nielsen og Rudberg (1992) har skrevet mye og interessant om jenters sosialisering til rusmiddelbruk. Jeg har imidlertid valgt å fokusere på seks kameratflokker bestående av gutter.

Som jeg har nevnt finnes statistikk for så vel prøvere av (stort sett) cannabis som for heroinmisbrukere, som knyttes til levekår. Av den grunn har jeg valgt å dele min gruppe informanter i to grupper, der Akerselva i Oslo står for det rent fysiske skillet.
Jeg har med andre ord fått kontakt med tre personer fra Oslo Øst (to fra blokkforsteder og en fra villastrøk), og tre personer fra Oslo Vest (en fra indre by, en fra en fornem villaforstad. Den siste er faktisk ikke fra Oslo, men fra Bærum, umiddelbart vest for grensen til Oslo. Jeg har ikke funnet at dette har noen betydning for presentasjonen).

Å finne fram til seks personer som har levet store deler av sitt liv i ulovlighet, og attpåtil få disse til å utlevere sin barndom, og verre; alle sine venners barndom, har ikke vært bare lett. En person har jeg kommet i kontakt med gjennom Tyrili-stiftelsen. De fem øvrige har jeg etablert kontakt med gjennom å oppsøke miljøer der jeg har visst at det har blitt benyttet ”narkotika”gjennom flere år, og i løpet av det tidsrommet jeg har valgt å sette søkelys på. Jeg hevder ikke at dette er et representativt utvalg brukere eller ex-brukere av ”narkotika”. Dette er et spørsmål jeg vil komme tilbake til under deloverskrift 1.4.
Det er rett og slett et forsøk på å kaste lys over de spørsmålene jeg stilte overfor.
Dette har ikke vært mulig å få til uten også å kaste et grundig blikk på hva de forskjellige stoffene egentlig er, hvilke kulturhistorie de har og hvilke innvirkning de har på sine brukeres livsførsel. For å utfylle dette har det i tillegg vært helt nødvendig å sette meg inn i utformingen av den globale og norske ”narkotika”-politikk, og forarbeidene som har resultert i denne.

1.3 Presentasjon av informantene
Av hensyn til mine informanter vil alle navn og opprinnelige oppvekstplasser i det følgende være anonymisert.
I gruppen fra Oslo vest har jeg kalt informantene Tor, Tore og Tord.

Tor er oppvokst i Oslo indre by, i en bydel der leilighetene er store og leilighetsprisene meget høye. Han begynte å eksperimentere med ”narkotika” i 15-års alderen. Tor beretter om fire kamerater han har valgt å fokusere på. To av disse er kamerater fra den helt tidlige eksperimentfase, mens de to øvrige kom til kort tid etterpå. De er alle gutter som Tor mener å ha rimelig god kunnskap om, så vel personlighetsmessig som bakgrunnsmessig.

Tore er litt lenger vestfra. Området der Tore har vokst opp er preget av eneboliger med hage, men det er ikke langt til blokkbebyggelse. Allikevel regnes denne delen av Oslo vestkant som et meget eksklusivt strøk. Tore begynte å røyke hasj da han var 16 år. Han har valgt å trekke fram to venner som han føler han kan uttale seg om, når det gjelder deres personlighet, bakgrunn og livsløp.

Tord kommer fra Bærum, rett vest for grensen til Oslo. Han forsøkte marijuana da han var 14 år, men begynte ikke egentlig å eksperimentere med ”narkotika” før han var 15-16. Tord presenterer fem kamerater han vokste opp sammen med, og som alle brukte ”narkotika” fra denne alderen av.

Vestkantkarene utgjør med informanter og deres venner fjorten personer.

Fra den andre siden av elva finner vi Torstein, Torbjørn og Torleif.

Torstein kommer fra en østlig drabantby preget av høyblokkbebyggelse. Selv begynte han å bruke ”narkotika” i 9. klasse, og hans fire jevnaldrende venner på samme tid.

Torbjørn kommer fra en av de tidligste drabantbyer i Oslo, med en blanding av blokkbebyggelse, rekkehusbebyggelse og eneboliger. Han begynte å prøve ut ”narkotika” som 15-åring. Han trekker fram to venner fra hans første spede forsøk, og ytterligere to som kom til noe senere, men som Torbjørn anser å kjenne godt til.

Torleif gikk sine barnesko i en østlig bydel preget av eneboliger i høye prisklasser, samt noen rekkehus. Fire av hans jevnaldrende kamerater har blitt viet oppmerksomhet i våre samtaler.

”Mine” ”narkotika”-brukere fra Oslos østlige bydeler kan dermed tallfestes til 15 personer.

1.4 Presentasjon av metode
Den informasjonen som har blitt meg til del har jeg fått gjennom samtale og observasjon. Jeg har hatt lange samtaler med mine informanter, og dialogene har blitt tatt opp på kassett. Det som har kommet fram gjennom disse samtalene har jeg så forsøkt å systematisere og skrive ned, for på den måten å kunne danne meg et inntrykk av hvilke opplevelser som har blitt informantene til del ved å ha vært ”narkotika”-brukere gjennom en lengre periode.
Noen av informantene har jeg sogar vært sammen med ”på byen”, og under våre samtaler har noen av dem vært fullstendig nyktre, mens noen har røkt hasj i løpet av den tiden vi tilbragte sammen, og mine lydbåndopptak ble til. Personlig kunne jeg ikke merke noen forskjell i refleksjonsnivået hos disse før og etter at de hadde røkt. Heller ikke på annen måte kunne jeg observere noen påtagelig forskjell. Som vi skal se har disse røkt hasj mer eller mindre daglig i mange år, og det er således sannsynligvis en så vanlig tilstand for vedkommende, at utenforstående ikke kan se forskjell.

Etter at alle uklarheter rundt anonymisering av opplysninger var oppklart, og garantier for at ingen politietterforskning kunne iverksettes på grunnlag av dette dokument, syntes alle seks å være glade for å kunne få bidra med sin og sine venners historie. Flere av informantene ga uttrykk for tilfredshet med at de på denne måten kunne bidra til å belyse ”narkotika”-problemet. Som vi skal se var det stor enighet blant brukerne av ”narkotika” om at den informasjonen som ligger til grunn for det allmennkulturelle, norske syn på ”narkotika”, er tuftet på et tvilsomt fundament.
Flere gravde på egen hånd i hukommelsen og tok deretter kontakt med meg, fordi de hadde kommet på relevante ting de mente burde være med.
En av informantene hadde jeg samtaler med i hans hjem. Tre av informantene ble invitert til meg, i en leilighet jeg disponerte i Oslo. Et møterom på Tyrili-Kampen i Oslo ble brukt i samtalene med den informanten som var tilknyttet Tyrili-stiftelsen, og en av informantene tok imot meg på sin arbeidsplass, der han jobber nattevakter. I alle situasjonene var mitt ønske å få være med informanten på en ”mimrestund”, der han fortalte om alle slags minner han hadde fra oppveksten og tidlig voksen alder. Vi begynte med å lage en liten oversikt over de personene de hadde benyttet ”narkotika” sammen med, og som de selv anså å kjenne såvidt godt at de kunne uttale seg om hvordan de hadde det hjemme, når eventuell rusutvikling fant sted og hvordan de hadde det i dag.
Dette fungerte tidvis utmerket. Vi opplevde imidlertid også relativt ofte at minner og gamle historier ikke nødvendigvis strømmet på når informanten forsøkte å huske dem, men at de i større grad dukket opp via assosiasjoner. Gjennom løse samtaler uten noe foreskrevet tema kunne plutselig minner om episoder og insidenter dukke opp vel så ofte som dersom informantene ”lette etter” historier i hukommelsen. I oppfølgingsintervjuene ble det således forsøkt fokusert på assosiasjoner vedkommende hadde hatt siden sist vi snakket sammen, som vi da også hadde blitt enige om at han skulle merke seg. Også dette var delvis fruktbart, og mange røverhistorier fra et lov- og normmessig skyggeland har blitt meg til del gjennom disse samtalene. Deler av dette vil bli gjengitt i det følgende.

Cato Wadel sier i sin bok ”feltarbeid i egen kultur” (1991) at en forsker som arbeider kvalitativt er villig til endre både teori/hypotese, metode og hva som kan være data i løpet av forskningsprosessen:

”Vi kan si at kvalitativt orientert forskning innebærer en ”runddans” mellom teori/hypoteser, metode og data mens en driver feltarbeid” (s. 129).

I mitt tilfelle ble dette spissformulert gjennom at de seks forskjellige miljøene jeg ønsket å kartlegge var, viste det seg, svært forskjellige. Deres forhold til politikk, religion og sosiale forhold var ingenlunde av samme art, og det var på grunnlag av dette vanskelig å sette noen konkrete standarder for hva det vil si å være i et avhengighetsforhold til noe, hva det vil si å ha strenge foreldre, hva det vil si å være opponerende mot de almennkulturelle normene i forbindelse med ”narkotika” og, ikke minst, hvordan disse normene ble opplevd av hver enkelt person innenfor de respektive miljøer.
I tillegg til dette kommer at mine informanters opplevelse av sine venner i en tidlig fase av sitt ”narkotika”-bruk kan være endret, ha blitt svekket av sviktende hukommelse eller farget av senere opplevelser med de samme personene. Også en rent selektiv hukommelse der en bevisst velger å fremheve visse egenskaper hos sine venner, på bekostning av andre egenskaper, kan ha gjort seg gjeldende i intervjusituasjonene.

Det ble derfor nødvendig å søke svar på spørsmål det var sannsynlig at mine informanter kunne besvare med en relativt stor grad av sikkerhet.
Jeg konsentrerte meg i så måte om å lete etter likheter i de respektive bydelers miljøer og ulikheter i mellom bydelene.
Her var det runddansen begynte. For, som vi skal se, var det også likheter de respektive bydeler i mellom, som var for iøynefallende til ikke å gå dem nærmere i sømmene.

Jeg har i hovedsak fokusert på tre aspekter ved ”narkotika”-brukernes liv og levnad.
For det første har jeg spurt om deres ruskarriere.
Når de begynte å bruke ”narkotika”, hvilke typer ”narkotika” de har brukt/ bruker de, og når (i hvilke fase av livet) og hvordan eventuelle overganger mellom stoffer har funnet sted, har vært viktige spørsmål. Dette var spørsmål som informantene syntes å ha nærgående kjennskap til for sine kameraters, så vel som for egen del. Alle kunne de gi ganske eksakte tidfestede opplysninger for når de forskjellige innenfor sin lille krets hadde begynt, utviklet, eksperimentert med og eventuelt sluttet med ”narkotika”.

Jeg fokuserte dernest på informantenes opplevelse av egne og venners opplevelse av kontrollapparatets tilstedeværelse, og det viste seg at mine informanter også på dette feltet hadde en ganske detaljert oversikt over hvem av vennene som hadde opplevd de forskjellige kontrollformer – og hvordan. Det høres også sannsynlig ut at opplysninger om at ens nære venner, uansett miljø, blir arrestert av politiet, evt satt i husarrest av egne foreldre, vil tilkomme en.

Jeg ville videre fokusere på hvordan deres livsforløp for øvrig artet seg og hvordan de har det i dag, i forhold til rus. I hvilken grad deres liv har vært, eller er, preget av den bruken av ”narkotika” som har blitt skissert, og hvilke livskarrierer som har blitt”narkotika”-brukerne til del, vil vurderes i forhold til relativt vide rammer der svarkategoriene vil begrense seg til om vedkommende lever i et åpenbart belastende misbruk (eller er død), eller om vedkommende synes å leve i tråd med de allmennkulturelle normene i form av at han klarer seg selv. Å ”klare seg selv” vil i denne sammenheng si at vedkommende er i jobb, og ikke lever på støtte fra det offentlige. De fleste har familier, (noen få er enslige, evt. skilt), alle har fast bopel. I samtalene om de forskjellige personenes livsforløp har jeg i tillegg forsøkt å bringe på det rene om de respektive 29 personene utførte sine normbrudd åpent opponerende mot allmennkulturens normer, eller om de skjulte sine normbrudd for den delen av samfunnet som anser deres handlinger å være nettopp normbrudd. Også her viste det seg at alle mine informanter kunne gi relativt utfyllende opplysninger om sine nærmeste venner.

Jeg har også forsøkt å danne meg et bilde av disse guttenes oppvekstsituasjon, av foreldrenes ressurser og oppdragelsesmønster, av evne/interesse for skolesituasjon evt. andre aktiviteter og av guttenes samtidige syn på det å definere seg selv ut av det lovlige samfunnet, i form av regelmessig konsum av illegale substanser.
Dette er opplysninger som i større grad bygger på mine seks intervjuobjekters subjektive vurderinger av hver enkelt situasjon. Dersom Tord for eksempel hadde sagt at en av hans kamerater hadde unormalt strenge foreldre ville ikke dette fortalt annet enn at vedkommende foreldre var strenge i forhold til Tords referansegrunnlag, som ville vært hans egne foreldre, sett opp mot de andre vennenes foreldre, med de religiøse, politiske, sosioøkonomiske og moralske standarder som eksisterer innenfor hans bydelsmiljø. Dermed får jeg seks forskjellige referansegrunnlag å ta hensyn til og koordinere, før jeg eventuelt kan sette noen mål for hva for eksempel ”strenge foreldre” i det hele tatt er. Jeg har imidlertid forsøkt å danne meg et inntrykk av i hvilke grad rus har vært en vesentlig eller en belastende del av informantenes og deres venners liv.

Jeg nevnte tidligere at jeg ikke hevdet at mitt utvalg var representativt for universet av brukere eller ex-brukere av”narkotika”i Norge. Dag Ingvar Jacobsen (2000) skriver i sin bok Hvordan gjennomføre undersøkelser?:

”Det sier seg selv at vi ikke kan etterstrebe et representativt utvalg med så få enheter. Kvalitative metoder har da heller ikke som siktemål å si noe om det generelle og typiske, men heller om det unike og spesielle. Hensikten er ofte å avdekke fenomener.(...) Vi kan si at utvalget i slike metoder er styrt ut fra hensikten med undersøkelsen...” (s. 159, 160).

Denne undersøkelsen tar nettopp sikte på å belyse fenomenet ”narkotika”-bruk, og hvordan en gruppe, rettere sagt seks grupper, ”narkotika”-brukere har tilpasset sin normbrytende adferd til samfunnet rundt dem – og vice versa.

”Dersom vi klarer å sannsynliggjøre hvorfor enkelte ting blir som de blir, er det rimelig å anta at vi har forstått noe vesentlig. Dersom det er empiriske indikasjoner på at dynamikken eller prosessene vi har avdekket har et større gyldighetsområde, danner dette utgangspunkt for generalisering.”,

hevder Halvard Vike, Hilde Lidén og Marianne Lien (2001, s. 14f.). Utfra denne tankegang synes det ikke usannsynlig at de observasjoner og opplevelser som har blitt mine informanter og deres venner til del, kan fortelle oss noe om å leve et liv i opposisjon til en norm som i befolkningen for øvrig tilsynelatende har meget stor oppslutning. Det synes heller ikke usannsynlig at deres opplevelser kan fortelle oss noe om hvordan de som handler i tråd med de allmennkulturelle normer reagerer i møtet med en minoritetsgruppe som kjennetegnes av adferd der brudd på de allmennkulturelle normer er et sentralt element.

Kritiske røster vil antagelig kunne sette metodiske spørsmålstegn ved såvel utvalgskriterier som ved gjennomføringen av undersøkelsen. Janice M. Morse skriver i Strategies of Qualitative Inquiry (Denzin og Lincoln (red.), 1998) om denne formen for fokus på det metodiske. Hun kaller det for methodolatry, og beskriver med en blanding av ordene metodologi (methodology) og avgudsdyrking (idolatry) en vitenskapelig holdning der fokus på valg og forsvar av metode vil kunne medføre en ekskludering av substansen i historien som blir fortalt. Jeg har forsøkt å unngå å gå i den fellen. Hun hevder videre:

“In the final stage of writing up the project, it is probably wise to avoid being overly preoccupied with method. In other words, the qualitative researcher should immediately focus on the substance of the findings.” (Ibid. s. 48).

Grunnen til at jeg har valgt informanter med et så vidt langt tidsrom mellom sine første eksperimenter med ”narkotika” og d.d., er nettopp at jeg har ønsket å finne ut noe om hvordan det har gått med de som har brukt ”narkotika” noen år. Jeg ønsket ikke å bruke kriterier for utvelgelse som involverte noen form for offentlig registrering (som bøteregister, registrerte misbrukere o.a.), da jeg anså dette å kunne utgjøre en negativ faktor, med hensyn til nettopp representativitet. Jeg ønsket å etablere kunnskap om hvordan det hadde gått med noen vennegjenger som i sine respektive fellesskap hadde begynt å eksperimentere med ”narkotika”, og der flere nære venner hadde brukt ”narkotika” over lang tid. Fordi det har gått mange år (for Torsteins del flere enn 25) siden de begynte å bruke ”narkotika” i sine respektive gjenger, vil spørsmålet om hvordan det går med dem som til dels jevnlig bruker ”narkotika” kunne belyses.

Etter hvert som samtalene skred frem ble det et viktig poeng for meg å se på regelmessigheter, uavhengig av bydelshjemhørighet, som var fremtredende hos de som faktisk så ut til å leve et liv som ikke er preget av noe belastende misbruk, i kontrast til de som på et eller annet punkt faktisk utviklet et belastende misbruk.
Jeg vil gi undersøkelsen et kvantitativt tilsnitt ved at noen sammenligninger og forskjeller vil illustreres i form av en tabell. Dette som en illustrasjon over de impliserte personers ruskarrierer, men også som en referanse til den videre teksten.

Kettil Bruun og Nils Christie vil bli hyppig sitert gjennom oppgaven. De representerer det vi kan kalle den kriminologiske tradisjon, som tradisjonelt blant annet har vært opptatt av å belyse de skadevirkningene som følger av den måten vi som samfunn har valgt å møte fenomenet ”narkotika” på. Deres bok Den gode fiende er en helhetlig gjennomgang av de norske og internasjonale strategier i forhold til ”narkotika” og bruk av ”narkotika” vil i det følgende vies relativt stor oppmerksomhet.
Også Morten Timme Hansen representerer den kriminologiske tradisjon, og hans konkludering etter en grundig gjennomgang av den norske ”narkotika”-politikken; all ”narkotika” er like farlig, vil også være en vesentlig faktor i argumentasjonen i dette arbeids videre fremdrift.

Willy Pedersen er ungdomsforsker ved NOVA og han retter i sin bok Bittersøtt søkelyset mot ungdomskulturer der ”narkotika”-bruk forekommer. Han er blant annet opptatt av hvem som begynner å bruke ”narkotika”, og hvem som går videre fra eksperimentering med ”narkotika” til misbruk av ”narkotika”.

Gjennom å erverve innsikt i en livssituasjon der ”narkotika”-bruk gjennom en årrekke har vært en vesentlig ingredient, vil jeg kunne etablere kunnskap om de kontrollmekanismene som skisseres av den kriminologiske tradisjon, og hvordan disse gjennom en lengre periode har blitt opplevd av den enkelte gjennom en ungdomsperiode og et voksenliv som ”narkotika”-bruker. Jeg vil imidlertid også kunne belyse ytterligere et av de spørsmålene som ungdomsforskningen ved NOVA har søkt belyst, hvem som går videre fra eksperimentering av”narkotika”til bruk eller misbruk av ”narkotika”. Det som er supplerende i forhold til Pedersens forskning er at mine informanter har benyttet seg av ”narkotika” over en mye lengre periode.

Det følgende vil således presenteres med utgangspunkt i mine seks miljøer, der en informant representerer hvert miljø. Denne praktisk-teoretiske ferden gjennom livsskjebner, rusmidlers kulturhistorie og etableringen av det formelle kontrollapparatet overfor ”narkotiske” stoffer vil således inneholde to lange, men helt nødvendige omveier før jeg kan driste meg til å trekke noen antydende konklusjoner.

Kapittel 2 tilbake til innholdsfortegnelsen
Store forskjeller, men kanskje er det ensartede vel så interessant?

2.1 Innledning

2.1.1 Overordnede perspektiver

Michel Foucault forteller i ”Galskapens historie i opplysningens tidsalder” (1991) om hvordan det han kaller ”den store innesperringen” ble iverksatt i Europa rundt 1750. Den industrielle revolusjon førte til at store mengder mennesker ble rammet av arbeidsledighet, uten mulighet til å sørge for livsopphold til seg og sin familie. Det lå en kime til sosial uro i denne stadig voksende folkegruppen, sett fra makthavernes side, og det ble følgelig tatt forholdsregler mot dette. Resultatet var at de lange fengselsstraffer så dagens lys, og at store mengder mennesker ble stuet bort som sinnslidende i digre institusjoner (Ibid.). Kjersti Ericson (1974) beskriver forholdene i den norske behandlingen av ”fjanter og rasende” på en måte som ikke er flatterende for den norske måten å møte de som er annerledes på.
For Foucaults poeng er ikke først og fremst å fastslå at det var på denne tiden tradisjonen for å sperre folk inne i lengre tid oppsto. Den disiplineringen av samfunnet, som ligger i at samfunnet faktisk har muligheten, og bruker muligheten, til å intervenere livet til de som ikke innretter seg etter de fastsatte normene og reglene, og den effekten dette har på samfunnet, er det Foucault retter fokus mot. Han hevder videre at dette disiplinerende samfunnet legger forholdene til rette for at maktinstitusjoner og –personer kan hevde at noe er sant eller ekte utfra den autoritet deres posisjon gir dem.
Han uttaler i et intervju om sine tanker rundt denne formen for disiplinering av samfunnet at:

“The political and social processes by which the Western European societies were put in order are not very apparent, have been forgotten, or have become habitual. They are part of our most familiar landscape, and we don't perceive them anymore. But most of them once scandalized people.” (Martin, L.H., 1988).

Noen av de politiske og sosiale prosessene som ligger til grunn for den orden som eksisterer i våre samfunn har blitt så vanlige, har blitt en så integrert del av vår hverdag, at vi ikke lenger oppfatter dem som det de er. Det de er, hevder Foucault, er deler av det overordnede samfunnsmessige disiplineringsapparat.

Foucault fortsetter i samme intervju med å foreslå at det gjennom psykologiske, medisinske, strafferettslige og utdanningsmessige påvirkninger har blitt utviklet en særegen ”modell” for hva som er humant. Denne modellens ide har så blitt normativ, selvbekreftende og universell, hevder Foucault, før han konkluderer med at:

“What I am afraid of about humanism is that it presents a certain form of our ethics as a universal model for any kind of freedom”(Ibid.).

Ambivalens er muligheten for å knytte et objekt eller en omstendighet til mer enn en kategori, sier Zygmunt Bauman (1991). Han hevder at et av modernitetens fremste trekk er det stadig og evig pågående forsøket på å innføre det han kaller en unaturlig orden, på bekostning av kaos, som han anser å være en mer naturlig samhandlingsform. For hver eneste intervensjon av det samfunnsmessige kaos (i forsøket på å skape orden) vil det oppstå nye situasjoner som ikke preges av orden, hevder Bauman, og overfor alle disse nye situasjoner der vi ikke har noe tradisjonelt overlevert reaksjonsmønster å falle tilbake til, vil ambivalens oppstå.
Bauman hevder videre at nettopp denne ambivalensen, denne disharmonien, er nødvendig for at orden og harmoni skal oppstå, og at orden og harmoni likeledes er avhengig av denne ambivalensen for å beholde sitt preg, nettopp av orden og harmoni. Orden og kaos, harmoni og disharmoni, sikkerhet i kategorisering og ambivalens er alle komplementære størrelser, hevder Bauman. De er negasjonene vi kan sette ting i perspektiv utfra. Orden kan ikke oppfattes, uten at vissheten om det alternative; kaos, eksisterer. Ambivalens i våre oppfatninger kan ikke oppleves, dersom vi ikke også kjenner følelsen av å være trygg på noen oppfatninger. På denne måten kan ambivalensen i det moderne samfunn føre til at nye og uprøvde løsninger blir valgt, og at utvikling finner sted. En annen reaksjon på ambivalens kan være at kollektive reaksjonsmønstre etableres i det evige behovet for og jakten på orden. I et samfunn som, dersom vi skal lytte til Foucault, er preget av en samfunnsform som har disiplinering integrert i sine konvensjoner for samhandling mellom mennesker, synes det ikke usannsynlig at det vil kunne etableres måter å møte ambivalens på, som virker konstituerende overfor de normene som ligger til grunn for disse konvensjonene.

Kanskje er nettopp problematikken rundt ”narkotika” preget av den skandaliseringen av mennesker som ”fordrer” disiplinering, som Foucault skisserer. Og kanskje kan den ambivalensen som kommer til uttrykk hos Bauman og som han finner nødvendig for å skille mellom orden og kaos, ha ført til at ”narkotika”-problematikken har blitt nettopp et ambivalensfremmende fenomen. Bekjempelsen av dette ambivalensfremmende fenomen kan således bidra til en allmennkulturell opplevelse av at orden søkes oppnådd og opprettholdt. Dette er tanker som ligger til grunn for presentasjonen i det følgende.

Mary Douglas (1992) tar for seg spørsmålet om risiko og skyld, og setter dette i sammenheng med tabubegrepet, og med forurensing. Hun hevder at mange av de normene som eksisterer i de vestlige samfunn er basert på samme type tabu-tenkning som det vi, som utenforstående, har observert hos ikke-moderne samfunn. Hun hevder videre at de som brøt disse tabuene ble ansett å ha en forurensende effekt på samfunnet. I like stor grad, hevder Douglas, finner vi i våre vestlige samfunn denne formen for tankegang. Mange av de normene som styrer vår adferd i det daglige liv er basert på det hun kaller claims. Disse påstanders riktighet er noe vi gjennom tradisjon og gjennom påvirkning anser som selvfølgelig, til tross for at deres opphav ikke er annerledes i sitt vesen enn de claims som har hatt utviklingen av tabubegrepet hos ikke-moderne samfunn som resultat. Også i vesten finner vi personer som utfra udokumenterte claims, av samfunnet forøvrig anses å være forurensende faktorer, hevder Douglas (Ibid.). Jeg vil anbefale også å ha det ovenstående i tankene, i gjennomlesningen av det følgende.

Bruun og Christie (1996) karakteriserer ”narkotika” som en god fiende. Fiendebegepet har sitt utgangspunkt i krigen mot ”narkotika”. Det positive utbyttet et samfunn kan trekke ut av en krigssituasjon er den samlingen som oppstår innad i befolkningen mot de ytre fiender som truer, hevder de. I den forbindelse fremhever de syv egenskaper ved ”den perfekte fienden”. Jo ”bedre” fienden er, jo mindre vil det settes spørsmålstegn ved hvilke virkemidler en setter inn i bekjempelsen av denne fienden, og ved hvilke intensitet en velger å føre kampen, hevder Bruun og Christie. De syv egenskapene en god fiende må inneha er:
• Fienden må defineres slik at ingen sterke maktgrupperinger i samfunnet vil mobilisere til kamp i mot.
• Fienden må være farlig, gjerne djevelsk og umenneskelig.
• De som utkjemper krigen må være trygge på å ha full støtte i sin kamp.
• Gode fiender er de som aldri forsvinner, slik at kampen utrettelig må utkjempes, og kanskje også opptrappes.
• Fienden bør defineres så vagt at det ikke er lett å avgjøre om den svekkes eller styrkes.
• Den må allikevel være enkel å definere som en symbolsk negasjon til det gode og det riktige.
• Det må finnes en kjerne av sannhet i påstandene om fiendens ondskap og tarvelighet.

Min intensjon med det følgende er å sette Bruun og Christies teorier rundt fenomenet ”narkotika” og rundt måten ”narkotika” synes å være en allment akseptert samfunnsfiende, inn i et rammeverk av Foucault, Bauman og Douglas, og utfra det vurdere den konkrete livssituasjonen som har blitt mine informanter og deres venner til del. Som Wadel har nevnt kan en kvalitativt innrettet undersøkelse fortone seg som en runddans mellom hypotese, metode og teori. Også andre teoretikere vil trekkes inn i denne runddansen. De vil bli presentert og redegjort for fortløpende i teksten, der det faller seg naturlig. Aller først vil jeg imidlertid presentere en tabell over de impliserte personers ruskarrierer. Den er ment som et visuelt supplement til, og referanse for, det som framkommer i det følgende.


2.1.2 ”Narkotika”-brukernes ruskarrierer

På grunn av problemer med konvertering til HTML finner du tabellen her

Navn og benevnelser i venstre kolonne beskriver de seks informantene og deres ungdomsvenner, fordelt på ø og v etter hvilke del av Oslo de stammer fra, og plassert under sine respektive kamerater.
Grønne felter står for bruk av cannabis, hyppigheten anslås ved mengden ruter. Helt fargede felter i horisontale
kolonner betyr således et hyppig bruk, mens brutte linjer indikerer sporadisk bruk.
Hvite felter betyr ingen bruk av ”narkotika”, mens gule og røde felter står for den respektive bruken av amfetamin/kokain og heroin. De fiolette rutene som dukker opp hos ø3 og ø4 indikerer alkoholisme.
Tabellen er ment å indikere de respektive ruskarrierer, ikke gi en detaljert oversikt over når og hvor ofte en benyttet ”narkotika”.

I de tilfellene der flere stoffer har blitt benyttet under lengre perioder, vil det antatt sterkeste stoffet være det som blir presentert i tabellen. Flere av de som har etablert et belastende misbruk av amfetamin/kokain eller heroin har således også brukt for eksempel hasj i disse periodene.

Bakerst i tabellen finnes fire kolonner som bidrar med følgende opplysninger:
A: Død (()/ lever i belastende misbruk (()/er klient ved institusjon for rusmisbrukere (x).
B: Var i ungdommen i åpen opposisjon til de allmennkulturelle
normene rundt ”narkotika”-bruk.
C: Lever et liv som tilsynelatende ikke er preget av rus (arbeider,
har evt. familie, klarer seg selv).
D: Bruker fremdeles ”narkotika”.

2.2 Kontrollapparatets to ansikter
2.2.1 Differensiell assossiasjon og ”narkotika”-bruk
Differensiell assosiasjon er et begrep som ble innført av den amerikanske kriminologen Edwin Sutherland (1966). Et moderne samfunn vil være segmentert, hevder Sutherland, bestående av en mengde forskjellige subkulturer som i sum utgjør det helhetlige samfunn. Alle disse subkulturene har en intern normkodeks. Innenfor noen av disse vil det eksistere en normkodeks som bryter med den normkodeks som inngår i det som oppfattes som akseptabelt av de øvrige subgrupper. Jeg vil i det følgende benytte begrepene den allmenne kultur og den allmennkulturelle normkodeks, i beskrivelsen av de sosiale normer som ”narkotika”-brukerne opponerer mot.

Så vel Ulla Ollendorff (1976), Tor Claussen, Marie Smith-Solbakken & Else M. Tungland (1996) og Willy Pedersen (1998) understreker nettopp denne assosiasjonen til en kultur hvis normsett opponerer med det allmenne normsett, som sentral, innenfor de miljøer som preges av bruk av ”narkotika”. Som vi skal se gir også de personene jeg har snakket med uttrykk for denne tilknytningsformen.

Ifølge Sutherland vil kriminell eller avvikende adferd på denne måten innlæres på samme måte som ”normal” adferd. Ved å benytte det normsettet som eksisterer innenfor den subkulturen individet identifiserer seg med som referanseramme, vil den avvikende adferd innlæres gjennom nøyaktig de samme prosesser som de som anses å være normale.
Også Peter Berger og Thomas Luckman (1992) hevder i sin sosialiseringsteori (som jeg skal redegjøre nærmere for senere) at avvikende adferd kan utvikles gjennom en resosialiseringsprosess, der en forkaster de normene en har med seg fra sitt hjemmemiljø til fordel for motstridende normer i det miljøet en senere inngår i.

For en ”narkotika”-bruker in spe, kan møtet med det hemmelige og det ulovlige allikevel ikke antas å utgjøre, i det minste ikke umiddelbart, et alternativ som representerer det eneste ”tilgjengelige” normsett. Ingen av de jeg har snakket med eller om, synes å ha ”tatt spranget” fra det dominerende til det motstridende normsett.
Alle har begynt forsiktig, med litt hasjrøyking en gang i blant, og for de fleste er det nettopp vissheten om at de bryter normene som er fremtredende. Erkjennelsen av at normene brytes synes å framkalle to forskjellige reaksjoner;

* Å prøve å unngå at noen får vite om det
* Å gå i opposisjon til de kulturelle normene som oppleves å nekte individet dets
selvbestemmelsesrett.

2.2.2 Åpen og skjult opposisjon til de allmennkulturelle normene rundt ”narkotika”
Disse to tilnærmingstaktikkene i tilpasningen av egen normkonflikterende adferd til samfunnskulturen, har en ting felles, som gjør at de begge er i tråd med den differensielle assosisjon som Sutherland påpeker; de anser begge at deres normbrudd egentlig ikke er noe normbrudd. Og innenfor deres spesielle subkultur er det jo heller ikke det. Det er som vi skal se tvert i mot en del av den subkulturelle normkodeks de innretter seg etter.

Blant ”mine” ”narkotika”-brukere var det en klar overvekt av personer som ønsket å framstå som om de levde i tråd med de dominerende normene. Ni av 29 personer framsto gjennom sin karriere som ”narkotika”-brukere i åpen (eller ikke skjult) opposisjon til det dominerende normsett. Det vil si at 20 personer, eller mer enn to tredjedeler, faktisk etablerte et bruksmønster av ”narkotika”, mens de tilsynelatende forsøkte å leve i konformitet med det dominerende normsett for øvrig, og utad.

Dersom vi går litt inn i disse tallene vil noen interessante forskjeller åpenbare seg.
Mens det av mine 14 personer i Oslo vest var hele 7, eller halvparten, som framsto som oppsisjonelle, var det i Oslo øst bare to av femten. Av 14 ”vestkantinger” er det 3 personer som har etablert det vi kan kalle belastende misbruk. Alle disse tre hører hjemme i den halvparten som sto fram med sine motstridende holdninger. På østkanten er det likedan. Av de to som klart framsto som opposisjonelle er en død, mens den andre er klient ved en rehabiliteringsinstitusjon på østlandet.
Av de syv ”som gjemte seg” på vestkanten har det gått fint med alle. I denne forbindelse betyr det at de synes å ha et velfungerende liv, sosialt og familiemessig, og uten at rus på noen måte synes å styre eller prege deres liv. Like hyggelig er ikke bildet fra østkanten, der ytterligere en av de som ”gjemte seg” har dødd av overdose, mens to andre lever i et belastende rusmisbruk. En kuriositet er at begge disse lever i et uttalt og erkjent avhengighetsforhold – til alkohol. En annen kuriositet er at hele 10 av 14 vestkantgutter fremdeles bruker ”narkotika”, mens kun tre av de femten, eller 13 gjenlevende guttene fra Oslo øst bruker ”narkotika” i dag.

Som vi skal se kan det synes som østkanten og vestkanten fostrer to forskjellige måter å møte hverdagen på – som ”narkotika”-bruker. Mens halvparten av de fjorten ”narkotika”-brukende vestkantungdommene levde i mer eller mindre åpenlys opposisjon til samfunnets normer på dette området var dette tilfellet kun for 2 av 15 fra østkanten.

2.2.3 I det sosiale liv
Nils Christie (1982) innfører begrepet ”tette samfunn” i samfunn der samfunnsmedlemmenes synlighet i samfunnet, likeledes deres gjensidige avhengighet, er stor. I praksis vil et slikt tett samfunn måtte være relativt lite, og medlemmene må i hovedsak ha en relativt lik, kulturell bakgrunn, basert på nogenlunde de samme verdier, og en tilnærmet likhet i makt. I et slikt samfunn vil, hevder Christie, primærkontrollen (den kontrollen som finner sted som en del av handlingen i det daglige samvær(Ibid.)), kunne fungere utmerket, og konflikter kunne i større grad bli løst uten at det formelle sanksjonsapparatet nødvendigvis måtte iverksettes.

Hvilke mekanismer vil kunne tre i kraft i møtet med et ”narkotika”-bruk i startfasen, innenfor den gruppen som utøver den primære kontroll?
Vil primærkontrollen framstå annerledes i Oslo øst, i forhold til i Oslo vest?

2.2.3.1 Om oppdragelse, levekår og kulturell frisetting
En teori om klasseforskjeller i oppdragelsesholdninger bygger på data som viser at foreldre fra høyere sosioøkonomiske sjikt mener at selvstendighet er det viktigste for barneoppdragelsen, mens foreldre fra lavere sosioøkonomiske sjikt synes det viktigste er at barna blir lydige (Øyen(red.), 1994). Dette bidrar til, hevdes det, en reproduksjon av sosial klassetilhørighet. Funksjonærer, embetsmenn og selvstendig næringsdrivende har ofte mulighet til å bestemme over og planlegge sitt eget arbeid, mens representanter for det som tradisjonelt har blitt oppfattet som arbeiderklassen utfører arbeid etter regler fastsatt av ledelsen (Ibid.). Til tross for at teorien har blitt kritisert for å bygge på et datamateriale som er for overflatisk, synes den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller å ha kommet til lignende slutninger i sine beskrivelser av ”den svarte pedagogikken”:

”Moderne barneoppdragelse i de vestlige land legger vekt på disiplin, lydighet, renslighet, føyelighet. Foreldre kan ofte ikke gjøre noe annet, fordi de selv er lært opp innenfor samme tradisjon. De er ofre for det Miller kaller gjentagelsestvang” (Finstad, 1990, s.41).

Dersom en anser det sannsynlig at denne gjentagelsestvangen forekommer, synes det ikke unaturlig også å anta at foreldregenerasjonens gjentagelsesmønster vil arte seg annerledes for personer fra høye, sett i forhold til personer fra lave, sosioøkonomiske sjikt. At foreldre med stor selvstendighet i arbeidsliv vil anse nettopp denne selvstendigheten som viktig for sine barn, synes realistisk. Likeledes synes det ikke utenkelig at en arbeider som har lært at den enkleste måten å forholde seg til arbeidslivet er å gjøre det en får beskjed om, vil oppdra sine barn etter samme ideal.
På denne måten vil den subkulturelle delen av den dominerende kultur, slik den oppleves av hvert enkelt individ, være premissleverandør for de erkjennelsene man oppnår, slik Sutherland hevdet. For å si det med kultursosiologen Pierre Bourdieu (i Jensen, (red.), 1992) vil den subkulturelle påvirkningen individet utsetter seg for, utgjøre en vesentlig del av den personlige habitus som utgjør grunnlaget for individets handlingsrepertoir.

La oss tenke oss en situasjon der det lavere sosioøkonomiske sjikts vektlegging av lydighet, ved mangel på samme (som en må kunne anta at eksperimentering med ”narkotika” vil oppfattes som), i større grad enn det høye sosioøkonomiske sjikts vektlegging av selvstendighet i oppdragelsen, vil kunne medføre kontroll, konflikt og reaksjon.
Hvordan skal en familie oppnå barns lydighet overfor foreldre uten at det eksisterer mekanismer som kontrollerer at foreldrenes beslutninger og formaninger faktisk blir fulgt?
Det kan synes tvilsomt om en far eller mor med selvstendighet for sine barn som ideal for oppdragelsen, i like stor grad vil være engasjert i kontroll av barnas adferd. En kan utfra dette tenke seg at den konflikten eksperimentering med, og bruk av ”narkotika” vil kunne avstedkomme mellom ungdom og foreldre, lettere vil kunne inntreffe i de familier som setter lydighet øverst på oppdragelsesagendaen. Lind (1974) hevder i en artikkel om nettopp denne formen for normbrudd at tidligere undersøkelser kan tyde på at toleransen for handlinger som kommer i konflikt med det offisielle samfunns normer er mindre i det hun karakteriserer som arbeiderklassen enn i bedrestilte lag av befolkningen

Thomas Ziehe (i Bruun & Christie, 1996) hevder at et trekk ved moderne vestlige samfunn er den kulturelle frisettingen. De tradisjonelle verdier gjelder ikke i samme grad for dagens unge som for gårsdagens. Livet er et konstant arbeide på sitt eget livsprosjekt, uten at man kan gripe tilbake til de etablerte, tradisjonelle tilbud. Identiteten overføres ikke lenger gjennom familiebånd og slektstradisjoner. Den kan nå avprøves, forandres, stiliseres og tas tilbake. I dag kan man i større grad vise seg fram og ta i mot kommentarer og reaksjoner for så å stilisere og endre sin framferd og sitt utseende til neste korsvei. I mitt tilfelle vil denne prosessen løpe parallelt med/være innfiltrert i en prosess der en etablerer en tilværelse innenfor en ny og normkonflikterende delkultur. Nettopp på grunn av at denne delkulturens normer er så vidt konflikterende med de allmennkulturelle normer, vil det også foregå en tredje prosess ved siden av og i de to allerede nevnte. Den karakteriseres ved at ”narkotika”-brukeren vil være nødt til å dele sin virkelighet i to, der avstanden mellom de to virkelighetene sannsynligvis vil være definert, eller sterkt påvirket av de sosiale omgivelser ”narkotika”-brukeren inngår som en del av. Det kan synes som om påvirkningens kraft er et resultat av hvilke forutsetninger som eksisterer i nærmiljøet for å sette spørsmålstegn ved forklaringsmodeller.

Ungdom fra lave sosioøkonomiske miljøer vil i så fall kunne risikere å bli møtt med reaksjoner tidligere, og med større sannsynlighet enn de som materielt sett befinner seg på et høyere nivå.

2.2.3.2 De ”åpent opposisjonelle” i øst og vest
La oss derfor aller først ta en titt på de jeg tidligere omtalte som opprørere, fra de respektive bydeler. I hvilke grad har et evt. stigma knyttet til åpenlys, eller ikke godt skjult, ”narkotika”-bruk innvirket på deres adferd?

Det var som nevnt ikke mer enn to ”opprørere” fra Oslo øst. Disse var begge gutter med en problematisk skolehverdag bak seg. Torleif bodde alene med sin mor, et forhold han beskriver på denne måten:

”Det har aldri vært noe bra forhold mellom meg og moderen egentlig… Det har vært mye kriging…. Det har liksom vært jeg som har vært sjefen… Vi kommuniserer dårlig sammen…..”

Torleif har vært sjefen. Han hadde nær sagt ingen rammer å forholde seg til og søkte således tidlig ut av det jeg vil omtale som de allmennkulturelle normene. Dette gjaldt ikke utelukkende i rusmessig forstand. Til tross for at Torleif allerede som 13-åring ruset seg på ”narkotika”, var hans normbrudd i skolesammenheng og i sosial sammenheng etablert lenge før denne tid.
Den andre ”opprøreren” fra Oslo Øst bodde alene med sin far. Også han var i en situasjon der han hadde lite grensesetting å forholde seg til, og hverdagen ble i høy grad styrt av ham selv. Torbjørn forteller om denne personens hjemmesituasjon at:

”Det hendte at farens hans kom hjem når vi satt der og hadde røyka… jeg husker jeg fikk noian, men han ga faen… Faren hans fant pipa og knuste den, og han limte den sammen igjen og ga faen…”

Han forteller også om denne personen at:

”Han var liksom en fyr som alltid ble rakka ned på…. plaga…. men jeg trudde aldri han ville frike ut…. hadde alltid trodd at når han var 40 så ville han være still going…”

Begge disse opprørerne hadde en rask karriereutvikling med ”narkotika”, i den forstand at det ikke tok langt tid fra de hadde begynt å røyke hasj, før de også brukte andre former for ”narkotika” jevnlig.

Det synes åpenbart at begge disse guttene i ung alder, og lenge før et eventuelt ”narkotika”-bruk, hadde levd et spesielt, og antagelig også stigmatisert, liv. Den som bråker mest i klassen, skulker mest, gjør ugagn ellers i barne- og ungdomsflokken får et stigma knyttet til seg. Det synes heller ikke usannsynlig at barn som vokser opp uten noen voksne til stede for å instruere i de felleskulturelle normer, barn som er ute så lenge de vil, gjør som de vil, lett vil kunne bli offer for den primære kontrollens stigmatisering. Nettopp dette var det som preget oppveksten til de to østkantlige opprørerne. Deres opprør var allerede etablert for lenge siden, den dagen de begynte å eksperimentere med ”narkotika”. Normbruddet var etablert som norm, og normbruddet ”narkotika”-bruk var, for å si det med Sutherland, en naturlig videre kunnskapsetablering, innenfor den subkulturen de etterhvert identifiserte seg med.
Torleif forteller om da han ble oppdaget i ”narkotika”-bruk på ungdomskolen:

”Skolen begynte å prøve å gripe inn og sånn da…. men de satt ikke i gang noe særlig tiltak…. bortsett fra at de så at jeg var rusa i ny og ne, så var det ikke noe de kunne gjøre…. Det var jo ikke noen hemmelighet at jeg drev med stoff og sånn, men jeg var jo på skolen…. Mesteparten av rusinga foregikk på kveldstid, men jeg husker det var en rohypnolepisode hvor jeg sovna i klassen og bomma litt på dører og gikk inn i gærent klasserom og sånn… Men stort sett…Jeg har noen ganger røyka en morrarev, men det pleide ikke å bli merka….”

Torleif sier at skolen iverksatte noe for ham diffust, noe som han ikke helt kan forklare utfra dets uttrykk men som allikevel var definitivt tilstedeværende. Han svarer da også bekreftende på oppfølgingsspørsmål om han på noe vis følte seg stemplet:

”Ja - Hele ungdomsskolen var jo klar over at vi dreiv og røyka hasj og sånn…. Folk reagerte forskjellig… alt fra at vi hadde fem år igjen å leve til…ja – alt mulig….Det var sånn at når jeg ble sammen med en dame i niende klasse, så prøvde de å skille oss og sånn…..”

Torstein, som i større grad var opptatt av å gjemme seg, men allikevel under oppsikt på ungdomskolen, forteller om en ”hasjlærer” som listet seg rundt i skoletiden for å se om han kunne ta noen i å røyke hasj:

”Når vi ble tatt for å røyke på skolen ble det masse ståk med foreldre… men det var jo aldri noe med politiet og sånn…De visste ikke hvordan de skulle tackle problemet, så da ble det vel at de valgte å ha et ekstra blikk på deg… at vi ble utsatt for ekstra kontroll eller…liksom sånn…vi har deg i kikkerten da… så da ble det overvåking av han der hasjlæreren, eller sosiallæreren da…”

Dette kan synes som en tilnærming der kontroll synes sentralt, og støtter således opp rundt teorien om lydighetsoppdragelse i strøk med lavere sosioøkonomisk standard, i form av at den sosiale kontroll tiltar seg en rolle som oppdragende instans.

Hva så med mine syv opprørere fra Oslo Vest?
Jo, her er bildet et ganske annet. Ingen av disse er døde. Tre stykker lever i dag et liv med et åpenbart belastende misbruk
Jeg regner i den forstand metadonbruk som ”belastende misbruk”, i full forvissning om at jeg vil kunne virke provoserende på noen. Jeg vil i den forstand presisere at ”metadonbruk”, definert som ”belastende misbruk”, i denne sammenheng aller mest er et bilde på i hvilke grad rusmidler preger de omtaltes liv. Diskusjonen omkring metadon vil ikke vies plass i dette dokument. La oss først se litt på de tre som har etablert et belastende misbruk.

Den ene ”kjører feite biler”, og ”går med kilovis med gull rundt halsen”,

sier Tor. Min informant mistenker sin gamle kamerat for å drive det stort i salg av heroin, og han har tidligere vært straffet for det samme. Han kom fra et hjem der hans mor hadde vært enslig forsørger, mens hans bestemor også var en del av husstanden. Hans mor hadde høyere akademisk utdannelse og et normalt engasjement i forhold til sin sønn. Tor kan berette om flere telefonsamtaler med en bekymret mor gjennom oppveksten der han var nødt til å lyve en hel del for å beskytte sin kamerat. Denne kameraten var av dem som raskt etablerte et relativt høyt forbruk av amfetamin, og fra 22-23 års alder var heroinbruken regelmessig. Ellers valgte han å avslutte gymnaset etter et år, men tok senere yrkesskole og utdannet seg til bilmekaniker. Gjennom hele denne perioden benyttet han seg av til dels store mengder amfetamin, eller noe tilnærmet et daglig forbruk av stoffet. Eller som Tor sier det:

”Han gikk det ikke så bra med….. Han begynte tidligere med amfetamin….og mer…..”

Den andre bor på hospits, blant heroinister. Selv nøyer han seg med amfetamin. En amfetaminbruker som vanker i heroinistmiljø synes for min informant å være et fenomen man ”rister litt på hodet av”. Jeg vil i den forbindelse nevne at det synes tydelig at skottene mellom de forskjellig miljøene til vanlig er relativt tette, på en slik måte at amfetaminbrukerne holder seg blant amfetaminbrukerne, heroinistene til heroinistene og hasjrøykerne holder seg stort sett til hasjrøykerne. Dette er noe som synes å ha vært en veldig klar trend blant alle de ”gjengene” jeg har kartlagt. Når folk har begynt å bruke for eksempel amfetamin i stor grad, synes det i mange tilfeller som en helt naturlig prosess at venner forsvinner. Flere av miljøene er preget av at de som etter hvert utvikler et mer omfattende bruk av sterkere stoffer, søker ut av den opprinnelige venneflokken. Det synes som holdningene overfor amfetamin og heroin, blant visse i en ”hasj-flokk”, tilsvarer de holdningene vi finner overfor ”narkotika” innenfor den dominerende kulturelle norm. En har rett og slett flyttet terskelen et hakk, mens holdningene og tilnærmingen til de stoffene som er utenfor det subkulturelt normdefinerte, er meget lik den som rår i befolkningen for øvrig. Torstein kan stå som en eksponent for dette:

”Fra det miljøet som jeg tilhørte oppå (forstaden han kommer fra), så var ikke vi så sentrale oppi skauen der… Vi vanka litt andre steder… og den gjengen min har alltid hatt skikkelig avstand til heroin… For de som har vært venner av oss og som har begynt å bruke heroin de har bare blitt dytta rett ut….Holdningen i den gjengen er at du ikke kan ruse deg på heroin og være sammen med oss…”

Dermed er det ikke usannsynlig at det kan oppstå en viss grad av eksklusjon eller distansering overfor de som overdriver normbruddet, av lignende art som den som foregår overfor ”narkotika”-brukere i allminnelighet, utfra de allmennkulturelle normene. Anniken Sand (2000) gjør også dette funnet i sin ”Dop er greit, så lenge det ikke styrer livet ditt”.
Når det gjelder ”vår” amfetaminist blant heroinister hadde han sin bakgrunn i et kristent hjem, der det etter Tords mening aldri ble snakket om noe som helst av betydning. Dersom et problem oppsto var det bedre å distansere seg og tie enn å snakke om problemet. Tord hevder med sikkerhet at vennens foreldre visste om sin sønns ”narkotika”-bruk, men at de valgte å ignorere det:

”Foreldrene til (v7) visste jo hva han holdt på med, hadde foreldrene mine gjort det hadde de jo henta meg ikke sant…kjørt meg bort og låst meg inne…. Men de (foreldrene til vennen, min anm.) meldte seg ut liksom….”

Det ser med andre ord ut som denne personen, i likhet med sine to opprørske kolleger på østkanten, kom fra et hjem der grensesetting synes mer eller mindre fraværende. Hans ruskarriere var preget av en rask utprøving av andre stoffer, og en rask utvikling til et nivå som synes å innvirke vesentlig på hans liv, eller ”et belastende misbruk”.

For den tredje personen som ble klassifisert som opprører fra Oslo vest var situasjonen en ganske annen. Kanskje var det manglende evne til, og manglende engasjement i forsøket på å skjule sitt ”narkotika”-bruk, som var styrende for hans opposisjonelle adferd, i større grad enn det var vilje til å framstå som normbrytende. Han begynte å røyke hasj i 16 års-alderen, og han kom fra et meget spesielt skilsmissehjem, der moren ifølge min informant var ”en kjempestreng kvinnesaksdame” og far arkitekt. Han ble, sosioøkonomisk høystatus til tross, utsatt for en voldsom negativ oppmerksomhet i hjemmet i forbindelse med at det ble oppdaget bruk av ”narkotika”. Tord forteller at:

”Jeg vet han ble tatt for det (bruke ”narkotika”), og det ble problemer med det”.

Blant annet ble han tvangsflyttet mellom foreldrene i et forsøk på å tvinge ham til å avstå fra å bruke ”narkotiske” stoffer. Tord karakteriserer begge foreldrenes reaksjonsmønster overfor bruk av ”narkotika” som hysterisk, og han illustrerer kameratens mors strenghet på denne måten:

”Utrolig streng mor, hvis vi lekte krig (da de vår små, min anm.) så fikk vi ikke aftensmat…”

Tords venn var en av de som fort begynte å bruke mye hasj, og fort forsøkte seg også på andre ting. Han er i dag metadonbruker, men med et jevnlig sidemisbruk, og med miljøtilhørighet blant de som står ”på plata”; heroinistsamlepunktet ved Oslo S.

Et påfallende aspekt er at ingen av de åpent opposisjonelle fra Oslo vest synes å ha opplevd den formen for stigmatisering som Torleif beskriver. Ingen har historier om narkolærere eller andre former for det som synes å ha blitt opplevd som en relativt vesentlig intervenering av østkantungdommens privatsfære. Tor beskriver egentlig det motsatte:

”Jeg har aldri måttet svare for noe og blitt konfrontert med noe, og jeg har aldri blitt tatt av purken med noe (”narkotika”, min anmerkning)”

Det som imidlertid er det mest slående fenomen er at de som raskt begynte å røyke mye hasj, raskere forsøkte også andre stoffer enn hasj, og de som raskt forsøkte andre stoffer enn hasj utviklet med ett unntak (ø9) et belastende misbruk av disse, uavhengig av oppvekstvilkår for øvrig.

Utfra det ovenstående kan det synes som ungdom fra østkanten, i større grad enn ungdom fra vestkanten, ønsker å unngå å utsette seg for den stigmatisering som ligger i å bryte den kulturelt definerte normen som tilsier at en ikke skal bruke ”narkotika”. Dette støtter opp om teorien om lydighet og selvstendighet, i den forstand at et langt mindre antall fra øst enn fra vest våger eller ønsker å utsette seg for nettopp den kontroll, konflikt og reaksjon som jeg var inne på tidligere, og som ser ut til å kunne følge av ”narkotika”-bruk. Det forteller imidlertid også at eventuelle brudd på normen kan synes å bli strengere sanksjonert i øst enn i vest.
Det kan også bety at den relativt sett strengere sanksjoneringen som synes å finne sted i Oslo øst medfører en form for stempling, som i større grad enn i Oslo vest synes å kunne resultere i en varig avvikende adferd. Edwin Lemert formulerte det slik:

”Når et individ begynner å benytte sin avvikende adferd eller en rolle basert på denne som et forsvar, et angrep eller en tilpasning til de ytre og indre problemer som utenverdenens reaksjoner overfor ham skaper, er hans avvik sekundært” (Lemert i Hauge, 1993, s. 103).

Begge de to fra øst som åpent brøt disse kulturelt fastlagte normene, har utviklet et belastende misbruk, den ene er sogar død. Som vi har sett har det ikke gått spesielt bra med alle opprørerne fra vest heller. Det finnes allikevel ytterligere fire opprørere fra Oslo Vest, og alle ser de ut til å ha et liv uten noen form for belastende misbruk. Mens den ene arbeider i et vaktselskap med stort ansvar, er alle de tre øvrige vellykkede i yrkes- og familielivet, i den forstand at de oppleves av samfunnet som normkonforme og har suksess med det. Suksess, sett med samfunnskonforme øyne, i det de alle har oppnådd en høy grad av selvstendighet i sitt arbeidsliv, til dels med lønninger og offentlig renomme som tilsier en stor grad av suksess.

Det tilsier i det minste at den sosiale kontroll overfor ”narkotika”-bruk som ligger i våre hverdagslige samhandlingsformer, sannsynligvis er annerledes de to delene av Oslo i mellom.

Til tross for at utvalget er lite er det påfallende at to av to østkantbeboere i opposisjon tidlig stigmatiseres som ”narkotika”-brukere (etter å ha levd med et adferdsmessig stigma i mange år allerede), og begge utvikler tidlig et belastende misbruk. Tre av syv vestkantbeboere som utsettes for et stigma av presumptivt samme type, utvikler et belastende misbruk. Dette utgjør alle de vestkantboerne som utvikler et belastende misbruk, mens de fire øvrige opposisjonelle fra vest tilsynelatende lever et normalt liv, med arbeid og familie som folk flest, og vel så det.
Det kan tyde på at den kontrollen som Christie betegner som primærkontrollen er sterkere og mer velfungerende i Oslo øst, med tilsynelatende lydighet som resultat i de fleste tilfellene, da ungdommen kan synes å forstå at et stigma som ”narkotika”-bruker kan være vanskelig å forholde seg til. Det kan også bety at østkantungdommen i større grad enn vestkantungdommen entrer en ”hemmelig” verden, der en legger stor vekt på å skille den delen av verden som ”vet” at en bruker ”narkotika”, fra den delen av verden som ikke bruker ”narkotika”. Forskjellene i uttalelsene fra Torbjørn på østkanten:

”Det var dødskjipt bare å gå på bensinstasjonen når du var stein (ruset på hasj, min anm.)…..jeg hadde jævlig noia for å bli tatt og gikk lange runder ute for ikke å komme hjem før muttern og fattern hadde lagt seg”,

og til og med fra den normopponerende Torleif:

”Jeg husker sånne episoder da en gnei seg i trynet for å ikke være for bleik når en kom hjem….det var jo sånn allikevel at en prøvde å skjule mest mulig av det en dreiv med… Jeg blei jo jævlig flink til å skjule det etter hvert…og hu (moren) var jo jævlig lite der og…”,

sett i forhold til uttalelsene fra Tor, fra vestkanten:

”Jeg husker jeg møtte venninner av muttern og sånn, når jeg hadde røyka… Det var litt kjipt, men jeg dreit i det…”,

eller fra Tord fra samme del av byen:

”Vi gikk en tur også fortalte jeg henne (hans mor, min anm.) at jeg røyka hasj, og da ble vi enige om at det var ikke noen vits i å si det til far”,

kan stå som en representant for nettopp dette.

Kanskje kan det være slik at den selvstendigheten som ifølge Øyen ligger i for eksempel Tors og Tords oppdragelsesbasis gjør disse bedre rustet enn for eksempel Torbjørn og Torleif til å møte også eventuelt sanksjonerende adferd overfor egen person?

Kanskje kan det også være slik som Lemert hevder, at den måten vi møter normbrudd på, fostrer ytterligere normbrudd. Hvis så er tilfelle kan de tilsynelatende strengere sanksjonene som synes å gjøre seg gjeldende i Oslo øst, i større grad enn i Oslo vest, bidra til den opplevelsen jeg var inne på tidligere; opplevelsen av å bli utsatt for reaksjoner som kan synes adekvat overfor noen typer ”narkotika”, mens det for den som blir utsatt for reaksjonen ikke føles adekvat overfor den type ”narkotika” en benytter.

2.2.4 Innovatører og etterfølgere
Willy Pedersen snakker i sin bok Bittersøtt om de ”narkotika”-brukende innovatørene, de ressurssterke, som går foran og nærmest propaganderer for bruk av ”narkotika”. Et resultat av dette synes å være, hevder Pedersen, at de mindre ressurssterke som blir påvirket av denne formen for propaganda også begynner å benytte ”narkotika”. Disse er imidlertid mindre ressursmessig bemidlet, og vil lettere kunne utvikle et belastende misbruk.
Hvis jeg skal sammenligne Pedersens uttalelser med de opplysninger som har kommet fram i dette arbeid, finner jeg noen interessante forskjeller, eller kanskje i større grad, noen interessante utdypninger.

2.2.4.1 Hvem er innovatører og hvordan gikk det med disse?
Jeg har allerede vist hvem som sto åpent opp mot normene blant de 29 personene jeg har kartlagt. Av disse har begge østkantgutta utviklet et belastende misbruk, mens 3 av 7 vestkantkarer har gjort det samme. I denne forstand blir det nok en gang interessant å titte litt på bakgrunnen for opposisjonen.
Som vi husker hadde begge de to fra Oslo øst en broket barndom, preget av minimal grensesetting. De var allerede stigmatisert i nærmiljøet som etablerte ”normbrytere”, og kan således vanskelig synes å ha vært vellykket som propagandister for ”narkotika”-bruk overfor sine jevnaldrende.
I Oslo vest hadde tre av syv ”opprørere” utviklet et belastende misbruk. En av disse kom fra et strengt religiøst hjem der foreldrene aldri ønsket eller turte å ta opp eventuelle problemer med sin sønn. På mange måter synes hans tilværelse å minne mye om den til de to opprørerne i Oslo øst, med en dagligsituasjon der han satte sine egne rammer. Han etablerte raskt bruk av sterkere stoffer, og kan vanskelig synes å ha framstått som noen innovatør, i den forstand at hans liv og handlinger får annen ungdom til å ønske å gjøre det samme. Også to andre av de som framsto som åpent normbrytende hørte til i denne gjengen, og utfra min informants beretninger er det lite som tyder på at noen av disse kan ha hatt noen større innoverende kraft. De begynte begge å bruke ”narkotika” tidlig og hyppig. De hadde ingen suksess av kunstnerisk, akademisk eller sosial art som tyder på at de på noen måte har hatt forbilledlig kraft. Tord avviser da også dette.
I Tor sin krets, derimot, synes det sannsynlig at det eksisterte den formen for ungdom Pedersen sikter til. Fire av fem i denne gjengen opponerte mot den allmennkulturelle ”narkotika”norm. Av disse kan alle antagelig anses å ha forbilledlig potensiale for annen ungdom. De viste alle en stor grad av selvstendighet i sine utdannelsesvalg og yrkeskarrierer. Tor og den tidligere omtalte karen med ”gullkjeder og feite biler” (v1) hadde lenge før sitt møte med ”narkotika” opparbeidet en antipati mot samfunnets ordensmakt gjennom å drive med skateboard den gangen det fremdeles ikke var lov i Norge. Tor forteller om en tidlig vekket aggresjon mot politi og formynderi, gjennom politiaksjoner der skateboard ble beslaglagt og skateboardramper destruert. Om den tredje i sin krets som kan ha hatt innoverende kraft forteller Tor at han har levet et liv fylt av religiøse grublinger, symbolske handlinger og langvarige opphold i utlandet. Han har stor tiltakslyst og mye initiativ:

”Han har tatt akademisk utdannelse, men har permisjon fra stillingen og jobber i dag som håndverker…..men røyker rever og trekker gjerne en linje i godt lag (bruker amfetamin eller kokain, min anm.)….. Han er i det hele tatt en jævlig sympatisk fyr”.

Om den fjerde kan han fortelle at han kom fra:

”Et Jævlig ressurssterkt hjem”.

Han tok alternativ utdannelse med forsøksgym og folkehøgskole og han:

”Gjorde det dritbra i alt han gjorde på skolen, han”.

Tre av de fire som det synes naturlig å sette i den kategorien Pedersen har kalt innovatører har i dag en livstilværelse preget av en materiell standard langt over gjennomsnittet.
De nyter en normal sosial, og til dels en god offentlig, anseelse, og deres sosiale og offentlige anseelse er basert på det allmennkulturelle normgrunnlag. Det er ikke deres hemmelige, ulovlige verden som ligger til grunn for deres tilsynelatende suksess. Mens de tidligere var i en mer eller mindre åpen konflikt med de normene som her anses som allmennkulturelle, er deres suksess innenfor allmennkulturen nå delvis basert på at den hemmelige gjemmes bort, eller at skillet mellom verdenene, som vi skal se det er hos Tor, er blitt så innarbeidet at det ikke lenger engang er gjenstand for refleksjon.
En tilsynelatende suksess nyter for så vidt også fjerdemann. Jeg velger allikevel å sette ham i en litt annen kategori, da hans ”feite biler” og ”kilovis med gull” tilsynelatende er anskaffet i åpenbar strid med nettopp de normene som her omtales.
Dette synes ikke å være motstridende med Pedersens funn (1998). Tvert i mot skriver Pedersen nettopp at hasjbruk tilsynelatende rekrutterer sine representanter langs det han kaller to sett forklaringsvariabler. Mens hasj på den ene siden representerer en motkultur for de ressurssterke, rekrutterer hasjen på den annen side ungdom som har det vanskelig. Gruppen med åpent opposisjonelle ”narkotika”-brukere som ble skissert i det foregående synes å understreke nettopp dette. Pedersen hevder videre at ”etterfølgerne”, de som faller for innovatørenes propaganderende kraft og velger å etterfølge disses eksempel, antagelig er en gruppe der problemer knyttet til ”narkotika”-bruk antagelig vil kunne oppstå.
Jeg finner det hensiktsmessig å sammenholde de resultatene jeg har kommet til, med det Pedersen presenterer.

2.2.4.2 Og hva med etterfølgerne?
En kan utfra Pedersens utsagn anta at det vil følge belastende misbruk i kjølvannet av etterfølgerne, de som følger innovatørenes eksempel og begynner å bruke ”narkotika”. Dersom vi titter litt på skjebnene til de 20 personene som står igjen i mitt univers etter at de åpent opposisjonelle er utelatt, stemmer dette forbløffende dårlig.
Fra Oslo vest har ingen av de øvrige utviklet et varig, belastende misbruk. En av de ”tilsynelatende normkonforme” østkantbeboere har utviklet et belastende misbruk og sogar avgått ved døden i forbindelse med ”narkotika”-bruk, og det øvrige belastende misbruket som har utviklet seg i denne gruppen innebærer at to av de involverte har blitt alkoholikere. Av 20 personer som ikke framsto som opposisjonelle, lever 17 personer et liv som i dag tilsynelatende ikke er preget av rus. Av 20 personer lever 19 personer i dag et liv som ikke er preget av ”narkotika”. Et poeng er det også at flere av disse har en bakgrunn som er preget av alkoholisme i hjemmet, sosialt stigmatiserte familier, oppveksttilværelse uten rammer og/eller andre av de faktorene som normalt, og som i det ovenstående, har vært å anse som bidrag til en årsaksforklaring overfor nettopp misbruk av ”narkotika”. De ser ut til å ha klart seg meget bra, dersom vi tar de samfunnskonforme brillene på.

Det at de forsøkte å skjule den delen av sin virkelighet der ”narkotika” inngikk betyr imidlertid ikke at dette bestandig var like vellykket.
Nær sagt alle de 29 guttene opplevde i løpet av sin ungdomstid en form for kontroll i forbindelse med å ha hatt befatning med ”narkotika”. Denne faktoren i Oslo-ungdommens møte med ”narkotika”-bruk, kan synes å ha vært meget forskjellig på østkanten og på vestkanten.

2.2.5 Politiets innsats - selektivt fokus
Nils Christie (1982) beskriver i en av sin bøker ”den generelle forbryter”, eller ”gjennomsnittsfangen” i Norske fengsler. I en annen bok (1996) beskriver han den ”gjennomsnittlige registrerte ”narkotika”-misbrukeren”. Foruten at fangen i de aller fleste tilfellene er mann, er karakteristikken over de to grupperingene identiske; de er unge, de er dårlig utdannet, de bor i byer og de har lav status.

2.2.5.1 Østkantens opplevelser
Når det aller meste av den kriminaliteten som ender i fengselsstraff blir utført av personer med samme sosioøkonomiske bakgrunn som de registrerte ”narkotika”-misbrukerne, synes det sannsynlig at ordensmakten retter en større oppmerksomhet mot denne delen av befolkningen, enn mot representanter for miljøer som tradisjonelt utøver lite kriminalitet. De kontrollmessige forskjellene som synes å ha eksistert mellom mine to grupper understreker da også nettopp dette. Torstein rister bare oppgitt og resignert på hodet når han forteller om alle de gangene han har hatt med politiet å gjøre:

”Vi måtte alltid ha sånne strategier med å legge ting der og der så ikke politiet kunne få tak i det for vi var jo hele tiden oppmerksom på at vi når som helst kunne bli overfalt… Ja, faen det er jo helt utrolig at de setter inn sånne ressurser på noe sånt som hasjen…”

Også Torleif kan fortelle om en virkelighet som synes fjern fra den folk flest kjenner:

”Jeg hadde den første razziaen hjemme da jeg var femten….og de siste årene var det jo nesten daglig… det holdt ikke med jerndør på slutten en gang … (ler)…”

Nå var det kanskje ikke så merkelig at razziaene startet tidlig hos Torleif. Som vi husker var han på den tiden han begynte å bruke ”narkotika” antagelig allerede stemplet som et sosialt utskudd, og, som han sier:

”Jeg begynte nesten å selge hasj med en gang….”

2.2.5.2 Vestkantens manglende opplevelser
På den andre kanten av byen sitter det en indignert person som føler seg oppriktig trakassert fordi han ved to anledninger har blitt satt på glattcelle for besittelse av hasj. I tillegg har vi de tre som utviklet et vedvarende belastende misbruk, og som vi vet har vært i kontakt med politiet. Ellers har ingen av guttene fra vestkanten opplevd den formen for overvåking som skisseres i Oslo øst. Mens østkantguttene kan synes å ha en innstilling preget av at sjansen for å bli tatt er konstant og relativt stor, oppleves dette nesten utenkelig (og i det tilfellet der det skjedde; grovt trakasserende), for guttene fra vest. I den grad det rapporteres om ubehagelige opplevelser med politiet har dette annen opprinnelse enn mistanke om bruk av ”narkotika”.

2.2.5.3 Hva kan et selektivt fokus resultere i?
Hvilke innvirkning vil disse kontrollforskjellene kunne ha på de personene som blir utsatt for de respektive former for behandling?

En kan hevde at kontrollforskjellene vil virke sterkest overfor de opprørske, de synlige ”narkotika”-brukerne, og at det således synes å være en langt større sjanse for å oppleve en negativ effekt av den østlige måten å møte et åpenlyst ”narkotika”-bruk på, ettersom begge de to som kunne settes i denne kategori utviklet et belastende misbruk. Som vi husker var det under halvparten, eller tre av syv vestkantungdommer i åpen opposisjon som utviklet det samme. En kan på den annen side hevde at den vestlige måten å møte problematikken på er vel så skummel, ettersom tre av fjorten vestkantgutter, vs. to av femten østkantgutter, har utviklet et belastende misbruk av ”narkotika”. Allikevel bør en ta med i betraktningen at ytterligere to fra Oslo øst har utviklet et belastende misbruk i form av alkoholisme, men at de ikke lenger har noen befatning med ”narkotika”.

Dersom vi går litt inn i mine informanters subjektive vurdering av miljøet de vokste opp i, vil vi kunne gjøre noen interessante observasjoner.
Torstein og Tore forteller hver sin historie om to bydelsmiljøer der en relativt stor gruppe ungdommer brukte ”narkotika”. Jeg lar Torstein begynne:

”Det var et par eldre kamerater av meg som først begynte å røyke hasj… og i begynnelsen var jo dette her kjempeulovlig, vi synes jo de kameratene våre var skikkelig gærne som dreiv med detta…vi hadde jo hørt så jævlig mye negativt…etter å ha røyka hasj et års tid så blåste du bort alle hjernecellene dine og mista evnen til å tenke selvstendig….Etter hvert så du jo at disse kameratene var ca. normale… det hadde ikke skjedd noen drastiske forandringer verken ved hjerneaktivitet eller noen fysiske forandringer…. så det ble mer og mer akseptert….og alt som skjedde som var gærent skjedde jo i fylla, mens vi som røyka hasj var skikkelig fredelige, så det blei mer og mer akseptert i det ungdomsmiljøet… Det var voldsomt mange unge folk som røyka hasj der….Og det avstedkom jo at det var voldsomt mye politi der oppe og…. razziaer og... så det var et aktivt ungdomsmiljø…det var sikkert 100 unge mennesker som vanka oppi skauen over shoppingsenteret…..”

Torstein hadde imidlertid ikke inntrykk av at denne gjengen forvoldte problemer for nærmiljøet av særlig grad:

”Den etablerte befolkningen på (forstaden han kommer fra) var jo godt kjent med de ungdommene som satt i skauen, så de utgjorde ikke noen trussel… Det var aldri noen vold fra de unge eller veskenapping eller noe… Det var mer et apelag som satt der oppe for seg sjøl… det var nok kanskje mer et problem for politiet enn for nærmiljøet… Jeg tror aldri de så på oss som noen trussel…”

Av den store gjengen på ”sikkert ca.100 personer” som satt i skogen utenfor drabantbysenteret i den østlige bydelen han vokste opp, estimerer Torstein at ca. en tredjedel har utviklet, eller omkommet som årsak av, et belastende ”narkotika”-misbruk. Han forteller om siste halvdel av 70-tallet at:

”På den tida der kom heroina inn for fullt, og, de som ikke begynte med heroin, de overlevde…Mens, for å si det sånn, ca. alle de som begynte med heroin, de gikk det til helvete med…”

Han hevder allikevel at de som styrte unna de sterkere stoffene stort sett lever et ganske ”normalt” liv i dag:

”De fleste av de som satt oppi den skauen som unge, er etablerte i dag… mange av dem har slutta å røyke hasj og…”

Tore skisserer et annet scenario. Han kunne vise til en gjeng på minst tredve personer som han hevdet å ville hatt kjennskap til, dersom noen av disse hadde blitt narkomane, eller det på annen måte hadde gått dårlig med dem:

”Mennesker er forskjellige…Folk kan bli dårlig av å røyke en sigg også…. skrekkhistorien når jeg var liten var en dame som ble stukket med hasjsprøyter på Egertorget og fikk psykose og holdt på å dø… Jeg ser på alt det der som propaganda og skremselshistorier….Jeg har sett så mange mennesker som har røyka hasj og som sitter i dag og har skikka seg med familie og gode jobber og….Det er ingen av mine venner…absolutt ingen altså, av mine venner som har sklidd ut, verken på alkohol, sterkere stoffer eller noenting…..”

I geografisk distanse kan det umulig være stort mer enn en mil. Allikevel synes det vanskelig å tro at disse gjengene har hatt sin tilhørighet innenfor samme by. Av en ungdomsgjeng på 25-30 personer som alle brukte ”narkotika” jevnlig, har ingen etablert et belastende misbruk, hevder Tore. Etter at han har tenkt seg litt om, kommer han på at – joda, det var en.
Han beskriver deretter en som kom som innflytter til byen, ble presentert for ”narkotika”, og raskt begynte å bruke mye, og flere typer ”narkotika”.

”Han har det visst gått dårlig med. Men det er den eneste”.

Han legger til:

”Det han var klar for var raske biler og penger og jetsetliv, så han gikk over på den andre siden og pusha dette her og ble større og større og villere og villere… så han forsvant ut av miljøet vårt, og da begynte det å skli ut med han…. Nå går han på en eller annen medisin, metadon eller noe sånt…”

Foruten at Tores utsagn understreker forskjellene mellom øst og vest når det gjelder det sannsynlige utfallet av et eventuelt påbegynt ”narkotika”-bruk, fremhever han nok en gang at det kan synes som om de som raskt etablerer et høyt forbruk, og tidlig i brukskarrieren eksperimenterer med sterkere stoffer, ofte også vil etablere et belastende misbruk.

Torstein, som prøvde å skjule sitt forbruk som best han kunne, kan også fortelle om episoder der han har blitt stoppet av samme politibilen og blitt ransaket to ganger på 10 minutter, med sin mor tilstede. Fremdeles kan han oppleve å bli trakassert av politiet, hevder han, dog ikke i samme grad som i oppveksten:

”Jeg blir jo ikke plaget så mye nå da, jeg er jo blitt 42 år, men i begynnelsen var det en policy på at de ikke skulle ha noe nytt stoff, og da satt de alle kluter inn på å stanse dette her…og det var jo like nytteløst vet du, som å lage gull av havregrøt”.

Også Torbjørn kan berette om stadig angst for, og årvåkenhet overfor, politiets aksjoner under oppveksten, mens vi husker Tors uttalelse:

”Jeg har aldri måttet svare for noe og blitt konfrontert med noe, og jeg har aldri blitt tatt av purken med noe (”narkotika”, min anmerkning)”.

Rettsosiologen Thomas Mathiesen hevder at:

”Livet er en helhet. Når det gjelder rettsreglene, kan en si at de smyger seg inn mellom de utallige andre komponentene i denne helheten, de smyger seg inn i de materielle forhold, inn i rollene som vi spiller på samfunnsscenen”(1984, s. 16).

Jeg vet ikke om hverken Torleif eller Torstein vil være enig med Mathiesen i at ”smyge seg inn” er noen god formulering i beskrivelsen av de tilfellene der de ble ”overfalt av snuten”. Det virker imidlertid klart at oppfølgingen av rettsreglene har hatt en mye større innvirkning på disses og deres kameraters liv, enn de har hatt overfor deres jevnaldrende ”narkotika”-brukere fra den andre siden av byen.

2.2.5.4 Disiplineringen
Dersom vi tenker oss dette i lys av Foucaults teorier, synes det ikke unaturlig. Den potensielle sosiale uro som lå til grunn for iverksettelsen av samfunnets disiplinering hadde sitt opphav hos de ubemidlede. De laveste sosiale klasser var de som først og fremst ble offer for denne disiplineringen. De bemidlede hadde ingen grunn til å forårsake sosial uro og de ble således ikke offer for den samme formen for disiplinering, hevder Foucault. Det synes således naturlig at samfunnets kontrollfokus rettes nettopp mot de sosiale strata der en tradisjonelt har funnet behov for å disiplinere.
La oss tenke oss at Foucault har rett i at denne disiplineringen av samfunnet har vokst seg så sterk at den kan presentere en viss form for etikk som en universell modell for frihet. Det synes da ikke unaturlig, sett utfra det Bauman har presentert, at nettopp denne etikken blir presentert og opfattet som alternativet ”orden”, i motsetning til enhver form for motstridende etisk tankegang, som da automatisk vil være en representant for det andre alternativ; alternativet kaos. I denne prosessen vil oppnåelsen av orden antagelig framstå som et noe tilnærmet unisont krav fra samfunnsmedlemmene. Det synes sannsynlig at dette vil gi seg utslag i sosiale strata der uorden, disiplinering og et stort oppbud av offentlige ordensvakter (i form av politi, sosiallærere o.v.) er tilstedeværende, i større grad enn i sosiale strata som ikke er preget av det samme.

2.3 Den slående ensartetheten
De personene jeg møtte, og beretningene om disses sosiale forhold under oppveksten, beskrev et stort og variert spekter av personer, personligheter og personlige skjebner. Som jeg har vist kan graden av formell og uformell kontroll de respektive brukerne har blitt utsatt for, være annerledes i sin opptreden, utfra hvilke sosioøkonomiske bakgrunn den enkelte har.
Det viste seg imidlertid da jeg kom litt inn i disse personenes tanker rundt og holdninger til eget og andres ”narkotika”-bruk, at likhetene var vel så mange og vel så interessante som forskjellene.

2.3.1 Karriereutviklingen
Alle begynte de et sted i alderen 15-17 år. Alle gjorde de det i smug, og reaksjonene mot deres ”narkotika”-bruk lot ikke vente på seg. Tord forteller om seg og en av sine kamerater:

”Det var jo en periode helt i begynnelsen da vi bare drakk… Da var han helt der at han skulle banke meg hvis jeg røyka igjen, men så gikk det bare et halvt år da, så røyka han sjæl…”.

Det synes å være en felles opplevelse at mange av de en begynte å bruke ”narkotika” sammen med, kuttet ut etter ganske kort tid. Tord sier:

”Jeg kunne godt nevnt hvertfall tre-fire stykker som var med å røyke hasj, og som vi frika sammen med, men som bare slutta på et eller annet tidspunkt liksom.”

Etter å ha tenkt seg litt om utdyper han:

”Over halvparten av de man begynte med, som har kutta ut…”….

Vi husker Torstein og hans store gjeng i forstadsskogen:

”De fleste av de som satt oppi den skauen som unge, er etablerte i dag… mange av dem har slutta å røyke hasj og…”

Han forteller videre om de som fikk dårlige opplevelser ved bruk av hasj:

”Jeg har opplevd veldig mange som rett og slett har måttet slutte å røyke hasj, fordi det har dukket opp traumer eller noen har fått…rett og slett spasmer da av å røyke hasj, men det melder seg med en gang da, så da får en bare si at dette passer ikke for meg, så det må jeg bare slutte med…”

Det preget alle informantene (med, som vi skal se, et lite unntak for Torleif) at man i den tidligste perioden av ”narkotika”-bruken holdt seg utelukkende til hasj, og at det i denne perioden var mange som prøvde - og sluttet med – hasj. Torbjørn kan fortelle at:

”Første gangen jeg røyka var jeg femten…. i Begynnelsen var det litt og litt, helt til jeg var seksten- søtten tenker jeg…. også etter hvert så blei det en gjeng da, som farta og kjørte rundt og røyka hasj…..”,

og er med det relativt representativ for mine informanters utvikling av ”narkotika”-bruk.
En begynner med sporadisk hasjbruk, før det etter en stund etablerer seg som mer eller mindre daglig bruk. Tord kan fortelle at han:

”Begynte med en sjelden gang innimellom, også ble det bare mer og mer…”

Torstein på sin side var aldri noe spesielt glad i å drikke alkohol. Han forteller:

”Jeg kjørte mye bil i den tida, så jeg var mye sjåfør for folk som skulle på fest og sånn…så da var det innmari greit at jeg også hadde noe å ruse meg på, og også kjøre bil på….Og da ble det etter hvert nesten daglig…. Og jeg har en kameratgjeng på kanskje 10-15 personer da, og de røyker hasj jevnlig… Det har vi gjort mer eller mindre daglig i 25 år…”

Han beskriver her, i tillegg til hvordan hans ”narkotika”-bruk ble etablert på daglig basis, en situasjon som også skal vies oppmeksomhet i det følgende. Torstein er i full jobb og har alltid vært det. Han hevder at:

”Jeg har aldri vært sosialklient… det ser jeg på som et nederlag…”.

Vi ser med andre ord antydningen til en figur som ikke nettopp har vært noen gjenganger i de bildene som gjennom for eksempel media blir presentert av ”narkotika”-brukere. En mann som i hele sitt voksne liv har vært i full jobb, som ikke har ligget samfunnet til last hverken som kriminell eller som bruker av de offentlige velferdsgodene – men som allikevel har brukt ”narkotika” daglig i 25 år.

Tor er likeledes i full jobb og har vært det i hele sitt voksne liv, med unntak av en periode da han var rundt 25. Han kan på spørsmål om hvor lenge han har brukt ”narkotika” fortelle at:

”Det har jeg vel.... mer eller mindre holdt på med hele tida...til dags dato...ikke med å røyke hver dag (hasj, min anmerkning), men jevnt…det er sjelden jeg ikke har”… ”Men jeg har også bevisste pauser”.

Også Tord svarer:

”Hvor lenge? ….det kan du jo regne helt fram til i dag da….. røyke gjør jeg jo ennå….”

Tord har en lang og mangfoldig yrkes-og utdannelsesbakgrunn, han har reist mye og han jobber i dag i et vaktselskap med et stort ansvar. Som vi kan se av tabellen synes ikke dette å være spesielt. Relativt mange av de involverte i undersøkelsen viser seg å leve et liv som ikke synes å ha vært, eller å være preget av noe belastende rusmisbruk, til tross for at de gjennom hele perioden fra sin tidlige ungdoms ”narkotika”-eksperimentering og til i dag har vært daglige, eller jevnlige brukere av ”narkotika”.

2.3.2 Holdningsutviklingen
La oss allikevel se litt på hvordan utviklingen av holdninger foregikk i vennegjengene, når det gjaldt ”narkotika”. Tord forteller det på denne måten:

”Når du drakk var du negativ til alt, så var du negativ til alt annet enn hasj…men så kom jeg til et punkt der jeg tenkte at jeg skulle prøve alt…men det er noen ting jeg ikke skal gjøre mer enn å prøve; LSD har jeg bare tatt en gang – og heroin skulle jeg aldri prøve…”.

Lignende opplevelser beskrives av Torbjørn:

”Både jeg og (ø5 og ø6) vi… røyka i hvert fall i fem år før vi prøvde noe speed og sånn….da dumpa jeg bare borti det uten at det skulle skje egentlig…. og de gangene jeg har gjort det har det alltid vært sånn… kommet et sted også var det plutselig rette anledningen……”

Selv Torleif, som tidlig begynte å eksperimentere med andre typer stoffer, gir uttrykk for at holdningen mot å bruke andre ting eksisterte i hans gjeng:

”Vi hadde jo holdninger på at vi ikke skulle bruke pulver liksom….. Det var hasj det gikk i de to-tre første åra… men jeg prøvde amfetamin, kokain, heroin, opium, LSD…alt det der da jeg var seksten år… Jeg hadde lyst til å prøve alt, men jeg begynte ikke med det for det….. Jeg røyka jo nesten bare hasj i flere år….. eller…. jeg brukte jo amfetamin en gang i blant da…i helgene og sånn… helt til jeg hekta meg på heroin da jeg var 23 år…og da jeg var 29 begynte jeg å bruke både heroin og amfetamin...”

Han understreker dette når han forteller om en av sine venner at:

”Han holdt seg til hasj hele tida… Har drikki en del… Han likte ikke denna amfetaminen, han holdt seg til hasj og alkohol og han er familiefar i dag og driver egen bedrift og sånn, så han har klart seg bra….Han kom fra et hjem med veldig lite rammer rundt seg sånn som meg…Han var ikkeno flink på skolen og sånn…Han har slutta med alt tror jeg… Han drekker nok litt, men jeg tror ikke han røyker hasj lenger…”

Allikevel blir det tydelig at holdningene til de forskjellige stoffene blir annerledes etterlevd av Torleif i hans startfase som ”narkotika”-bruker, sett i forhold til uttalelsene fra Torbjørn ovenfor, og fra Tore:

”Mens vi bare røyka hadde vi en veldig avstand… Redsel ikke minst… Det var så fjernt… når du begynte å røyke hasj var amfetamin og sånn så fjernt… det var ikke oss det… Det tok mange år år fra jeg røyka min første hasjpipe til jeg prøvde noe annet… Jeg synes det spranget er jævlig stort jeg altså… Fra å røyke seg en uskyldig bønne til å begynne med pulver…”.

Allikevel har alle de 29 informantene i undersøkelsen forsøkt også andre typer ”narkotika” enn hasj, til tross for at de relativt unisont hevder at holdningene var sterke. En av de 29 er min informant usikker på og hevder:

”For ni år siden hadde han det ikke, til tross for at han da hadde røyka i mange år…. Men jeg vil tro han har hatt seg en strek cola eller noe, nå i løpet av de siste årene… Jeg synes det ville vært rart hvis han ikke har det…..”.

Det er tydelig at den holdningen som også Tor var en eksponent for, mot å bruke andre typer ”narkotika” enn hasj, er svekket.
Hvordan kunne denne svekkelsen finne sted?

Tore forteller om det på denne måten:

”Du traff folk som også røyka bønner da, og som brukte dette her…. også var det en fest da hvor en har fått i seg en seks- sju pils og da…så prøver du da… ”

2.3.3 Kunnskapsetableringen
Det som er gjennomgående er at holdningen mot andre typer ”narkotika” enn hasj opprettholdes en viss tid, før andre stoffer prøves ut. Det er også gjennomgående, som i tilfellet over, at dette skjer i forbindelse med bruk av alkohol. I løpet av denne tiden etableres en kunnskap om stoffene hos brukerne. På spørsmål om amfetaminbruk kan Tor fortelle at:

”Amfetamin har jeg brukt, men jeg vil ikke si at jeg har misbrukt det…Jeg har gått i 2-3 dager i strekk, men da har det alltid gått lang tid mellom hver gang…Kokain har jeg brukt mer…senere…i heavy arbeidsperioder…”

Når det gjelder de kjemiske stoffene som helhet hevder han at:

”Men der har jeg en grense, ikke sant…… jeg vet jo at det ikke er godt for meg og jeg er ikke hypp på å opparbeide noe avhengighetsforhold, og det har jeg nok vært bevisst på hele tida, tror jeg”.

Lignende tanker kan spores hos Torstein når han forteller om sin fase med eksperimentering av andre stoffer enn hasj:

”Så blei det en del misbruk av amfetamin… Men detta merka jeg sleit på kroppen…. Merka at du blei dårlig…så det slutta jeg med… jeg så at jeg ble innhula i kinna og….du så at detta var narkotika, for å si det sånn…..”

Dette var også den eneste gangen noen av de jeg snakket med brukte begrepet ”narkotika”. Han fortsatte:

”De kjemiske tinga har aldri appellert til meg… Jeg har sett for mye eksempler på åssen det har gått med folk som har lagt sin elsk på de tinga der….”

Også Tore har erfaringer med amfetamin, og sier at:

”Amfetaminbruken har vært en fest i ny og ne, men ikke i noe stor grad… Aldri vært i nærheten av noe avhengighetsforhold til det…”

Informantene synes i det hele tatt å ha ervervet en type kunnskap de selv anser å være langt mer korrekt enn den som hersker blant ”de straighte”, den som utgjøres av det jeg har kalt den almennkulturelle normkodeks i forbindelse med ”narkotika”-bruk. De synes
på et vis diskvalifisert fra å dele sin kunnskap, men de har allikevel en sterk visshet om at deres kunnskap er ”den riktige”. Utfra dette synes det å foregå en form for eksklusjon av ”de straighte”, i vissheten om at de har et lavere kunnskapsnivå.
At Tore benytter denne eksperimenteringen til ervervelse av en type kunnskap som ligger nært opp mot den Torstein, fra den andre siden av byen sto for, kan det følgende stå som eksempel på:

”Også leser du i aviser at dersom du prøver amfetamin en gang så er du jo narkoman og nesten i grøfta dagen etter, men det stemte jo ikke… Men jeg skjønte fort at dette var noe jeg ikke kunne drive mye med altså…..det virka bra på huet mitt… Jeg merka jo hvor sliten jeg ble…Du ble ganske rocka i huet… Det skjønte jeg veldig godt… Jeg husker godt første gangen jeg prøvde amfetamin. Dagen etter sa jeg til meg sjæl at dette blir lenge til…. og det ble det og…”

Av de 29 personene som her er involvert, har 8 personer utviklet et vedvarende eller dødbringende belastende misbruk. Av de 21 resterende personene, de som ikke synes å ha utviklet et belastende misbruk, men som allikevel har vært mangeårige brukere av ”narkotika” har 11 personer sluttet å bruke ”narkotika”. Tores beretning om (v6) synes representativ for de som etter et mangeårig, daglig bruk har valgt å slutte å bruke ”narkotika”:

”Han slutta jo ikke sånn (knipser)… Det skjedde ting i livet hans liksom… Dame og unger og sånn, også slutta han litt etter litt…”

Noe underlig synes det allikevel at hele 7 av fjorten gutter fra vest i dag ser ut til å benytte ”narkotika” jevnlig, uten at det på noen måte ser ut til å ha negative implikasjoner på disses liv, mens kun tre av femten fra Oslo øst har opprettholdt sitt bruk av ”narkotika”. En mulig feilkilde i så måte kan være Torleifs kunnskap om de han en gang var nær venn med. Kanskje kan noen av disse, til tross for at Torleif synes å finne det vanskelig å tro at det går an å bruke ”narkotika” uten at det tar styringen på livet ditt, fremdeles benytte seg av ”narkotiske” stoffer.

Det jeg etter hvert virkelig fattet interesse for i denne min runddans mellom teori, metode og hypotese som beskrevet av Wadel, var den samstemte kunnskapen mine informanter syntes å legge for dagen i forhold til ”narkotika”. Med et lite unntak av den informanten som var på institusjon under den tiden vi hadde samtalene, syntes holdningsdannelser og praksis å ha foregått nærmest identisk, uavhengig av bydelstilhørighet og de eventuelle mekanismer som måtte spille inn på grunnlag av det.
Alle skilte de klart på stoffene, og ”narkotika”-begrepet som sådan syntes egentlig ikke å eksistere, uten i en eventuell juridisk forstand. Dersom mine informanter snakket om noen som brukte ”narkotika” snakket man om at

”han var alltid en hasjfreak” (Torleif),

”han begynte å speede en del” (Tord),

”det gikk ikke skikkelig på trynet med´n før han begynte med heroin” (Tor).

Synet på stoffene utgjøres av kunnskap om hvilke virkning de forskjellige stoffene har på en, og ikke utfra at stoffene tilskrives egenskaper som gruppe. I den forbindelse synes det riktig å understreke at dette er personer som i stor grad har faktisk kunnskap om det de snakker om. Som vi har sett har de alle bak seg et liv som har inneholdt daglig bruk av ”narkotika”. De har alle, med et mulig unntak av en person, benyttet seg av flere former for ”narkotika”.

I den forstand er Torstein som nevnt den eneste som ved en anledning benytter seg av begrepet ”narkotika”, når han forteller om sin opplevelse av amfetaminens virkning på hans egen kropp:

”Du så at det var narkotika, for å si det sånn”.

Han hadde på den tiden brukt stoffet en gang eller to i måneden gjennom ca. ett år, og han var ca. 18 år.

2.3.4 Differensieringen
Alle jeg snakket med ga uttrykk for et lignende, eller et like differensiert, forhold til stoffene, og beskrivelsen av vennegjengenes utvikling og adferd gir ingen grunn til å tro at holdningene var stort annerledes der, når vi ser bort fra de som utviklet et belastende misbruk. Selv hos Torleifs gjeng, der en har omkommet som resultat av overdose synes dette å ha vært en viktig kunnskap. Som vi husker nevnte Torleif at (ø10) ikke likte amfetamin. En annen av hans venner hadde en lignende karriereutvikling, med bruk av hasj en periode fra seksten års alder til en gang mellom 25 og 30, da en slutter:

”Han holdt seg til hasj og han går det bra med…Han testa litt amfetamin og fleinsopp, syre og sånn, men han holdt seg alltid unna minusen (heroin, min anm.)…”

Til tross for at alle mine informanter synes å eksperimentere med flere former for ”narkotika”, er det ikke noe som tyder på at dette er farlig, i forhold til å utvikle et belastende misbruk. Dette synes dog kun å gjelde dersom brukerne har satt seg godt inn i de forskjellig stoffenes effekter og farlighetsgrad før denne eksperimenteringen blir påbegynt. De som tilnærmer seg fenomenet ”narkotika”-bruk – som bruker – etter formelen ”all ”narkotika” er like farlig” kan på den annen side synes å ha et stort potensiale for utviklingen av et belastende misbruk. De som brukte hasj gjennom lang tid, i de fleste tilfellene flere år, har benyttet denne tiden til å erverve kunnskap om også andre stoffer, og om hvordan det går med de som bruker mye av disse stoffene. Ingen av disse har utviklet noe belastende misbruk, eller lever i dag et liv som synes preget av rus på noen måte, til tross for at mange av dem fremdeles er brukere av ”narkotika”. De som ikke tok seg tid til å etablere denne kunnskapen, men fortløpende eksperimenterte med amfetamin og piller, kokain og heroin, synes ikke å ha utviklet denne forståelsen av hvert enkelt stoffs farlighetsgrad. Det er påfallende at alle de som utviklet et belastende misbruk blant mine informanter og deres venner tilnærmet seg ”narkotika” nettopp på denne måten. De begynte raskt å eksperimentere med ”narkotika”, sett som en gruppe stoffer hvis farlighetsgrad har vært den samme, og de har alle, med unntak av en person, utviklet et belastende misbruk av ”narkotika”, med død, institusjonsopphold og et nedrig liv som resultat. Som jeg nevnte framstår en person som et unntak.
En fjerde kamerat av Torleif (ø9) var nemlig tidligere ute enn alle de andre i sin eksperimentering. Torleif forteller om en venn at:

”Det var et par år der… han begynte jo med sprøyter og sånn da, i seksten, sytten års alderen….Men han brukte aldri mye pulver for det… senere vet jeg han røyka en del hasj…

Om denne kameraten kan imidlertid Torleif fortelle at:

”Jeg tror han slutta med speed og sånn i søtten atten års alderen da han liksom trakk seg bort fra oss….Han blei litt snål etter å ha tatt LSD en gang”.

Torleifs kamerat utgjør imidlertid et unntak i mitt 29 personer store univers. For, som jeg har vært inne på, det er en faktor som synes å være den vesentligste når det gjelder spørsmålet om hvem som utvikler et belastende misbruk. De som raskt prøver andre former for ”narkotika”, og som ikke erverver den kunnskapen om ”narkotika” som skisseres av for eksempel Torstein og Tore før de starter disse eksperimentene, står i stor fare for å utvikle et belastende misbruk. Blant de som bruker hasj noen år, eller mange, synes det ikke å være stor fare for å utvikle et belastende misbruk, til tross for at eventuelle holdninger som måtte eksistere mot bruk av andre typer ”narkotika” enn hasj, synes å svekkes etter noen tids bruk. Det som imidlertid synes å utgjøre tungen på vektskålen i forbindelse med om et belastende misbruk vil etableres eller ikke, er den kunnskapen om stoffene, og om bruk av stoffene, som ”narkotika”-brukerne har tilegnet seg. For la oss se hva mine informanter forteller om de personene det ikke har gått bra med, de som har utviklet et belastende misbruk.

Vi husker Tors kommentar om (v1):

”Han gikk det ikke så bra med….. Han begynte tidligere med amfetamin….og mer…..”

Tord supplerer i forhold til (v7) som har utviklet et belastende misbruk, at:

”Han begynte å bruke amfetamin med en gang han…sånn hver dag omtrent tror jeg.…..”

Torbjørn kan fortelle om (ø7) at han tok selvmord:

”Han hadde skyti seg med hagla…. og da lå det et brev hvor han fortalte om at han ikke ville la seg sjøl komme så langt at han bøffa kamerater og sånn…..Også et halvt år etterpå da, så gikk det en annen kompis av meg…. overdose… Det er flere andre jeg kjente som har stryki med og…”

Denne kameraten hadde mye tidligere, forteller Torbjørn, og med mye raskere frekvens enn de andre, benyttet seg av hovedsakelig amfetamin, men også av piller.

I denne sammenhengen utgjør således Torleif et unntak. I mindre grad enn de andre synes han å skille mellom de forskjellige stoffene. Også på en annen måte synes Torleif å skille seg noe ut fra de resterende informantene; i synet på bruk og misbruk. Overfor seg selv, men også på sine kameraters vegne. Nå er også Torleif den eneste av de jeg har snakket med som faktisk har utviklet et vedvarende og belastende misbruk.
Mens alle de andre synes å trekke klare linjer mellom hva som var bruk av ”narkotika”, det være seg hasj eller amfetamin eller kokain, og hva som var misbruk av ”narkotika”, ga Torleif (som har vært mangeårig heroinist og som nå er til rehabilitering) uttrykk for et mindre nyansert bilde av stoffene. Så vel skillet mellom stoffene, som skillet mellom bruk og misbruk var mye vanskeligere å oppfatte hos Torleif enn hos noen av de andre jeg snakket med. Jeg vil komme tilbake til dette om litt.

2.3.5 Kunnskapens innhold
Den generelle kunnskapen var imidlertid relativ unison i sitt uttrykk.
Kort fortalt tilsa den at bruk av cannabis var en ufarlig, alt overveiende positiv faktor i den enkeltes liv, dersom den enkelte ønsket og likte det. Alle hadde de erindringer om venner som forsøkte og ikke likte det, og som en naturlig følge av dette unnlot å prøve det ut videre. En anså generelt at også bruk av hasj kunne overdrives, og mange så tilbake på en ungdom med mye cannabisrøyk rundt ørene og i lungene. For flere har dager, måneder og år gått til å leve et liv som i mange tilfeller har vært sentrert rundt det å komme sammen og røyke. Kjøre rundt i biler, eller se på video, spille TV-spill.
Dette synes imidlertid i større grad å være et litt nostalgisk-morsomt ungdomsminne, enn det synes å representere noen erkjennelse om at denne tiden kunne ha blitt brukt til noe annet og mer framtidsrettet, og de uttrykte alle, med et litt diffust unntak i Torleif, at bruk av hasj og marihuana var noe voksne folk kunne styre sjøl. Jeg oppfattet synspunktet å ligge nær den normen som ligger til grunn for lovgivningen rundt alkohol. Ansvaret for ikke å misbruke muligheten som ligger i tilgjengeligheten, ligger hos hver enkelt, og de skisserer ingen vesentlig fare knyttet til bruken av hasj.
Erkjennelsen av at de sentralstimulerende stoffene kan ha en svært negativ effekt på individets psykiske tilstand, synes å være utbredt, og atskillige illustrerende historier om avmagrede amfetaminbrukere med psykotisk og paranoid adferd har i den sammenheng blitt fortalt meg. Det synes allikevel å eksistere en viss fascinasjon overfor stoffenes effekter, akkompagnert av en slags ”individets vær varsom-plakat”. Flere av de som omfattes av undersøkelsen hevder å kunne administrere bruk av amfetamin, evt. kokain, i den forstand at de vet hva stoffet gjør med en, de vet hva som er følgen av overdreven bruk, og de ser med en viss medlidenhet på de som eventuelt ikke klarer å etablere, eller etterleve, denne kunnskapen, og dermed ”havner utpå”. Anniken Sand presenterer også nettopp denne holdningen i sin undersøkelse av ”narkotika”-brukende ungdomsgrupper i hovedstaden; Dop er greit så lenge det ikke styrer livet ditt (Sand, 2000).
Likeledes synes kunnskapen om at heroin nærmest er dødens forværelse å være utbredt. Bruk av heroin anses å være det siste steget på en stige der personen gradvis har flyttet sin terskel, og på den måten ignorert sin egentlige kunnskap om stoffene, eller aldri ervervet den kunnskapen som de øvrige (de som ikke utviklet et belastende misbruk) har.

Et interessant aspekt ved tabellen på side 15 er at vi tydelig kan se sammenhengen mellom en rask og intens ruskarriere, og et liv med et belastende misbruk av ”narkotika”. Det som imidlertid er vel så interessant er å se hvilke karriereutvikling de øvrige har hatt. For det altoverveiende flertall har det gått lang tid fra en begynte med en form for ”narkotika”; hasj, før en prøvde ut andre former for illegale stimuli.
Det gis som vi har sett også et mer eller mindre unisont uttrykk for en kunnskap om stoffene som i sitt uttrykk ikke omfatter eller benytter seg av begrepet ”narkotika”. Blant dem som har ervervet denne kunnskapen ser alle ut til å opprettholde et liv som fungerer arbeidslivsmessig, sosialt og familiært, til tross for at flere av dem fremdeles lever et liv som går på tvers av den allmennkulturelle norm i forbindelse med ”narkotika” og de juridiske prinsipper. Nettopp den kunnskapen de har ervervet omkring ”narkotika” ser ut til å være veiledende for deres adferd, som, til tross for at flere av dem fremdeles benytter seg av ”narkotiske” stoffer, tilsynelatende ikke skiller seg vesentlig fra det man ellers betrakter som allment akseptert innenfor den gitte kulturs overordnede og allmenne rammer.

2.3.6 Avviket fra kunnskapen
Jeg lovte at vi skulle returnere til Torleif .
Bruun og Christie beretter i ”den gode fiende” om slavemyten, og om hvordan opinionen har blitt overbevist om ”narkotikaens”, og da spesielt heroinens, avhengighetsskapende evner. Som mangeårig miljøterapeut ved institusjoner for ”narkotika”-brukere kan jeg bekrefte at dette er en holdning som har fått fotfeste langt ned i de narkomanes rekker. En hjemreise som har endt med ”sprekk” på heroin vil ikke sjelden bli forklart med et:

”Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg er bare så narkoman i hodet at når toget kom til Oslo S. klarte jeg ikke å tenke på noe annet”.

I dette ligger det selvfølgelig en sannhet, i den forstand at det oppleves slik av den personen det gjelder. Min opplevelse av dette som terapeut er at det vel så ofte, eller på samme tid, forekommer en behagelig ansvarsfraskrivning overfor egen skjebne. En ansvarsfraskrivning i den forstand at en gir opp en kamp mot egne, indre behov og ønsker før en rekker å ta det ansvaret og ubehaget som følger av kampen. Kanskje kan Torleifs mer diffuse skille mellom stoffene og mellom bruk og misbruk være et snev av nettopp dette. Kanskje kan det være et uttrykk for at Torleif, i større grad enn de andre, har ”kjøpt” det som har kommet fram gjennom den offisielle informasjon om ”narkotika”. At han ikke har hatt noen foreldre som instruerte i den lydighetskulturen som har blitt skissert, og således i stedet har vært nødt til å søke sin selvstendighet, i en kulturell sfære der lydighet har framstått som oppdragelsesideal. Uten noen rådgivende instans i den selvstendighetssøkende prosessen, kan Torleif således tenkes å ha søkt selvstendighet, innenfor den etablerte kunnskapens rammer, og innenfor en sfære der det eksisterer en massiv kunnskap om ”narkotika”, etablert i tråd med den norske tilnærmingen til ”narkotika”; all ”narkotika” er like farlig. Også Torleifs beskrivelse av sin samtidige vennegjeng kan tyde på at han i mindre grad skiller mellom de forskjellige stoffene, og således gir uttrykk for en holdning som tilsier at begrepet ”narkotika” oppfattes udifferensiert, som ”narkotika”, og ikke som et spekter av forskjelligartede stoffer, slik de øvrige synes å gjøre. Hans beretning om at de som har begynt å røyke sammen med Torleif enten har sluttet med alt eller havnet ”på kjøret”, kan være et bilde på at Torleif ikke anser det mulig å bruke ”narkotika” uten å være ”på kjøret”. Kanskje kan dette være noe av forklaringen på at kun tre av østkantguttene fremdeles bruker ”narkotika”. Det finnes som sagt en mulighet for at noen av Torleifs kamerater fremdeles bruker ”narkotika”, men at Torleif ikke finner det sannsynlig at folk som greier seg godt faktisk kan benytte seg av ”narkotiske” stoffer.

2.3.7 Er all ”narkotika” like politisk farlig?
Den raske overgangen fra hasj til sterkere stoffer og den intense bruken som har vært fremtredende for alle de vi har sett utviklet et belastende misbruk kan være et tegn på at de angjeldende personer i mindre grad enn de øvrige skiller mellom stoffenes egenskaper og farlighetsgrad. De agerer således helt i tråd med det Morten Timme Hansen har slått fast som den røde tråd i norsk offentlig ”narkotika”-politikk; all ”narkotika” er like farlig.
La oss dvele litt ved nettopp denne påstanden; all ”narkotika” er like farlig. Utfra det ovenstående synes påstanden å være grovt overdrevet, endog uriktig. Dersom vi ser dette i lys av Zygmunt Baumans teorier rundt samfunnets håndtering av ambivalens kan forklaringen være enkel:

”In the intellectual and political realms alike, the order must be both exclusive and comprehensive...(...)...the [two-pronged] task merges into one: that of making the boundary of the “organic structure” sharp and clearly marked, which means “excluding the middle” , suppressing or exterminating everything ambigious, everything that sits astride the barricade and thus compromises the vital ditinction between inside and outside...(...)... first and foremost, however, it means purging ambivalence.” (s. 24).

Den kunnskapen om ”narkotika” som synes å være de brukerne til del som ikke utviklet et belastende misbruk, er totalt forskjellig fra den kunnskapen som den norske ”narkotika”-politikk har vært bygget rundt; all ”narkotika” er like farlig.
I så måte kan ”narkotika”-brukernes kunnskap antagelig, i samfunnets søken etter orden (i en situasjon der ambivalens oppstår overfor fenomenet ”narkotika”-bruk) framstå som en trussel, eller som det Bauman kaller ”the middle thing”. Orden er etablert i forhold til ”narkotika”. Den kunnskapen som ”narkotika”-brukerne har ervervet kan således tenkes å kompromittere den vitale distinksjonen mellom innenfor og utenfor, som Bauman formulerer det.

På dette tidspunkt hadde imidlertid min nysjerrighet virkelig blitt vekket. Jeg forsto at et prosjekt som var ment å etablere kunnskap om den sosiale virkelighet som er ”narkotika”-brukernes, ikke kunne være gjennomførbart uten at en også satt seg godt inn i hva de forskjellige stoffene egentlig er, og hvilke forbindelseslinjer som eksisterer mellom dem. Det nyanserte og differensierende synet på ”narkotika” som jeg opplevde at var kjernen i ”narkotika”-brukerne (som ikke utviklet et belastende misbruk) sin kunnskap, måtte utforskes.

Først føles det imidlertid nødvendig å oppsummere litt.

2.4 Oppsummering
Jeg har i kapittel 2 presentert de overordnede perspektiver oppgaven anbefales lest i lys av. Jeg har videre presentert en tabell som har illustrert de 29 involvertes ”ruskarrierer”. Den har vært benyttet som referanse for den videre presentasjonen. Jeg har vist at såvel det uformelle som det formelle kontrollapparatet synes å fungere forskjellig i Oslo øst i forhold til i Oslo vest. Dette kan ha bidratt til at det synes farligere å opponere åpent mot det jeg har kalt de almennkulturelle normene i forhold til ”narkotika” om kan kommer fra Oslo øst, enn om man kommer fra Oslo vest. Jeg har ikke funnet støtte for Pedersens teori om at det han kaller for etterfølgerne vil utgjøre en gruppe der en relativt stor andel vil henfalle til et belastende misbruk. Det synes tvert i mot som den gruppen som tar seg tid til å erverve en kunnskap som er av en radikalt annen art enn den som ligger til grunn for de allmennkulturelle normene, ikke er disponert for å utvikle et belastende misbruk. Dette synes å gjelde for alle miljøene, uansett sosioøkonomisk eller geografisk status. De store likhetene rundt ”karriereutvikling”, ruseksperimentering, holdningsdannelse og kunnskapservervelse, samt innholdet i denne kunnskapen var vel så fremtredende som forskjellene, de geografiske områdene imellom. Det som syntes identisk og mest iøynefallende var nettopp hvem som utviklet et belastende misbruk, og hvordan det gikk med de som ikke gjorde det. De som allerede fører en stigmatisert tilværelse når eksperimenteringen med ”narkotika” begynner, og som i tillegg ikke tar seg tid til å erverve kunnskap om stoffenes forskjellige farlighetsgrad før eksperimenteringen med øvrige stoffer enn hasj begynner, er de som tilsynelatende vil utvikle et belastende misbruk. En av disse to faktorene, dersom den opptrer isolert, uten den andre, vil ikke nødvendigvis disponere for utvikling av et belastende misbruk.
Det som imidlertid også er iøynefallende er at alle de som tok seg tid til å erverve kunnskap om ”narkotika” før en evt. eksperimentering med andre stoffer ble påbegynt, i dag lever et liv som ikke ser ut til å være preget av rus. Dette til tross for at flere av disse fremdeles er brukere av ”narkotika”

Jeg har vist at den kunnskapen som ligger til grunn for den allmennkulturelle norm i forhold til narkotika, er uforenlig med den kunnskapen om ”narkotika” som eksisterer blant de som ikke har utviklet et belastende misbruk. Det synes utfra dette noe underlig at såvidt mange av de personene som er involvert her i dag lever et liv som ikke er preget av rus, og at de alle har agert i forhold til stoffene utfra en kunnskap som er fullstendig uforenlig med den kunnskapen som ligger til grunn for den allmennkulturelle norm. Det synes likeledes underlig at de som det har gått virkelig galt med, de som er døde og de som lever i et belastende misbruk, alle har eksperimentert med ”narkotika” utfra en kunnskap som i sitt praktiske uttrykk er identisk med den kunnskapen som synes å ligge til grunn for den allmennkulturelle norm, den kunnskapen som forteller at all ”narkotika”er like farlig.

Jeg vil senere forsøke å belyse potensielle sosiale effekter som oppstår i rommet mellom den kulturelt og sosialt overleverte kunnskap, og den selververvede, annerledesartede kunnskap som synes å ha blitt ”narkotika”-brukerne til del. Jeg er imidlertid først nødt til å avse atskillige sider til en kulturhistorisk og nåtidig framstilling av de vanligste ”narkotiske” stoffene. Hvilke rusmessige og evt. andre egenskaper de har og i hvilke grad de er avhengighetsskapende, vil vies oppmerksomhet, før jeg avslutningsvis vil gjøre en komparativ analyse av stoffene sett opp mot hverandre.
Hvilke kunnskap var det ”narkotika”-brukerne med den differensierende holdningen til stoffene, og som i all hovedsak har klart seg bra i livet til tross for langvarig (og i mange av tilfellene vedvarende) ”narkotika”-bruk, satt inne med?



Kapittel 3 tilbake til innholdsfortegnelsen
Hva er ”narkotika”?

3.1 Innledende kommentarer
Hensikten med dette kapittelet er å etablere en noe klarere kunnskap om hva ”narkotika” er. Ikke som forårsaker av sosial katastrofe og heller ikke som den trusselen mot den oppvoksende generasjon som ”narkotika” ofte framstilles som gjennom mediene. Jeg vil i stedet ta for meg hvert enkelt av de fire stoffene som mine informanter i hovedsak referer til. Deres historiske opphav og bruksmåter gjennom historien vil være i fokus. Videre vil det rettes oppmerksomhet mot stoffenes utbredning, hva slags rus en oppnår ved bruk av stoffene og i hvilke grad stoffet disponerer for avhengighet. Eventuelle ikke rusrelaterte egenskaper stoffene måtte ha, vil også bemerkes.
Det viste seg at sistnevnte aspekt ble viktig i presentasjonen av cannabis, og denne delen har således blitt noe større enn de andre.
Jeg vil i dette kapittelet ikke ta stilling til en eventuell umoral knyttet til bruk av ”narkotika”. I de tilfeller der argumentene synes motstridende, for eksempel når jeg snakker om de forskjellige stoffenes avhengighetsdannende egenskaper, vil dette drøftes. Jeg vil imidlertid legge hovedvekten på å presentere de synspunktene som synes mest utbredte. Dersom disse spriker vil begge, eller alle, oppfatninger presenteres. Kapittel 3 vil avrundes med en visualisering av hva ”narkotika” er, og jeg vil på bakgrunn av dette drøfte noen av de dilemmaene som knytter seg til bruken av narkotikabegrepet.

Grunnen til at jeg anser at dette er nødvendig er nettopp at den kunnskapen som har ligget til grunn for den norske tilnærmingen til ”narkotika”, og den kunnskapen som eksisterer hos ”mine” ”narkotika”-brukere, er så vesensforskjellig i sitt innhold. Ved å sette meg inn i hvert enkelt av stoffene, i den forstand at jeg belyser deres historier, deres bruksområder, deres utbredelse i Norge og deres avhengighetsskapende evner, vil jeg kunne danne meg et inntrykk av hvilke kunnskap om narkotika, den allmennkulturelle eller den til narkotikabrukerne, som synes mest i tråd med realitetene.

Den historiske fremstillingen av så vel heroin som kokain er i hovedsak hentet fra et amerikansk rehabiliterings- og forskningssenter som kaller seg Narkonon. De presenterer på sine nettsider en utførlig historisk oversikt over de forskjellige ”narkotiske” stoffenes historie. Jeg har ikke benyttet opplysninger fra Narkonon i drøftingen av stoffet, men utelukkende som kilde for de rent historisk-faktiske opplysningene. I de tilfellene jeg har kontrollert Narkonons opplysninger mot andre kilder (i hovedsak nettsidene til det statlige, amerikanske Drug Enforcement Agency), har jeg ikke funnet sprik.
På det grunnlag er den historiske framstillingen av kokain og heroin basert på relativt beskjedent kildemateriale. Jeg har ikke ansett at det viktige i denne framstillingen var å etablere en nøyaktig, kronologisk, årstallsfiksert fremstilling. Poenget er rett og slett å gi et lite bilde av hva stoffene er, hvilke plass de har i den historiske sammenheng, hvilke effekter de har ved rus, og ved avhengighet. Om det sniker seg inn et årstall som er ukorrekt i Narkonons fremstilling er dette uheldig, men på ingen måte avgjørende for det som er hensikten med kapittel 3.
Jeg er klar over at listen over ”narkotika” kunne vært gjort meget lengre. PCP, LSD, fleinsopp og ecstacy, khat og barbiturater og mange andre stoffer kunne vært innlemmet. Jeg har imidlertid valgt å konsentrere meg om de fire stoffene som har vært mest brukt blant de 29 personer som inngår i mitt tallmateriale. For ordens skyld nevner jeg at mange av de 29 på et eller annet tidspunkt har forsøkt LSD, Fleinsopp og andre ting, men at forbruket av dette i de fleste tilfellene har vært meget moderat.

3.2 Cannabis
Cannabis Sativa er det mest utbredte ”narkotiske” stoffet vi kjenner.
Cannabis som rusmiddel utvinnes av hamp-planten i form av marihuana (tørkete blader og blomster) eller hasj (harpiks eller presset pollenstøv fra planten).
Ved siden av å være rusmiddel har hamp gjennom årtusenene fungert som en av de mest utbredte folkemedisiner. Planten har et stort kommersielt potensiale som nyttevekst, og dens frø er meget næringsrike.
Det viste seg da jeg skulle prøve å danne meg et helhetlig kulturhistorisk bilde av bruken av cannabis at det var viktig å ta hensyn til også disse aspekter ved hamp. Kanskje har nettopp hampens kommersielle inntjeningspotensiale vært en av årsakene til at hamp har blitt ”narkotika”. Resultatet har blitt at hamp, som regnes som det letteste ”narkotiske” stoffet, og som samtidig er en nyttevekst som på andre felter enn det rusrelaterte som vi skal se kunne ha bidratt til å fremme globale, økologiske interesser, i tillegg til å bli bannlyst som rusmiddel også har blitt fratatt alle sine høyst praktiske, ikke rusrelaterte egenskaper og bruksområder. Dette setter hampen i en særstilling blant de stoffene vi kjenner som ”narkotiske”.

I presentasjonen av hamp som kulturplante pretenderer jeg ikke å bringe et helhetlig bilde av alle hampens bruksområder gjennom alle tider. Jeg trekker i stedet frem et assortert utvalg av bruksområder, geografiske områder, religiøse implikasjoner og tidsmessige lange spenn. Dette for å prøve å demonstrere hampens utbredelse gjennom historien. Jeg har valgt å presentere dette utfra en klassifisering av hamp som medisin og kost, hamp i industrielt øyemed og hamp som rusmiddel.

3.2.1 Hamp for kroppen
De første antikke nedtegnelser om hampens medisinske effekter skriver seg tilbake til keiser Shen-Nungs imperium, ca. 3000 år f.kr., og er ført i pennen av en Pen-Tshao (Grinspoon og Bakalar, 1997).
Fram til ca 1890 ble hampekstrakt og andre hampprodukter benyttet hyppig. Dette avtok imidlertid.

”Dette skyldtes blant annet at styrke så vel som kvalitet varierte mye, og individuell respons på oralt inntatt cannabis virket uforutsigbar.” (Nylund, 1992; Rus & avhengighet nr. 2).

Det skorter heller ikke på eksempler på bruk av hamp som medisin i moderne tid.
The Economist, kan 3 desember 1999 fortelle at 61% av velgerne i Maine har stemt for at pasienter som har visse sykdommer, og som har forsøkt andre medisiner uten at disse har virket, skal ha lov til å dyrke, oppbevare og bruke små mengder marihuana i samråd med en lege. Siden den gang har den amerikanske høyesterett funnet bruk av hamp som medisin unconstitutional, og de innførte sommeren 2001 totalforbud mot all bruk av hamp i medisinsk øyemed.

Hampefrøene har gjennom historien også vært en viktig matressurs.
Amerikaneren Chris Bennet hevder at han i boken ”Die flora der Juden” fra 1926 har funnet indikatorer på at hampefrø ble benyttet i Persia og midt-østen fra det 6. århundre under navnet Sahdanag (det kongelige korn).
Og hamp blir stadig benyttet i mat, også i den vestlige verden. KHGCA (Kentucky Hemp Growers Co-operative Association) er en organisasjon som kjemper for retten til å dyrke industriell hamp og hamp i ernæringsøyemed. Organisasjonen arrangerte 15. desember 1998, the Kentucky Hemp Banquet. Under denne banketten ble det arrangert en drug test, der alle deltagerne fikk servert et større måltid der alle rettene var basert på hamp. Ingen av deltagerne urintestet etter måltidet positivt på cannabis, men:

”Contrary to the results, all subjects gave a definite positive for taste! ”
(KHGCAs hjemmesider).

3.2.2 Hamp for hendene
Botanikerne Dewey & Merril skrev på oppdrag fra the United States Departement of Agriculture i 1916, Bulletin no. 404. Materialet den var skrevet på var hampepapir, og den fastslår at en trenger 4 ganger så mye skog som hamp for å lage samme mengde papir, og at en ved bruk av hamp ikke ville bruke mer enn en femtedel så mye forurensende syrer, i forhold til om man brukte treverk.
Til dette kom selvfølgelig at snauhogst av skog i kommersielt øyemed er et alvorlig globalt, økologisk problem. Det tar årtier, og i noen tilfeller århundrer før skogen er vokst opp igjen. Når det gjaldt hamp kunne man gro en ny avling halvåret etter.
Nils Christie hevder at kultivering av hamp stammer 10.000 år tilbake, da kineserne benyttet planten i tekstiler. (Christie i Vindheim, 2000). Også The Colombia history of the world (1981, s.54) påstår at:

”The earliest known woven fabric was apparently of hemp, which began to be worked in the eighth millenium (8000-7000) B.C,

Helt fram til begynnelsen av 1900-tallet var hamp en av verdens mest brukte tekstil- og taufibre.

Biomassen som utvinnes av hamp er ekstremt rik på karbon og gjennom pyrolyse (spalting av kjemiske forbindelser til nye produkter ved hjelp av oppvarming) vil biomassen produsere avgasser, og disse er det mulig å benytte i forbrenningsmotorer.
(Sarkanen & Tillman, 1989: progress in biomass conversion, energy farming in America, ousborn, Lynn, Bach publ.).
Stanley E. Manahan (environmental chemistry, 4. edition) hevder at en ved å benytte 6% av det samlede, benyttede amerikanske jordbruksareal til hampavling, kunne tilfredsstille det totale amerikanske behovet for gass og olje. Implisitt i dette ligger at det avhengighetsforholdet verden i dag har til de nedbrytbare olje- og gassressursene ville kunne reduseres.

I februarnummeret av det amerikanske Popular Mechanics Magazine (1938), introduseres en ny industri for amerikanerne. Årsaken er at det er oppfunnet en maskin som løser et mer enn 6000 år gammelt problem. Den epokegjørende maskinen var konstruert for å fjerne de fiberholdige elementene fra stilken på hampeplanten, og hampeindustriens forhåpninger for framtiden framkommer i artikkelens tittel; ”NEW BILLION-DOLLAR CROP”.
Her står:

”Hemp is the standard fiber of the world. It has great tensile strength and durability. It is used to produce more than 5000 textile products, ranging from rope to fine laces, and the woody ”hurds” remaining after the fiber has been produced contain more than 77% cellulose, which can be used to produce more than 25.000 products, ranging from dynamite to cellophane”

Men hvordan kunne dette publiseres, bare måneder etter at the marijuana tax act som vi senere skal se satte en stopper for bruk av marijuana, også i industrielt øyemed?
Svaret er enkelt. Svært få visste at marijuana og hamp var samme produkt. Dette er noe som vil vies ytterligere oppmerksomhet i et senere kapittel. Jeg nøyer meg i denne sammenheng med å fastslå at hamp vitterlig synes å være et anvendelig materiale med et stort industrielt, og dermed presumptivt kommersielt, potensiale, eller som Torstein sier det:

”...cannabisen er faen meg den nyttigste planta i verden egentlig den vet du….”

3.2.3 Hamp for hodet
Som vi har sett er hampplanten en meget anvendelig plante, i så vel mat- og medisinsk som i industrielt øyemed. Allikevel er det som vanligvis assosieres med cannabis først og fremst knyttet til rus.

3.2.3.1 Den opprinnelige bruken av hamp som rusmiddel
Også som rusmiddel har hamp en lang historie. Den greske historiker Herodotus (ca. 450 f.kr.) forteller at scythianerne inhalerte hamp i begravelsesritualer, og at de gjennom sin nomadiske tilværelse bragte hampen rundt til store deler av de indre middelhavsområdene. (Emboden, 1974).

Hamp synes å ha vært en viktig faktor i mange former for religionsutøvelse gjennom tidene. Richard Schultze, director of the botanical museum, Harvard University uttrykker det på denne måten:

” Primitive man, trying all sorts of plant materials as food, must have known the ecstatic hallucinatory effects of Hemp, and intoxication introducing him to an other-worldly plane leading to religious beliefs” (Scultze, 1980).

Det tradisjonelle indiske synet på cannabis kommer fram gjennom arbeidene til “The Indian Hemp Commision”, og har i følge Bruun og Christie sitt uttrykk i at:

”…for inderen er hampeplanten hellig. En slik hellig plante må også dyrkes på en spesiell måte….Bhang som er framstilt på denne måten vil, særlig hvis bønner sies fram over den, tilfredsstille ønsker og begjær hos sin eier. Om den inntas tidlig om morgenen vil slik bhang rense brukeren for synd, frigjøre ham for straff fra hundretusener av synder, og gjøre ham verdig til å høste fruktene av tusen hesteofringer” (Christie i Vindheim, 2000).

De islamske mystikerne; Sufiene har ifølge Rosenthal (1971) brukt hamp som et middel til guddommelig åpenbaring, innsikt og enhet med Allah i hvertfall i tusen år.
Benyttelse av hamp som rusmiddel i religiøs praksis kan synes å ha vært utbredt i mange av de religionsformene som har sin utbredelse i de områdene hampen tradisjonelt har vokst, og Dr. Schultzes iakttagelser framstår således som sannsynlige. Jeg vil foreløpig la dette være nevnt. Det vil imidlertid ikke bli glemt.

Bruken av hamp som rusmiddel kan spores flere tusen år tilbake i tid. Imidlertid kjenner en ikke til skriftlige, sikre kilder som dokumenterer bruk av cannabis som rusmiddel i den muslimske verden før på 1300-tallet. Ifølge Rosenthal spredte bruken seg hyppig fra det tispunkt, og det kan synes som om det har vært et utbredt rusmiddel i store deler av den muslimske verden fra denne tid (Ibid.).

Franz Rosenthal hevder i sin bok ”The Herb – hashish vs. medieval muslim society” (1971) at de aller fleste muslimske poeter fra år 1300 – 1600 skrev en hel del vers om hashish. Så vel dikt som lovpriser hasjens egenskaper, som dikt der det latterlige, forferdelige og umoralske i å spise hashish, eksisterer i tusenfold.

Dersom man søker til eventyrene og fortellingene, finner en raskt ut at muslimens forhold til hasj ikke baserer seg på den samme tilnærmingen til bruken av dette som den vi synes å finne i den vestlige verden i dag. I eventyret ”A tale of two hashish-eaters” forteller Sheherazade om den 798. natt, da Sultanen ”in a certain city” gikk utkledd rundt i byen. Her møter han to som har spist hasj, og han morer seg kostelig over deres oppførsel. Den ene kjenner godt til rusens virkninger, og han reagerer ikke med verken ærefrykt eller skam da de føres inn for Sultanen neste dag. Den andre derimot, han som ikke var vant til å spise hasj, er full av respekt og anger over sin latterlige oppførsel. Det ender med at den hasjvante fiskeren fortsetter sitt liv som før, mens den mer usikre får en stilling som muntrasjonsråd eller hoffnarr hos Sultanen (1001 nights).

3.2.3.2 ”Vår” bruk av hamp som rusmiddel
W. Reininger hevder i essayet ”Remnants of pre-historic times” at den tyske botanikeren L. Wiitmack i en grav fra det femte århundre før kristus i Brandenburg, Tyskland, fant planterester som via analyse viste seg å være hampefrø. (i Andrews/Vinkenoog, 1967)

Magasinet Rus & Avhengighet (2) hevder at det er fire til fem tusen år siden indo-europeiske folkevandringer bragte planten til midt-østen og videre til Europa.
Det ble bl.a. funnet hampefrø i den norske kulturarven Gokstadskipet (Vindheim, 2000).

Dette forteller oss at hampen slett ikke er noe nytt bekjentskap for oss skandinaver. Spørsmålet er når vi eventuelt fikk forståelsen av at dette også var et middel for endring av våre sanseinntrykk..
Vi vet at vi i Norge hadde tilgang til hamp til medisinske formål fram til 1925.
I bruken av hamp som medisin synes det vanskelig å tro at det ikke også eksisterte en erkjennelse blant brukerne om
at dette middelet også hadde en funksjon på virkelighetsoppfatningen, akkurat som de 700 morfinistene Helsedirektoratet hadde kjennskap til i 1956 (Bruun og Christie, 1996, s. 137) forsto at morfin hadde en effekt på samme.

Dersom vi titter litt i de norske folkeeventyrene kan en bli overrasket over at det også der dukker opp indikatorer på at en i det minste har kjent til at hampeplanten har kunnet ha en bevissthetsendrende effekt. Eventyret Giske fra Asbjørnsen og Moe omhandler en enkemann og hans husholderske som:

”… overhengte han støtt og stendig om at han skulle gifte seg med henne. Men til sist ble mannen så kei av det at han ikke visste hva han skulle gjøre for å bli kvitt henne.
Så var det mellom slåtten og skuren, da hampen var moden, de skulle til å røske hamp. Giske mente nå støtt at hun var så vakker og så ferm og flink, og så røsket hun hamp til hun ble ør i hodet av den sterke lukten og stupte overende og ble liggende å sove i hampeåkeren…..”
(s. 301, Min kursivering).

Vi har et uttrykk i Norge; ”bort i hampen”, et idiom for noe som er helt tullete, eller er uten mening. Språkforsker Finn Erik Vinje ved Universitetet i Oslo kunne ved henvendelse pr. telefon ikke tid-, sted- eller opphavsfeste uttrykket. Utfra de to sistnevnte eksempler synes det ikke helt usannsynlig at den tradisjonelle folkekunnskapen inneholdt en erkjennelse av at hampen i det minste kunne ha en mental effekt.

Den ungarske forfatteren Arthur Koestler nevner bruk av hasj som noe som fører til at en kan se for seg utopier og lykke, uten at dette influerer på det egentlige virkelighetssynet. Han lar kommentaren falle i en diskusjon rundt Europas eventuelle fremtid bestående av frie nasjoner, tidfestet til 1936. En av hovedfigurene i romanen ”Ankomst og avreise” uttaler:

”Jeg tror på de vanlige tingene: At mitt land bør bli latt i fred av andre, og at mennesket bør få lov til å leve sitt eget liv. Men alt dette er blitt en fantasi, en hasjisjdrøm. Om et år eller i høyden fem år, vil det ikke være noe Europa mer. Ingenting”, ( Koestler, 1951).

Her ser en altså at Koestler i 1951 var kjent med virkningene av hamp. Det som imidlertid er påfallende i denne lille passasjen er hvordan den siterte faktisk fremstiller en ”hasjisjdrøm” som drømmen om noe riktig, uten at man av den grunn tror på drømmen, eller mister den aktuelle virkelighet av syne. Det ligger ikke noe negativt i måten hasjisj omtales på, snarere noe positivt.

3.2.4 Rusen en oppnår ved bruk av hamp
Hamp som rusmiddel synes å ha svært varierende effekt på de respektive brukerne av stoffet.
Ulla Ollendorff (1976) konkluderer i sin hovedoppgave i psykologi om hippiebevegelsens transfigurasjon fra motkultur til stoffkultur, med at samme stoff kan ha forskjellige virkninger både opplevelsesmessig og med henhold til adferd i ulike sosiale og kulturelle sammenhenger.

Becker hevder i sin studie ”becoming a marihuana user” (Becker i Ollendorff, 1976) at en ”må lære” å røyke hasj, og en konsekvens av dette er at opplevelsen en ender opp med således er sterkt preget av på hvilke måte man har lært å kjenne hasjens virkninger: Jeg setter et lite utropstegn ved dette, og tenker et øyeblikk tilbake på mine venner fra Oslos vestlige og østlige del. Kan det være en mulighet for at den rusen en lærer seg å oppleve kan være forskjelligartet, de to sosioøkonomiske sfærene imellom?
Kan den kunnskapen som eksisterer og ikke settes spørsmålstegn ved i det primærkontrollerende østkantmiljø, i fellesskap med den formelle kontrollens hyppigere framtreden på østkanten, etablere hos rusbrukeren en annen form for rusfølelse, enn den som blir en vestkantgutt som får nyte sine illegale substanser i fred og ro, til del?

Ollendorff hevder at nybegynneren må lære å oppfatte stoffets virkninger, noe som innebærer en læring eller tolkning av konkrete referansepunkter for hva det vil si å være høy eller skjev. Opplevelsen består av to elementer; tilstedeværelsen av symptomer forårsaket av cannabis, og erkjennelsen av disse symptomer og deres forbindelse med inntak av dette stoffet. Uten en slik erkjennelse vil nybegynneren, som kanskje nok kan føle seg underlig tilpass, ikke oppleve stoffets forespeilede effekter. Begynneren må således via sine omgivelser lære å definere eller redefinere de opplevde virkninger i lystbetont retning (Ibid.,s. 26f.).
Torstein sier det så enkelt som at:

”Det er klart at hasj er et rusmiddel. Du blir jo rusa på det for faen…..”,

uten å legge noe mer i det enn det. Enten er du stein, eller så er du nykter. Det er i den sammenheng på sin plass å gjøre oppmerksom på at ”rusa” for Torstein betyr å være rusa på hasj. Han benytter ingen andre rusmidler i dag.

3.2.5 Bruken av hamp
Bruken av cannabis i de vestlige land har vært jevnt, men moderat økende gjennom de siste 30 år. Legger en det siste tiåret til grunn, opplever vi i Norge at antall prøvere av hasj mellom femten og tyve år, på landsbasis har økt fra 8,3 % i 1991, til 17,8 % i 1999.
For ungdom i Oslo er de repektive tallene 16,6 % i 1991, mens over en firedel av Oslos befolkning mellom 15 og 20 år i 1999 hadde forsøkt cannabis; 25,7 %. (SIFA, 1999)

3.2.6 Blir en avhengig av hamp?
I hvillke grad blir man avhengig av hamp?
Svarene på dette er mange og de dekker et stort spekter av svaralternativer. De er noen steder fullstendig fraværende, til tross for artikkeltitler som ”Cannabis psysiske, avhengighetsskapende effekter”. Forfatter er ifølge Forbundet mot Rusgift Thomas Lundqvist, Leg. Psykolog & fil. Dr., og det som står om avhengigheten finner en under avsnittet om kroniske effekter på grunn av daglig, langvarig inntak, der et av resultatene kan være utvikling av cannabisavhengighet, som karakteriseres som en manglende evne til å avholde seg fra eller kontrollere sin cannabisbruk.
Leg. Psykolog & fil. Dr. Lundquist sier ikke noe om hvordan denne avhengigheten vil komme til å arte seg, men jeg registrerer at han fastslår at utvikling av cannabisaavhengighet, eventuelt er en følge av daglig og langvarig bruk.

En WHO-rapport fra 1997 ble meget omtalt fordi deler av den opprinnelig ble forsøkt hemmeligholdt, i følge blant annet den norske organisasjonen for endring av lovene mot cannabis, NORMAL, fordi den inneholdt resultater som tydet på at bruk av cannabis hadde mindre negative, helsemessige konsekvenser enn tidligere antatt. Den hevder at abstinenssymptomer kan forekomme ved langvarig bruk av meget store mengder cannabis, men viser i samme avsnitt til en rapport fra American Psychiatric Association, (i WHO, 1997) der det står at:

"symptoms of possible cannabis withdrawal (e.g. irritable or anxious mood accompanied by physical changes such tremor, perspiration, nausea and sleep disturbances) have been described in association with the use of very high doses, but their clinical significance is uncertain.".

WHO-rapporten viser videre til en epidemiologisk studie av Anthony and Helzer fra 1991, som hevder at cannabisavhengighet er en av de mest utbredte former for rusavhengighet, sett på grunnlag av det store antallet brukere av cannabis. American Psychiatric Association (APA) er dernest raske til å fastslå at det i så fall er forbausende få mennesker som søker terapeutisk hjelp for sin avhengighet.

Går vi til ”den andre siden”, til legaliseringsforkjemperne blir tonen – ikke overraskende - en annen. Den norske organisasjonen NORMAL (Norsk organisasjon for reform av marijuanalovgivningen) har følgende opplysninger på sine hjemmesider:

”Cannabis er ikke fysisk avhengighetsskapende, slik som f.eks. alkohol. Cannabis kan gi psykisk vanedannelse, som beskrives som en tendens hos noen til å få lyst på mer.”
(NORMALs hjemmesider).

Er det denne lysten på mer Leg. Psykolog & fil. Dr. Lundquist mente da han hevdet at cannabisbrukerne ble offer for en manglende evne til å avholde seg fra eller kontrollere sin cannabisbruk?

Eller er det som legaliseringsforkjemperne og APA ovenfor indikerer, at det faktum at så få søker hjelp for sin avhengighet faktisk kan tyde på NORMAL har rett i at det rett og slett er en tilstand mange liker. Det kan synes vanskelig og intellektuelt ekskluderende å avskrive alle de som hevder NORMALs synspunkt som blinde overfor egen situasjon. Situasjonen i dag kan synes å være preget av myten om ”narkotika”-slaven (Bruun & Christie 1996). Aksjonsuka mot narkotika 2000 kan stå som et eksempel på dette. Følgende sitat kunne – lett omskrevet men med samme innhold – tilsynelatende like gjerne vært brukt av legaliseringsforkjemperne. Her henspeiler sitatet imidlertid på ”slavens” selvbedrag og legitimering av eget misbruk.

”Hele tiden forteller brukerne seg selv at de kan bestemme om de vil røyke hasj eller ikke, men når de får valget, velger mange stadig oftere å bruke stoffet. De kan slutte "når de vil," men de "vil ikke" akkurat nå” (narkotikaukas hjemmesider).

Hvis vi setter dette i kontrast til Tor:

”Hasj er en helt naturlig del av mitt liv”,

eller Tore;

” Jeg har sett så mange mennesker som har røyka hasj og som sitter i dag og har skikka seg med familie og gode jobber og …. ingen av mine venner…absolutt ingen altså, av mine venner som har sklidd ut, verken på alkohol, sterkere stoffer eller noenting…..”,

eller hvem som helst av de øvrige informantene (med unntak av Torleif), synes det tydelig at kunnskapsformene som ligger til grunn for uttalelsene fra narkotikauka, respektivt kunnskapsformene som ligger til grunn for uttalelsene fra Tor og Tore differerer betydelig i sine uttrykk.

Her skal ikke tas ytterligere stilling til graden av avhengighet som følge av cannabisbruk. Jeg vil forsøksvis konkludere med at hyppig bruk av hamp sannsynligvis er vanedannende. Kun ved bruk av meget store mengder kan det synes adekvat å snakke om noe avhengighetssyndrom slik dette beskrives

Som sagt kan det synes noe intellektuelt ekskluderende og arrogant over en form for argumentasjon som tar seg retten til å definere andre menneskers virkelighet. Dette gjelder spesielt når de menneskene en definerer virkeligheten for, synes å være såvel intellektuelt oppegående som sosialt, familiært og arbeidsmessig velfungerende. Dersom en ser denne ekskluderingen i lys av Baumans tanker om å opprettholde grensene innenfor det han kaller den organiske strukturen skarpt og klart avmerket, og vi tenker oss at den organiske strukturen i denne sammenheng utgjøres av den allmennkulturelle norm; all ”narkotika” er like farlig, synes det allikevel ikke så helt usannsynlig at denne formen for ekskludering kan forekomme. Den alternative kunnskapen som eventuelt måtte presenteres vil ikke kunne innordnes den orden som preger den organiske strukturen. Orden har oppstått på bekostning av ambivalens, og ambivalens har blitt bekjempet ved hjelp av utviklingen av en allmennkulturell norm. Denne normen har som hovedinnhold at all”narkotika”er like farlig, og en oppdeling av ”narkotika” i grupper av farlighet vil på den måten oppheve orden, og ny ambivalens vil oppstå. Dette vil vanskelig kunne finne sted, sier Bauman.
Samfunnsmessig utvikling iverksatt på grunnlag av verdibaserte claims vil sjelden eller aldri kunne snu på den måten, hevder Mary Douglas.
”Narkotika” er nettopp på grunnlag av dette en ypperlig fiende, hevder Bruun og Christie.

Også dersom vi legger Foucaults teorier om samfunnets disiplinering og om det han omtaler som oppfatningen om at det finnes en universell etikk, til grunn, vil vi kunne se konturene av en disiplineringsprosess som kan legitimere nettopp en slik form for intellektuell eksklusjon av de som er outside, foretatt kollektivt av alle de øvrige, de som er inside, for nok en gang å holde meg til Baumans terminologi. Utfra samme tankegang blir det antagelig legitimt å gi Petter Nome skylden for at 12- og 13-åringer bruker heroin i Oslo.

3.2.7 Oppsummering
Cannabis, eller hamp, er en av de eldste, kanskje den eldste, kulturplanten vi kjenner til. Antagelig ble den kultivert allerede 10000 år før kristus, for bruk til tekstiler og annet. Planten har tradisjonelt et stort industrielt bruksområde.. Den er et økologisk drivstoff for forbrenningsmotorer. Den er basis for brorparten av verdens tekstil-, tau- og papirproduksjon fram til midten/slutten av 1800-tallet.
Også som ernæringstilskudd har hampeplanten vist seg å være svært nyttig for mange folkeslag og gjennom mange tusen år.
Som medisin har planten røtter tilbake til minimum 3000 år før kristus. Bruken avtok imidlertid fra 1890.

Ved siden av dette har hampen som vi har sett blitt brukt som rusmiddel gjennom minst 5000 år. Jeg har ikke klart å finne noe som tyder på at hasjbruk gjennom historien har ført til store sosiale problemer i de kulturene det har vært vanlig å benytte dette rusmiddelet. Lover for og imot bruken har florert i den muslimske verden fram til ca. 1700-tallet, da et generelt amnesti synes å ha gjort seg gjeldende (Rosenthal, 1971).

De fleste muslimske land i dag straffeforfølger i prinsippet bruk av hamp som rusmiddel, men ettersom koranen ikke forbyr bruk av cannabis, synes det historisk ikke å ha vært sett på som noen moralsk, grov forkastelig handling å benytte hamp (Ibid.).
Verken Indias hinduer (jf. Indian Hemp Commision) eller den muslimske verden (Jf. tale of two hashish-eaters) synes å vektlegge negative aspekter ved bruken av hamp som rusmiddel. I de ovennevnte eksemplene synes hampen snarere å framstå som noe positivt, endog viktig eller noe litt komisk og morsomt. Kanskje kan en trekke paraleller til den ”festlige” alkoholberusede i vestlig litteratur og eventyr (Holbergs Jeppe på Bjerget er for eksempel en full mann som har avstedkommet mye latter).

Jeg skal ikke benytte verken Koestler eller Asbjørnsen og Moe som sannhetsvitner på at hampen i tidligere tider ble ansett med mindre misnøye enn det som kommer til uttrykk gjennom utsagnet all ”narkotika” er like farlig. Det synes imidlertid i hvert fall ikke som den negative holdningen til hamp som har blitt mine informanter så massivt til del, på Koestlers og Asbjørnsen og Moes tid har vært den enerådende holdning.
Kanskje kan det ha noe med å gjøre at en ennå ikke hadde skapt begrepet ”narkotika”.

Om bruk av hamp er avhengighetsskapende er et spørsmål som tilsynelatende har to svar. Mens den ene siden svarer nei, og hevder at opponenten ikke har tilstrekkelig kunnskap, svarer den andre ja, og hevder tilsynelatende nøyaktig det samme. I denne sammenheng vil jeg ikke konkludere med verken det ene eller det andre. Jeg nøyer meg med å registrere de respektive argumentene. Jeg vil senere i kapittelet sette samlingen av argumenter inn i en større, komparativ sammenheng.

3.3 Amfetamin

3.3.1 Historikk
Amfetamin ble første gang framstilt i Tyskland i 1887. Stoffets effekt ble registrert, men ellers forble amfetamin et legemiddel uten bruksområde fram til ca. 1910.

Inntil de amerikanske styresmakter kriminaliserte kokain som ”narkotika” i 1914 var det ingen, eller nærmest ingen, som brukte amfetamin. Kokainbrukere som etter hvert fikk dårligere tilgang på sitt stimuli fant at amfetamin kunne være et vel så tilfredsstillende stoff å bruke, i tillegg var det billigere, og effekten mer langvarig (Brecher, 1972).

Stoffet har siden den gang blitt benyttet til en mengde forskjellige sykdommer. Det ble markedsført for første gang i 1930-årene under navnet Benzedrine, som en slags inhalator for å bekjempe tetthet i nesen. Medisinen ble den gang solgt over disk, uten noen form for restriksjoner eller regulering (DEA 1).

Fra ca. 1939 etablerte amfetamin seg i medisinmarkedet i tablettform. Medisinen ble brukt mot narkolepsi eller sovesyke, og etter hvert mot adferdsforstyrrelser hos barn, i dag klassifisert som ADHD, tidligere MBD eller hyperaktivitet. På denne tiden hadde en blitt mer klar over mulighetene for misbruk av amfetamin, og medisinen ble reseptbelagt i 1937.
Under annen verdenskrig ble det på så vel alliert som på tysk side foreskrevet store mengder amfetamin for å holde de kjempende menn gående (Ibid.).
Allikevel virker det som bruken av amfetamin i krigsøyemed toppet seg under vietnamkrigen, da de amerikanske soldatene brukte mer amfetamin enn det verden som helhet gjorde under 2. verdenskrig, ifølge DEA (DEA 1).

Ettersom en av bivirkningene av amfetamin er manglende matlyst, har stoffet vært benyttet som slankemiddel (Encyclopedia Britannica 2).

Amfetaminbruk ble fram til 60-tallet ikke ansett å være noe større problem i Norge. Hans Olav Fekjær (1987) hevder sogar at de som talte opp stemmer etter valget i Oslo i 1949 fikk utdelt amfetamin for at de skulle holde seg våkne.
I Sverige derimot er det åpenbart at amfetamin allerede på 40-tallet ble anvendt på måter som i hvert fall ikke kan kalles medisinsk, hevder Bruun & Christie (1996).

3.3.2 Bruken av amfetamin og rusen en oppnår
Forbruket av amfetamin har tidvis, i visse miljøer og i visse deler av verden vært høyt. Den våkenheten, opplagtheten og voldsomme energiressursen som amfetaminrusen gir har fått alt fra langtransportsjåfører og studenter under tidspress, via feststemte ungdomsgjenger til idrettsutøvere uten etiske baktanker, til å benytte seg av amfetamin. Det estimeres at det i Japan alene etter 2. verdenskrig var 500.000 amfetaminbrukere. Dette utgjorde etter hvert et så stort sosialt problem, at amfetamin ble satt under statlig regulering fra 1954 (Encyclopedia Britannica 2).

Amfetaminbruken fikk et oppsving i tiden etter ”the summer of love” i 1967 , hevder Edward M. Brecher:

"Marijuana and LSD faded into the background; speed took over. New times, new customs, new participants, new needs, new wants-and a new drug to meet those needs and wants”,
(Brecher, 1972).

Det er vanskelig å kunne presentere et forløp hva bruk og utbredelse av amfetamin angår. De studiene som er gjort på området synes å omhandle de tunge misbrukerne av amfetamin. Mine informanter har imidlertid vist oss at det synes å eksistere en hel del sporadiske brukere og prøvere av amfetamin. Det vi imidlertid kjenner til, tyder på at bruk av amfetamin over lengre tid vil kunne medføre store svingninger i brukerens psykiske balanse. Dette som en følge av overstimulering, med en faktisk konsekvens i form av rastløshet, søvnmangel, skjelving, følelse av intensitet og irritabilitet (Encyclopædia Britannica). Den psykiske nedturen som oppleves når stoffet forsvinner ut av kroppen kan ha form som en dyp mental depresjon.
Vi har sett at Torbjørns kamerat (ø7) valgte å ta sitt eget liv, og Torbjørn selv synes ikke å være i tvil om at det var den langvarige og vedvarende bruken av amfetamin som var årsaken til den dype depresjonen som lå til grunn for selvmordet. Utfra dette synes det som den depresjonen som beskrives som en mulig følge av bruk av amfetamin, er reell.

Caplex internettleksikon definerer amfetamin på denne måten:

”stoff som motvirker tretthet og hever stemningsleiet. Brukes som narkotikum (rusmiddel), fører ikke til fysisk avhengighet, men derimot mental avhengighet av varierende grad og til betydelig tilvenning (dosene må etter hvert økes hundrefold for å gi samme virkning). Jfr. narkomani.”

Sideeffektene for amfetamin som ble nevnt i den norske felleskatalogen (1986) for legemidler, inntil preparatet ble tatt ut i 1988, var tallrike og i mange av tilfellene synes de i hvert fall for en medisinsk usakkyndig relativt alvorlige:

”Anoreksi, munntørrhet, svimmelhet, hodepine, søvnløshet, dyskinesier, kvalme, nervøsitet, utslett, hjertearytmier og palpitasjoner kan forekomme. Dessuten kan det oppstå amfetaminpsykoser” (Felleskatalogen 1985, s. 39).

Hva omfanget av bruk av amfetamin angår har vi få sikre kilder å vise til. Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) har imidlertid publisert tallmateriale som tyder på at bruken av amfetamin er stigende blant representanter for den oppvoksende generasjon.
Mens under 1 % av ungdom mellom femten og tyve år på landsbasis, hadde forsøkt amfetamin i 1991, økte tallet til 1,6% i 1995, mens prosentandelen i 1999 var 4,1. Det har med andre ord funnet sted en akselerasjon i økningen av prøvere fra midten av 90-tallet til slutten av 90-tallet.

For Oslo viser kurven den samme stigningen. Storbyen hadde prosentvis allerede i 1991 over dobbelt så mange prøvere som landet for øvrig; 2,3 %.
Ser en bort fra 1992, da prøverne faktisk sank med en tidels prosent, har den prosentvise andelen av Oslos befolkning som har forsøkt amfetamin steget via 3,5 % i 1995, til 7,0 i 1999, hevder rusmiddeletaten i Oslo (på sine hjemmesider).

3.3.3 Avhengighet
Det amerikanske ”National institute on drug abuse” (NIDA), hevder at amfetamin er et meget avhengighetsskapende (addictive) stimuli som assossieres med store helseproblemer, blant annet hukommelsestap, aggresjon, psykotisk oppførsel og potensiel hjerte- og hjerneskade.

Tallene fra vietnamkrigen som ble vist til i det foregående (der 25% av soldatene brukte amfetamin i Vietnam, og 19% fortsatte med dette etter hjemkomst) kan tyde på at amfetamin er avhengighetsskapende.

På spørsmål om han noen gang har vært avhengig av amfetamin, svarer Tord:

”Absolutt!! Når jeg var 26, tok det av litt. Da var det to år med flere ganger i uka….”

Han hevder at han til tross for at han kan tilpasse bruken av amfetamin til sin livssituasjon, fremdeles føler seg avhengig av amfetamin. Avhengighetsbegrepet er, som jeg var inne på i innledningen, imidlertid ikke et statisk begrep. Bruun og Christie problematiserer avhengighetsbegrepet (1996) og de konkluderer nettopp med at avhengighet er relativt, og meget vanskelig å sette bestemte standarder for. Når Tord beskriver sitt avhengighetsforhold forteller han ikke om noe som er styrende for hans liv i den forstand at han må ha amfetamin. Han kaller seg avhengig fordi han får det han kaller ”en klump i magen” hvis andre benytter det, og han selv ikke har anledning. Det å ikke ha anledning kan f.eks. bety at en skal på arbeid eller til familie. Han har i en tidligere periode vært mer eller mindre daglig bruker av amfetamin, og han ser og fremhever amfetaminens destruktive egenskaper. Allikevel får han så mye ut av amfetaminrusen at han søker til den, når det ikke kommer i veien for livet hans, og de forpliktelser som følger av dette. Han bruker amfetamin sporadisk, når han det finnes en passende anledning til det og andre forpliktelser ikke står i veien.
Til tross for at Tord anser seg selv å være avhengig, fortoner denne avhengigheten seg i Tords tilfelle noe mindre dyptgripende enn det som ble presentert av bl.a. NIDA i det foregående.

3.3.4 Oppsummering
Amfetamin er et stoff av relativ ny dato. Det ble ikke begynt brukt før rundt 1910-1920.
Stoffet er sterkt sentralstimulerende, og bieffektene ved hyppig og/eller langvarig bruk, synes alvorlige. Amfetamin har vist seg egnet til to ting. Amfetamin brukes som medisin (for et begrenset antall pasienter), og dersom medisinen overdoseres oppnår brukeren en svært intens og for personlighetskarakteren endrende, rus.

Såvel de rapporterte problemer fra Japan etter 2. verdenskrig og de mange sosiale kasus som oppsto blant hjemvendte amfetaminmisbrukere fra Vietnamkrigen, indikerer at hyppig bruk av amfetamin vil kunne innvirke på en svært negativ måte overfor den som bruker stoffet. Store personlighetsforandringer hos personer som følge av en tilstand der hjernen ikke får hvile og kroppen ikke får næring er antagelig ikke egnet til å skape sosial harmoni. Tords uttalelser om avhengighet og negativ innvirkning på personligheten ved hyppig bruk, og Torsteins uttalelser om amfetamin (som ”han skjønte at var ”narkotika”), synes å være representative for den kunnskapen ”narkotika”-brukerne handler utfra.

Det synes å være bred enighet om at amfetamin er avhengighetsskapende, og utfra de opplysninger jeg har funnet synes det likeledes å være relativ enighet om at avhengighetsformen er psykisk.

3.4 Kokain

3.4.1 Historikk
Kokain er et alkaloid av cocaplanten, som har sin naturlige vekst i Bolivia, Chile og Peru, langs den vestlige siden av Andesfjellene (Encyclopædia Britannica).

Cocaplantens betydning for de søramerikanske indianere kan dokumenteres tilbake til 3000 år f.kr. Blader fra planten brukes for å redusere sultfølelse og som et energitilskudd i arbeid eller lange utmarsjer (Narkonon).
For ordens skyld: Ingen rusfølelse avstedkommes av cocabladtygging (Infoplease).

Rundt 1850 var det duket for coca som ingredient i medisin (Narkonon), når coca-tinktur blir benyttet i halskirurgi. Først i 1844 (Brecher, 1972) klarte man å ekstrahere kokain fra cocabladene, og mot slutten av århundret blir kokain populært i Frankrike, blandet med vin (Vin Mariani).
I England er det dokumentert tidlige dopingtendenser blant idrettsmenn, da kappgjengere tygget cocablader for å bedre sine prestasjoner (Narkonon).

Legemiddelfirmaet Merck sto for produksjonen av kokain fra midten av 1800-tallet og det sier en hel del om utviklingen i bruken av kokain at det i 1862 ble produsert ¼ pound of cocaine, i 1884 3.179 pounds of cocaine, mens det bare to år senere, altså i 1886 ble produsert 158.352 pounds of cocaine (Ibid).

Psykoanalysens ”far”, Sigmund Freud, utga i 1884 ”On coca”, der han anbefaler bruk av kokain som remedium for en mengde forskjellige sykdommer, inkludert morfinavhengighet. Freud injiserte også kokain i muskelmasse, og brukte stoffet således som lokalbedøvelse
(The Consumers Union Report on Licit and Illicit Drugs, 1972).

Kokain kriminaliseres i USA i 1914, mens Norge innlemmer kokain i opiumslovverket allerede i 1913.

Freebase, krystallisert kokain eller crack blir utviklet rundt midten av 70-tallet, og får et popularitetsoppsving i USA på begynnelsen
av 80-tallet (Ibid).

3.4.2 Bruk av kokain
Kokain var ansett å utgjøre et stort sosialt problem i USA rundt århundreskiftet, mens Freud og europeerne roste stoffets medisinske egenskaper opp i skyene. Såvel Narkonon Drug Addiction Treatment Program som Washington Post hevder med hensyn til den amerikanske situasjonen sogar at siste halvdel av 1800-tallets USA var preget av at kokain- og opiumsbaserte eliksirer og viner ble benyttet hyppig av mennesker fra alle sosiale lag. Fordi det ikke fantes noen restriksjoner knyttet til stoffene ble det av almuen tilsynelatende ikke ansett å være en uakseptabel del av tilværelsen.

Kokain ble således tatt inn i den tidligere nevnte internasjonale konvensjon om opium i Haag 1912, først og fremst på grunnlag av amerikansk påtrykk. Amerikanerne var ikke sene om å bruke de moralske argumentene mot bruken av rusmidler generelt (The Shanghai Opium Commision, 1909). Jeg tør minne om at det amerikanske brennevinsforbudet varte fra 1920 til 1930, og at sterke, religiøst funderte avholdskrefter virket i De Forente Stater på begynnelsen av 1900-tallet. Dette medførte at kokainbruken minsket i USA, men kokainbrukerne begynte i høy grad å misbruke amfetamin og heroin som substitutt for kokain ifølge blant annet The Consumers Union Report on Licit and Illicit Drugs (1972).
I Europa ble kokain brukt i vesentlig grad for første gang, da Dr. Theodor Aschenbrandt gjennom det tidligere omtalte Merck forsynte den bayerske arme med kokain under en høstmanøver, og registrerer fordelaktige effekter på deres utholdenhetskapasitet (Ibid.).

I Norge er det ikke registrert bruk av kokain blant 15-20 åringer før i 1988. 1,5 % av befolkningen innenfor gjeldende aldersgruppe svarte da at de hadde forsøkt kokain. Etter å ha variert noen desimaler opp og noen desimaler ned, spratt den fra 1,1 % i 1995, til 3,9% i 1997. økningen fortsatte året etter, men da i et mer moderat tempo; 4,2 % (SIFA).
Kripos nettsider synes å understreke denne økningen:

”Som nevnt fortsetter økningen i antall kokainbeslag med en fordeling av beslag per kvartal på henholdsvis 40, 42 , 46 og 78. Til sammen gir dette 206 beslag, noe som er nesten sju ganger flere enn det som årlig ble beslaglagt i første halvdel av 1990-tallet. For sjette året på rad registrerte vi en jevn og markert økning i antall kokainbeslag .Også i 1998 var det Oslo som dominerte beslagsstatistikken med 55 % av beslagene ” (Kripos nettsider).

Nå har det imidlertid også skjedd en hel del med politiets bemanning, (politiet har de siste tiår fått utvidet sine bemanningsressurser kraftig), rapporteringsrutiner (politiet har i løpet av det siste tiåret innført STRASAK; dataregistrering av alle forbrytelser, og de har innskjerpet rutinene ved å registrere alle lovbrudd, der de i omfattende sakskomplekser tidligere foretok registrering etter antatt groveste forbrytelse) og etterforskningsfokus (krigen mot ”narkotika” har gjennom hele bemanningsveksten av politistyrkene vært en av de sterkeste argumenter for denne oppjusteringen i arbeidsstokken), siden kokain ble registrert første gang (for utfyllende opplysninger om dette, se Olaussen, 1996, Kriminalstatistikk og virkelighet). Hvorvidt politiets statistiske materiale er et nøkternt mål for økning i bruk av kokain er dermed noe uklart.
Noe økende har den imidlertid vært, legger vi de ovenstående tall fra SIFA til grunn.

Den følgende beskrivelsen av kokainens virkninger kan stå som et eksempel på den rusvirkningen som oppstår ved bruk av kokain. Den er hentet fra Ernest Jones tre binds verk om Freud og hans liv, og sitatet stammer fra et brev Freud skrev til sin forlovede:

”I take very small doses of it regularly against depression and against indigestion, and with the most brilliant success…… In short there is only now, that i feel that i am a doctor, since I have helped one patient, and I want to help more” (Freud i Jones, 1972).

3.4.3 Avhengighet
Kokain er vanedannende og det kan også være fysisk avhengighetsskapende for noen mennesker, men ikke i samme grad som opiater. Bare noen få personer opplever abstinenssymptomer ved å avslutte bruken av kokain, hevder Encyclopædia Britannica.

Kokain er med andre ord ikke avhengighetsskapende i samme grad som opiater. Noen kan bruke kokain over tid uten å oppleve vesentlig ubehag når bruken opphører, mens de fleste vil føle det svært ubehagelig.
Internett Mental Health skriver på sine nettsider om kokainavhengighet at det er et knippe av fysiologiske, adferdsmessige og kognitive fenomener der bruken av kokain får en mye høyere prioritet for et gitt individ enn andre handlinger, som tidligere hadde høyere prioritet. Et sentralt og beskrivende karakteristika ved avhengighetssyndromet er ønsket (ofte sterkt, tidvis overveldende) om å innta kokain.

Kokain ble brukt som lokalanestetisk middel fram til for relativt kort tid siden, men:

”…er så vidt jeg vet ikke i bruk som medisin eller legemiddel i Norge i dag”,

hevder dosent i farmakologi ved Universitetet i Oslo, Thoralv Christoffersen (2001).

3.4.5 Oppsummering
Kokain er et alkaloid fra cocaplanten, som har en flere tusen år gammel historie som hjelp mot sult, og som energigivende substans for visse indianerstammer i Sør-Amerika. Planten gir imidlertid ingen rusopplevelse i seg selv, og det var først fra rundt 1850 kokain så dagens lys.
Kokain ble ansett å være et stort problem i USA på begynnelsen av det 20. århundret, likeledes på 80- og begynnelsen av 90-tallet. I Norge har vi ikke registrert egenrapportert bruk av kokain blant 15-20 åringer kokain før i 1988.
Kokain er et stoff som kan gjøre en fysisk avhengig, men det synes som dette varierer fra person til person. Det synes å være enighet om at hyppig bruk av kokain kan føre til et psykisk avhengighetsforhold, eller at det er sterkt vanedannende. Ingen av mine informanter har i særlig grad benyttet seg av kokain, men de fleste har forsøkt det, og holdningene overfor kokain er meget like de som kommer til uttrykk overfor amfetamin. Det er et stoff som er artig å bruke, men ødeleggende å misbruke, og de som eventuelt måtte havne i et belastende misbruk blir sett litt ned på.

”De fiksa det ikke…”,

som Tor sier det.

3.5 Heroin

3.5.1 Historikk
Heroin er et derivat av morfin, som igjen er et alkaloid av opiumsvalmuen. Opium som rusgift og legemiddel har en historie som antagelig strekker seg tilbake til Mesopotamia, ca. 3400 år f.kr. Opium har en lang og broket historie, og har hatt innvirkning på verdenshistorien i den forstand at to engelsk-kinesiske kriger har vært et direkte resultat av bruk av opium.
Her vil det imidlertid ikke vies plass til dette, da opium ikke synes å ha noen plass i det illegale ”narkotika”markedet i dag. Til tross for at noen få av mine informanter har forsøkt opium, er det ingen som har brukt det i større grad, eller som hevder å kjenne til noen brukere av opium.

I 1895 begynner det tyske legemiddelfirmaet Bayer å
produsere heroin, mens stoffet introduseres som et ikke avhengighetsskapende substitutt for morfin.

Heroin diskuteres hyppig i legetidsskrifter og –miljøer de påfølgende årene, og en skal ikke lenger enn til 1903 før en finner at heroinbruken i USA har nådd det Narkonon
karakteriserer som ”alarming rates”. Dette fører til at opium bannlyses av kongressen i 1905. Det fører videre til at US
Congress vedtar ”the pure food and drug act” som krevde at alle medisiner og all mat måtte være merket med innhold. På denne måten ble tilgjengeligheten redusert, og opiumbrukerne likeledes.

I februar 1909 møtes den internasjonale opiumkommisjon i Shanghai. I ledelsen for den amerikanske delegasjonen var dr. Hamilton Wright og biskop Henry Brent. Begge disse la ned et stort arbeid i å overbevise resten av verden om umoralen som lå i å bruke opium (Bruun & Christie, 1996). Den tidlige bekjempelsen av opium utgjør således en viktig milepæl i den internasjonale etableringen av kampen mot de stoffer som omtales som ”narkotika”, og med tanke på etableringen av begrepet ”narkotika”.
Amerikanerne er nemlig på denne tiden stadig ute med nye lover mot det oppdagede ”narkotika”-ondet, og USA var, ifølge Bruun og Christie (1996) den nasjon som i størst grad gikk i bresjen for en streng, internasjonal ”narkotika”-politikk.

I Norge var vi til langt utpå 1900-tallet ikke særlig opptatt av verken opium- eller heroinproblematikken. Grunnen til dette er antagelig at det ikke åpenbarte seg noen problematikk i forbindelse med bruken av stoffene. Forarbeidene til den norske opiumsloven av 1913 bærer preg av at Norge tilpasser seg en internasjonal situasjon og et internasojnalt regelverk, i større grad enn det gir uttrykk for bekymring for den aktuelle situasjon:
Odelstingsproposisjon nr. 19, 1913 er en internasjonal konvensjon om opium, sluttet i Haag 23.01. 1912, der alle større vestlige land, i tillegg til Siam (nå Thailand) viderefører det arbeid som ble utført under den tidligere nevnte Shanghai-konferansen, for:

”…etterhaanden at søke utryddet misbruk av opium, morfin, kokain og preparater eller derivater av disse stoffer som gir eller kan gi anledning til lignende misbruk” (s. 7).

I den videre saksgang kan vi lese av ”Indstilling fra næringskomite nr.2 om utferdigelse av en lov om ind- og utførsel av opium m.m.” (s. 76) at Norge slutter seg til den internasjonale konvensjon av 1912. Det understrekes i instillingen fra næringskomiteen at denne konvensjon:

”gaar adskillig videre enn de ni resolusjoner, der vedtokes av Shanghai-kommisionen. Konventionen opptok nemlig ogsaa bestemmelser om morfin og kokain, idet bruken av disse narkotiske midler truer med å bli et socialt onde saavel i Europa som i Østen”
(min kursivering).

Ikke et ord nevnes i innstillingen om heroin, opium, morfin eller kokain i Norge, noe som kan tyde på at det ikke ble ansett å være noe problem.
Finland hadde på 40-tallet et oppsiktsvekkende høyt forbruk av heroin (Bruun & Christie, 1996), med mer enn dobbelt så høyt forbruk pr. innbygger enn de øvrige europeiske land:

”Men både den finske legeforening og medisinalstyrelsen understreket at heroin var et effektivt og billig legemiddel. Man anså heller ikke at det fantes større problem forbundet med bruken” (Ibid s. 137).

Etter krigen anså de finske styresmaktene at de hadde et heroinmisbruk, men på slutten av 40-tallet regnet man dette som overvunnet.

I Norge ble heroin brukt i medisinsk øyemed, og om det var en doktorfrue eller to som hadde noen euforiske stunder med litt hjelp fra sin mann, var det de færreste som anså opiatbruken å være noe nevneverdig sosialt problem før langt ut i det 20. århundres annen halvdel. Aksjonsuka mot narkotika 2000 hevder på sine nettsider at det fram til 1940 fantes bare et fåtall narkomane i Norge, og at disse fikk sitt stoff gjennom lege og apotek. Fram til årene 1940-1965 da markedet ble forsynt med syntetiske legemidler, blant annet sovemidler og preparater som ble benyttet i psykiatrien, var det morfin som i hovedsak ble benyttet. Først etter 1965 preges ”narkotika”-problemet i Norge av unges misbruk av ulovlige stoffer uten medisinsk betydning (Aksjonsuka mot narkotika, 2000 sine nettsider).

Helsedirektoratet hadde i 1956 kjennskap til 700 fast doserte brukere av avhengighetsskapende medisiner, de fleste av disse var som nevnt brukere av morfin (Bruun & Christie, 1996).

Jeg titter nok en gang mot det landet som har øvet sterkest internasjonalt press i ”narkotika”-lovgivningen, for å understreke at det norske forbruket av avhengighetsskapende midler har vært relativt lite. Washington Post skriver om tiden rundt århundreskiftet i USA, i anledning åpningen av et nytt ”narkotika”-museum (skapt, åpnet og drevet av den amerikanske regjeringen i DEA´s lokaler i Pentagon):

”That was "the golden age of patent medicines" – unregulated elixirs that promised cures for just about everything and that frequently contained "whopping doses of opiates or cocaine."
The exhibit is a 150-year chronological tour that proves drug abuse to be as American as, well, alcohol abuse. As far back as the Civil War, high-powered opiates were routinely used as home remedies”.

Det forbruksmønsteret som eksisterte i USA synes å ha vært et helt annet enn det som eksisterte i Norge.

3.5.2 Bruk av heroin
Det vi kan lese ut av norsk statistikk er at det i 1977 var 1,4 % av ungdom i Oslo mellom 15 og 20 år som hadde forsøkt heroin. Nå kunne en utfra medieoppmerksomheten rundt det stadig økende ”narkotika”-konsumet tenke seg at dette tallet hadde økt med årene, men dette er ikke riktig.
1977 var faktisk et av toppårene for prøving av heroin i Oslo. Faktum er at tallene har holdt seg på nogenlunde samme nivå, med et toppnivå i 1993 da 2, 3 % av 15 til 20-åringene hadde forsøkt heroin, og et bunnivå i 1986 da kun 0,5 % av Osloungdom i denne aldersgruppen hadde brukt heroin. Dette er helt i tråd med det Skog (i Middlethon og Waal (red.), 1992) hevder og som jeg var inne på tidligere, at spredningspotensialet for sprøytebruk er meget begrenset.

3.5.3 Avhengighet
Som stoff er heroin, og opiater for øvrig, særdeles avhengighetsskapende, stikk i strid med det Bayer Company hevdet i sin markedsføring av det nye stoffet rundt århundreskiftet. Avhengighetsformen er fysisk og det kan være forbundet med store plager å avvenne kroppen en tilvendt bruk av heroin, som av alle andre opiater. Kvalme, diare, ukontrollert skjelving og i noen tilfeller psykoser, kan være resultatet av en plutselig stans i opiattilførselen. Allikevel hevder Alfred R. Lindesmith (i Bruun & Christie, 1996), at for å bli morfinist, med alle tilstandens plager, må man vite at det er morfin man bruker”, eller, sagt på en litt mer forklarende måte; det skjer stadig abstinensfrie nedtrappinger fra morfin ved norske sykehus, spesielt hvis pasienten ikke vet at et morfinpreparat har vært i bruk, i følge Lindesmith.

Heroin er en meget sterk gift, og når vi snakker om ”narkotika”-dødsfall, er det som oftest en overdose heroin som er årsaken til at døden har inntruffet.
Alle mine informanter uttaler seg svært negativt om heroin. Allikevel kan en spore en viss grad av sympati for de ”stakkarene” som har havnet på kjøret, og et mindretall av de involverte 29 (4 stk.) som ikke har etablert et belastende misbruk, har på ett eller flere tidspunkt også forsøkt heroin, uten at de har gjort det i den grad at de på noe vis har etablert noe avhengighetsforhold til stoffet.

Heroin inntas i Norge hovedsakelig gjennom injisering, og til tross for at også amfetamin og kokain kan, og i mange tilfeller vil, inntas i sprøyteform, er det først og fremst heroinbruk som framkommer gjennom (for eksempel) det arbeid jeg tidligere har vist til, der Ole Jørgen Skog omtaler ”spredningspotensialet for sprøytebruk”.

3.5.4 Oppsummering
Heroin er det sterkeste, og det mest avhengighetsskapende ”narkotiske” stoffet vi kjenner. Stoffet har sitt opphav i kjemisk bearbeidet morfin, som igjen er konsentrert opium fra opiumsvalmuen.

Det synes relativt klart at personlig og sosial katastrofe har fulgt i kjølvannet av opiatene fra de ble innlemmet i det handelsbaserte verdenssamfunnet, og like frem til i dag.
Opiatene er like fullt ingredient i en rekke vanlige og høyst velutprøvde medisiner, og legevitenskapen er således helt avhengig av en viss tilgang.

3.6 Hva er ”narkotika”?
Bruun & Christie (1996) drøfter i Den Gode Fiende ”narkotika”-begrepet. Etter å ha fastslått at ordets greske avstamning; narkoun (gjøre inaktiv eller gjøre nummen, ufølsom) langt fra ser ut til å passe for visse av stoffene, forsøker de på forskjellige måter å definere de illegale stimuli som går under betegnelsen ”narkotika” som en gruppe med egenskaper som gjør det naturlig å definere dem som nettopp det.
Tanken om enhet når det gjelder ”narkotika” synes å være offer for samme problem som tanken om enhet i vitenskapene, slik Hans Fink formulerer dette:

”Tanken om videnskabernes enhet er således en dobbelttanke: En tanke om videnskabernes særpreg og en tanke om videnskabernes udelelighet. Denne dobbelttanke har hatt vanskelige kår i nogen tid”

Finks poeng er at vitenskapen, som begrepsmessig burde framstått klart avgrenset utad, og med mer diffuse grenseavklaringer innad, på mange måter framstår helt motsatt. Det er ikke bestandig like lett å avgjøre hva som er vitenskapelig forskning og hva som er pseudovitenskap, revisjonisme og annet. Vitenskapelige metoder benyttes i ikke-vitenskapelig arbeid, og synes vanskelig å adskille fra vitenskapelig arbeid rent analysemessig, hevder Fink. Videre er de interne vitenskapelige grensene trukket langt klarere, slik at for eksempel naturvitenskap og humanistiske fag synes svært vanskelige å plassere innenfor en enhetlig, vitenskapelig tradisjon.

På samme måten er det med Bruun & Christies ”narkotika”-begrep. Effektmessig synes det vanskelig å skape en dekkende definisjon av ”narkotika” uten at også kaffe, nikotin, alkohol og andre legale substanser innlemmes i gruppen. I tillegg er stoffenes virkninger (de illegale substanser sett for seg) av så forskjellig art, at de interne grensene synes langt klarere enn de eksterne. dermed kunne vi faktisk ha brukt sitatet fra Fink, også som en beskrivelse av ”narkotika”:

”Tanken om ”narkotikaens” enhet er således en dobbelttanke: En tanke om stoffenes særpreg og en tanke om ”narkotikabegrepets” udelelighet. Denne dobbelttanke har hatt vanskelige kår i nogen tid”

Vitenskapen og ”narkotika” kan begge synes å ha et diffust definisjonsgrunnlag. Begge begreper synes vanskelig å definere utfra en ekstern avgrensning av elementer som ikke omfattes av begrepet, og begge begreper viser til et kløster av elementer som i mange tilfeller synes svært klart avgrenset overfor hverandre.

Bruun & Christie (s. 62) fastslår etter gjentatte forsøk på å definere ”narkotika” på forskjellige måter, at:

”Narkotika finnes ikke. Det finnes ikke som logisk kategori hvor stoffer med felles virkninger på kroppen er samlet, og hvor stoffer uten slike virkninger er utelukket”.

Nå tror jeg verken Fink mener at vitenskapen ikke finnes eller at Bruun & Christie hevder at ”narkotika” ikke finnes. Mitt poeng er imidlertid at det er en himmelvid forskjell på de to begrepene. Mens vitenskapen skal sikres en vitenskapelig standard ved andre forskeres kontroll og etterprøving, gjelder ikke dette for ”narkotika”-begrepet. Det blir til enhver tid bestemt av politikere som tar sine beslutninger utfra et verdigrunnlag. Kontroll og etterprøving av politiske beslutninger utføres etterskuddsvis av et samlet og helhetlig samfunn, med alt det måtte innebære.

Det er denne dissensen mellom kunnskap på basis av et verdigrunnlag, og kunnskap som er et resultat av eget erfaringsgrunnlag, som vil være i fokus i det følgende. Først vil jeg imdlertid presentere en sammenligning av de ”narkotiske” stoffene utfra de opplysninger jeg har kommet fram til i det ovenstående. Fokus vil settes på henholdsvis historie, alternative bruksområder (enn beruselse), antall prøvere av stoffene og stoffenes avhengighetsskapende egenskaper.

3.7 En visualisering av ”narkotika”-begrepets indre grenser
Når jeg snakker om indre grenser mener jeg de markerte forskjellene stoffene i mellom.
Jeg vil i det følgende presentere en sammenligning av de fire omtalte stoffene. Deres historie, deres ikke rusrelaterte egenskaper, hvor mange som benytter stoffene og om stoffene er avhengighetsdannende vil skisseres.

3.7.1 I historien
Fra når stammer stoffene?
10 000 f.kr - 0 0 – 1800 1800 – 1900 1900 – 2000

Som vi ser har hamp en flere tusen år gammel historie. Det har også opium og coca, men da verken opium eller coca er rapportert å utgjøre noe problem i vestlige land i dag og heller ikke har vært benyttet av mine informanter (med unntak av noen få, som engang hadde røkt opium), har jeg valgt å holde disse utenfor framstillingen.
En ser at det er et stort tidsspenn fra hampen vokser fram som rusmiddel, til de andre ”narkotiske” stoffene ser dagens lys.

3.7.2 Hvilke egenskaper finnes i stoffets basis?
Dette spørsmålet er interessant ved at det kan illustrere en eventuell nytteeffekt som den vestlige verden i sine møter med ”narkotika”, har valgt å ignorere:

Industrielle egenskaper
Egenskaper som mat
Religiøs historikk
Medisinske egenskaper

Vi ser at hamp er en anvendelig nytteplante, mens resten av preparatene har medisinsk, eller har hatt medisinsk bruksområde i tillegg til det jeg tidligere har omtalt som recreational use.

3.7.3 Hvor mange er det som prøver stoffene?
”Narkotika” er i Norge ansett å være et stort problem, likeledes i store deler av resten av den vestlige verden. Jeg er klar over at mange mener at problemene rundt ”narkotika” er overdrevne sett i forhold til andre samfunnsfenomener (for eksempel Bruun og Chrisitie, 1996). Jeg definerer allikevel her en samfunnsfaktor som tar livet av godt over hundre personer i året, ofte under fornedrende omstendigheter, som et problem.
Ettersom Norge ”har en eksplosiv vekst i narkodødsfall” (Aftenposten, 23.01.01) og mediadekningen overfor ”narkotika” (ifølge Bruun og Christie) attpå til er uforholdsmessig stor kunne en tenke seg at ungdom utfra dette ikke ønsket å forsøke ”narkotika”. Følgende tabell viser hvor mange ungdommer som faktisk forsøker de forskjellige former for ”narkotika”. Jeg minner om at de norske tallene ikke representerer Norge, men Oslo.

Prøvere i % av 16-22 åringer 0 – 5% 5 – 10% 10 – 20% 20% +

I Oslo
Det viser seg at Oslo har en forsøksfrekvens for alle stoffer bortsett fra hasj, på under 5% av befolkningen mellom 16 og 22 år. For prøvere av hasj derimot, ligger prosentandelen på over 20 for ungdommer mellom 16 og 22 år i Oslo.

3.7.4 Er stoffene avhengighetsskapende?
Diskusjonen om stoffenes avhengighetsskapende evne er lang, ofte ullen og helt sikkert uavsluttet. Det er antagelig nok stoff i den debatten alene til å fylle minst et arbeid som dette. Jeg akter ikke å gå inn i den diskusjonen. Der det er divergerende meninger om et stoffs avhengighetsskapende evne, vil begge, eller alle, meningsuttrykk finne sin plass i tabellen nedenfor.

Er fysisk avhengighetsskapende Er kanskje fysisk avhengighetsskapende Er psykisk avhengighetsskapende Er kanskje psykisk avh.skapende

Det synes å være liten tvil om at heroin fører til avhengighet. Noen hevder dog at det er nødvendig å vite at du er opiatavhengig for å kjenne de fysiske plagene knyttet til avslutning av medisineringen (Bruun & Christie). Kokain og amfetamin er avhengighetsskapende, uten at jeg kan fastslå verken det ene eller det andre med henhold til om avhengigheten tar fysisk eller psykisk form. Når det gjelder cannabis står debatten rundt spørsmålet om en blir avhengig overhodet. Dersom de som hevder at en blir avhengig av hamp har rett, er avhengigheten av psykisk art.

3.8 Oppsummering
Hvordan man enn vrir og vender på det, kommer man ikke bort fra at det er et av stoffene som synes å skille seg klart ut i alle sammenhenger. Hamp har en flere tusen år gammel historie, den har ikke rusrelaterte egenskaper med potensiale for store, kommersielle inntjeningsmuligheter som ingen av de andre stoffene har, det er et mye større antall som prøver dette ”narkotiske” stoffet og det er usikkert om stoffet er avhengighetsskapende. Et annet påfallende trekk ved illustrasjonene ovenfor er hvor mye resten av de omtalte stoffene faktisk har felles. Alle har de blitt til i kjølvannet av den industrielle revolusjon med de nye tekniske og kjemiske kunnskaper som har fulgt av denne. Ingen av disse stoffene har noe bruksområde bortsett fra det medisinske, selvfølgelig i tillegg til den rent rusmessige. Mindre enn 5% av 15-20 åringene i Oslo velger å prøve stoffene. Når det gjelder graden av avhengighet skiller heroin seg ut, ettersom nær sagt alle, deriblant mine informanter, anser stoffet å være fysisk og psykisk avhengighetsskapende. For så vel amfetamin som kokain synes det usikkert om graden av avhengighet er fysisk eller psykisk. Heller ikke mine informanter har kunnet gi noe klart bilde på dette, da den avhengigheten som skisseres i forhold til amfetamin er av en art som ikke tilsier at man må bruke stoffet, bare at man gjerne skulle hatt muligheten til det.

Det som imidlertid synes relativt opplagt utfra det ovenstående, er at en kunnskapsmodell basert på en differensierende holdning til stoffene, synes mer fruktbar enn et forsøk på å samle alle de forskjellige stoffene under ett begrep, dersom man virkelig ønsker å finne ut alt om ”narkotika”. Det synes klart at nettopp denne kunnskapen har vært avgjørende, eller sterkt bidragsytende, til at så vidt mange ”narkotika”-brukere i mitt univers ikke har utviklet et belastende misbruk. Det synes likeledes som den enhetlige ”narkotika”-modellen, den som tilsier at all ”narkotika” er like farlig, er direkte livsfarlig å etterleve, dersom man er en av dem som velger å bruke ”narkotika”. Vi har sett hvordan det har gått med de av ”mine” ”narkotika”-brukere som ikke tok seg tid til å erverve den kunnskapen som synes essensiell for de ”narkotika”-brukerne som ikke utvikler et belastende misbruk. Den kunnskapen som setter klare skiller mellom stoffene, nettopp utfra de forskjellige stoffenes varierende farlighetsgrad.

Skulle en utfra det ovenstående danne seg en mening om ”narkotika”, synes det mer naturlig å gi sin tilslutning til den kunnskapen mine informanter innehar, som til den kunnskapen som ligger til grunn for den allmennkulturelle norm som tilsier at all ”narkotika” er like farlig. Det synes unektelig også noe underlig at de stoffene jeg har presentert i det foregående i juridisk og politisk og kanskje også i sosialt øyemed faktisk framstår som tilnærmet like. Men, som vi har sett og skal se i det følgende; tar vi Bauman, Foucault og Douglas til bruk i vår forklaring synes det allikevel ikke så helt uforståelig.

Kapittel 4 tilbake til innholdsfortegnelsen
Om kunnskap

4.1 Hvordan kunnskap reproduseres – eller omformuleres
Men vi må tilbake til mine av Akerselva geografisk adskilte samtalepartnere. Jeg har vist at ”narkotika”-brukerne i hovedsak synes å agere utfra et kunnskapssett som synes inkompatibelt med det som eksisterer innenfor de almennkulturelle normene; at all ”narkotika” er like farlig. Denne spesielle eksistensmodusen har tilsynelatende som resultat at ”narkotika”-brukerens univers i praksis blir todelt.
En deling av verden der en verden er basert på en relativt detaljert innsikt i et omfattende sakskompleks og en annen verden der den sosiale virkelighet tilsier at den første verdens kunnskap er et grovt normbrudd.

4.1.1 Snakk med ungdommen om ”narkotika”...
I det norske forebyggende arbeidet mot ”narkotika” er det et moment som fremheves som det viktigste. Nei Til Narkotika sier det, politiet sier det, ex-narkomane, reisende fra skoleklasse til skoleklasse sier det:

”Snakk med ungdommen om ”narkotika”.

Spørsmålet i denne sammenheng blir hvilke ungdommer som kan ha utbytte av denne ”dialogbaserte” tilnærmingen.
Thomas Mathiesen drøfter i sin bok kan fengsel forsvares (1987) den allmennpreventive funksjonen fengselsstraff er ment å ha. Han kommer til at straffen virker skremmende, men kun overfor de personene som allikevel ikke ville brutt loven. Blant de som står i fare for å etablere en avvikende oppførsel i den grad at en eventuell fengselsstraff kan spøke i det fjerne, er det helt andre hensyn som tas i betraktning. Han slutter at den allmennpreventive effekt er størst overfor de som allikevel aldri ville ha begitt seg inn på en kriminell løpebane.
Det samme fenomenet kan synes å gjøre seg gjeldende i dette tilfellet.

Dersom kvantefysikk hadde vært meget viktig for våre barn å lære seg, ville det fremdeles bare vært en ørliten del av befolkningen som kunne satt seg ned og pratet med sine barn om dette. Det er tross alt ikke så mange som går rundt med en eksakt kunnskap om kvantefysikk.
Kanskje er det på samme måten med ”narkotika”.
Når politiet sier ”snakk med ungdommen”, er det den offisielle oppfatning av ”narkotika” som tenkes å være fundament for samtalen.
Dersom ungdommen ikke har noe kjennskap til ”narkotika”, og ikke frekventerer et miljø der det av en eller annen grunn er uvanlig mye kunnskap om ”narkotika”, må en regne med at deres oppfatning av ”narkotika” stemmer godt overens med den holdningen mor og far gir uttrykk for. De er enige, og således er samtalen antagelig viktig i konstitueringen av den allmennkulturelle norm. Når det gjelder den opprinnelige tanken bak samtalen, den at en skal bidra til at ungdommen ikke skal bruke narkotika, er samtalen antagelig unødvendig. Den almennkulturelle norm i forhold til ”narkotika” videreformidles således uproblematisk mellom generasjonene.
Dersom ungdommen på den annen side kanskje allerede har begynt å eksperimentere med ”narkotika”, eller kjenner personer som gjør det, er det en stor fare for at de to formene for kunnskap om ”narkotika” som møtes er gjensidig fullstendig utelukkende.
Mitt poeng er at det synes lite hensiktsmessig å forsøke å rettlede noen innenfor et område der rettlederens egen innsikt er mangelfull, eller endog uriktig.

4.1.2 Om kunnskapsoverlevering
Berger og Luckman skisserer i Samfunnet som subjektiv virkelighet (1992) hvordan primær- og sekundærsosialiseringen foregår. Mens primærsosialiseringens signifikante andre eksisterer i en verden, med et verdensbilde som den unge overtar og integrerer, er sekundærsosialiseringen preget av at ”del-virkeligheter” internaliseres. Den store forskjellen på primær- og sekundærsosialiseringen ligger i den affektive identifisering barnet opplever i forhold til sine signifikante andre, i løpet av primærsosialiseringsprosessen. For at en re-sosialisering (et brudd med de i primærsosialiseringen internaliserte normer og tilegnelse av alternative, motstridende normer) skal finne sted, er mennesket nødt til å oppleve en affektiv identifisering som oppleves relativt likt, eller like verdifull, som den en opplevde i primærsosialiseringsprosessen. Gjennom sekundærsosialiseringen medfører internaliseringsprosessen en subjektiv identifisering med ens rolle og dens behørige normer, innenfor det aktuelle delmiljøet. I mitt tilfelle vil dette kunne medføre en relativt stor konflikt mellom den kunnskapen den opprinnelige signifikante andre legger for dagen, og den internaliserte kunnskapen som har vært nødvendig for ungdommen i tilpasningen til hans rolle i den delkulturen som ikke har sitt opphav i hjemmet, og som representerer en direkte motstridende form for kunnskap. Et resultat av en slik konflikt, sier Berger & Luckman, kan være at personen foretar en ”nedgradering” av for eksempel foreldre, fra deres status som signifikante andre.

Dersom utbyttet av den i det ”narkotika”-forebyggende arbeidet viktige samtalen blir at foreldre som sådan, av ungdommen ikke lenger anses som en adekvat rådgivende instans i ungdommens liv, på grunn av at to kunnskapssett har vist seg inkompatible, kan en vanskelig tenke seg at denne formen for forebyggende virksomhet vil kunne resultere i et konstruktivt utbytte. Tore uttrykker problemstillingen slik:

”Alt du får vite om narkotika er jo bare bøff…propaganda… en må finne ut av ting sjæl”

Stortingsmelding nr. 66, 1996/1997 (s. 82) siterer en ung ”narkotika”-bruker, og han synes å være enig med Tore:

”…du ser at mange ting ikke er sånn som de blir fortalt at de er…For eksempel det der med dop. Her har det vært masse tåpelig skremselspropaganda. Jeg har sjøl blitt fortalt at røyker du hasj mer enn fire ganger, så blir du avhengig. Når du så opplever at dette langt fra stemmer i virkeligheten, ser du at dette bare er svada. Du mister respekten for den som snakker sånn. Problemet er at de rett og slett ikke har troverdighet, de veit ingenting om hva de snakker om. Men gutta har troverdighet. Folk som har prøvd det sjøl…”

Tore hevder som vi husker noe lignende:

”…skrekkhistorien når jeg var liten var en dame som ble stukket med hasjsprøyter på Egertorget og fikk psykose og holdt på å dø… Jeg ser på alt det der som propaganda og skremselshistorier….Jeg har sett så mange mennesker som har røyka hasj og som sitter i dag og har skikka seg med familie og gode jobber…”

Torbjørn og hans kamerater kan se ut til helt bevisst å ha brukt erkjennelsen om at to forskjellige kunnskapssett eksisterer, i den forstand at han kunne benytte foreldregenerasjonens uriktige kunnskap, nettopp for å skjule sin adferd innenfor sin subkultur. Han forteller følgende om en av sine venners foreldre:

”Som alle andre av den generasjonen så visste de ingenting…så de var jo veldig på tå hev ovenfor meg…. Jeg tror foreldrene snakket sammen og…vi prøvde å gjemme oss så godt som mulig, og de prøvde å ta oss og sånn, men det er jo ganske vanskelig da….. vi visste jo det at de trodde man tok hasj med sprøyter og fikk sånne fargeflash og sånn… Og på den tida kjøpte vi whiskey-tobakk og det var vanlig å røyke pipe, så vi kunne sitte der med hver vår pipe inne på rommet til en eller annen og bare le av en eller annen mor som sto der å prøvde fortvila å fortelle at det lukta hasj…. men hun kunne jo ikke være sikker, for hun trodde jo det at hvis vi røyka hasj så kunne vi ikke sitte der å snakke med henne ikke sant…..”

Også Tord bidrar til å belyse en situasjon der to kunnskapssett overhodet ikke harmonerer:

”Jeg tror det uvitenhet…Folk er lært opp til at du blir hasjnarkoman…(ler)… heavy hasjnarkoman…. Men det er ikke noe som er sunt da, hvis man tar av helt, men jeg mener at hasj og marihuana burde voksne folk kunne styre sjæl”

4.1.3 Om å leve med flere typer kunnskap
Margaret Mead (1971) beskriver en utvikling fra et postfigurativt, via et kofigurativt til et prefigurativt samfunn. I det postfigurative samfunn læres de unge opp av de eldre på tradisjonelt vis. I et prefigurativt samfunn er det de unge som lærer opp de eldre, noe vi bl.a. ser antydning til innenfor dagens stadig voksende IT-industri.
I det kofigurative samfunn læres ungdommen opp av hverandre. De prøver seg fram på egen hånd og i fellesskap, søker råd og veiledning der det faller seg naturlig, om det faller seg naturlig. I denne prosessen av kunnskapservervelse omkring ”narkotika” blir den postfigurativt overleverte erkjennelsen satt på en prøve den bare i de aller færreste tilfeller ser ut til å bestå.
Vissheten om at en lever i to separate verdener var tilsynelatende internalisert blant mine informanter. De lever utfra sine egne, internaliserte, sekundærsosialiserte normer i visse sammenhenger, mens de i andre sammenhenger er nødt til innpasse seg de allmennkulturelle normene som rår. Denne oppdelingen av egne personlighetsuttrykk hadde tilsynelatende falt så naturlig inn i livet til ”narkotika”-brukerne at den ikke engang ble gjenstand for refleksjon. Tor sa det slik, og kan med det stå som representant for den holdningen som syntes utbredt blant de jeg snakket med:

”Hasj er en helt naturlig måte av min måte å være på og oppføre meg på. Hadde søsteren min og typen røyka hadde vi helt sikkert vært mer sammen med dem……(tenkepause)…..I sånne settinger blir ”narkotika”-bruk et problem. I dagliglivet er det ikke noe problem; alle røyker”.

Tor foretrekker tilsynelatende å leve etter de sekundærsosialiserte normer, da han heller avstår fra kontakt med de presumptivt nærmeste, enn å måtte forholde seg til de allmennkulturelle normene. I Tors tilfelle kan det nesten synes som vektningen blir motsatt, med en hverdag preget av et liv utfra egne normer, og sporadiske opptredener innenfor allmennkulturen. Det virker imidlertid som Tor har full kontroll over denne balansegangen mellom de to virkeligheter, og det virker heller ikke som om han anser den å være noe problem.
Også Torleif, som ellers ikke var særlig opptatt av å skjule det han drev med, var nødt til å skjule sin adferd innenfor den ”narkotika”-brukende subkultur, men heller ikke han tenker at dette er særlig problematisk. Følgende kommentar falt da han skulle sette ord på å føre et liv der de normene som er styrende for ens adferd varierer fra situasjon til situasjon:

”Man lærer seg etter hvert åssen man tackler foreldrene sine og hva man skal gjøre for å komme best ut av situasjonen…”

Dersom det er riktig at de tidligere nevnte klasseforskjeller i oppdragelse spiller inn, synes det ikke usannsynlig at selvstendighetsoppdragelsen gir et bedre fundament for å mestre denne balansegangen mellom to tilværelser, enn det lydighetsoppdragelsen gjør. Det synes som jeg har vært inne på heller ikke unaturlig at den disiplineringsprosessen som ifølge Foucault har preget framveksten av den moderne verden, vil ha større nedslagskraft og effekt overfor de som inngår i en lydighetsoppdragelse, sett i forhold til de som utsettes for det jeg har kalt selvstendighetsoppdragelse.
Som Berger & Luckmann sier, kan en av de virkelig store vanskelighetene i forhold til internalisering av delkulturer med normer som bryter med normene hos de signifikante andre være at primærsosialiseringens normer ”henger igjen” og således fører til problemer for personen. En kan tenke seg at dette vil utgjøre et større problem for en som i utgangspunktet har en subjektiv forståelse av at det er viktig å etterleve sine foreldres formaninger, enn for en som i utgangspunktet har en subjektiv forståelse av at det er viktig å oppleve og erkjenne ting på egen hånd, for på den måten bli i stand til å mestre tilværelsens viderverdigheter.

4.1.4 ”Det blir en form for isolasjon...”
Alle mine informanter ga uttrykk for denne tilpasningen av eksistensens to virkeligheter til hverandre. Torbjørn uttrykte det slik:

”Om sommeren er det sånne treff på plassen her oppe for nabolaget og sånn da, og hadde det ikke vært ulovlig hadde jeg vært mer der oppe… dersom folk ikke hadde sett ned på deg, men syntes det (hasjrøyking, min anm.) var greit som å ta seg en øl da…..”

I dette utsagnet ligger ikke bare en stadfesting av viktigheten i å holde de to verdener adskilt. Her uttrykkes også en slags håpløshetfølelse, knyttet til at Torbjørn vet at han er den han er, mens naboene tror de vet hvem han er. Torbjørn har en klar fornemmelse av at naboene hvis de fikk vite hva han drev med, sporenstreks ville endre sitt bilde av Torbjørn, uten at han egentlig helt kunne se at de hadde noen grunn til det, da han (så lenge de ikke visste) opplevde å bli alminnelig godt likt i borettslaget der han bor med sin familie. Han utdyper:

”Det er negativt at du ikke egentlig får vist helt hvem du er… Du er litt tilbakeholden… det blir en form for isolasjon…. ”

Påstanden synes å være at de allmennkulturelt negative holdningene til ”narkotika” vil komme til å overskygge enhver personlig opplevelse utenomverdenen måtte ha før det kom fram at Torbjørn brukte ”narkotika”. På denne måten blir det viktig for Torbjørn, og andre ”narkotika”-brukere, å skjule sin verden nr.2.

Torbjørn er en voksen mann, med fast jobb og samboer med et barn. Han kommer fra et hjem der en eldre bror også brukte ”narkotika”. Foreldrene mistenkte at noe skjedde, men lagde ikke noe oppstyr rundt det så lenge guttene ”skikka seg”, med skole og etter hvert jobb og familie. Torbjørn:

”Jeg trur etter hvert at de skjønte det, men dem så vel at jeg gikk på jobben og tedde meg, så de sa egentlig aldri noe…….”

Allikevel turte ikke Torbjørn å gå hjem om kveldene, men måtte gå ute og hutre i påvente av at foreldrene skulle få besøk av Ole Lukkøye. Allikevel sitter Torbjørn i voksen alder og er litt redd for hva naboene skal synes om ham dersom de skulle få vite at han tidvis brukte ”narkotika”. Dette kan være et tegn på at det gjennom mange år internaliserte settet av sekundærsosialiserte normer, oppleves som fullstendig inkompatibelt med de normene som en, gjennom enda flere år, har internalisert som allmennkulturelle, og som mange kanskje aldri helt klarer å fri seg fra. Dette kan utfra Torbjørns opplevelse synes å iverksettes utfra et sosialt press, i minst like stor grad som press fra den nærmeste familie. Også Torsteins beretning om en kontrollerende skole og støttende foreldre kan tyde på at de mekanismene som oppstår overfor ”narkotika”-brukeren, fremtrer på et sosialt plan (i skolen, blant tidligere venner, venner av familien), i større grad enn på et familiært plan. På denne måten kan det være liten hjelp i å komme fra et støttende hjem. En av de som døde fra Oslo øst kom for eksempel fra et meget støttende og engasjert hjem. Han var ressurssterk, skoleflink, dyktig i idrett, men han endte opp i et mangeårig belastende misbruk med døden til følge. På den annen side har jeg nevnt at flere av de som i dag ikke har etablert noe belastende misbruk kom fra hjem som tradisjonelt har vært ansett som ”en trigger” for nettopp belastende misbruk. (Som hjemmene til de tom so har vært omtalt tidligere fra Oslo øst, og som var åpent i opposisjon til ”narkotika”-normene). Torleif forteller som vi husker om en av sine venner som ikke har etablert noe belastende misbruk at:

”Han kom fra et hjem med veldig lite rammer rundt seg sånn som meg…Han var ikkeno flink på skolen og sånn…Han har slutta med alt tror jeg… Han drekker nok litt, men jeg tror ikke han røyker hasj lenger…”

Dette forteller at de sosiale mekanismene som trer i kraft i møtet mellom de to formene for kunnskap om ”narkotika” som har blitt skissert, kan være så sterke i sitt uttrykk at ”narkotika”-brukerne rett og slett kan synes å være livredd for at et slikt møte skal finne sted. Torbjørn kan synes å sitte med en forventning om at hele hans liv vil kunne bli forandret, uten at han har gjort noe for det, men utelukkende fordi de sosiale omgivelser utfra en opplysning, ikke utfra en handling, vil skifte syn på ham som person.
Tord uttrykte det slik:

”........Hasj føler en jo at en kan stå for……..men det kan en jo ikke…?”

Han lar det henge et spørsmålstegn i slutten av setningen.

4.1.5 Isolasjonens resultat
Men dette er jo helt adekvat, kan man hevde, da det er politisk konsensus og bred folkelig oppslutning om at kampen mot ”narkotika” skal vinnes, og at det å gi opp kampen for et ”narkotika”-fritt Norge vil gi en signaleffekt som slett ikke er i tråd verken med politikk eller med folkemening.
Det er imidlertid et tankekors at folkemeningen og politikken i fellesskap har så sterke sosiale effekter på enkeltindividers hverdag, når disse kan synes å være basert på en kunnskapsform som framstår langt mer unyansert enn den kunnskapsformen ”narkotika”-brukerne selv handler utfra. Kanskje finner ikke detaljkunnskapen plass i debatten rundt det å sette mennesker i fengsel i inntil 21 år, fordi det er viktigere å opprettholde ”narkotika”-begrepet og dettes tilknytning til moralsk ruin, dette til tross for at mange sakkyndige på området tilråder en annen tilnærming. Det kan synes noe merkelig at voksne mennesker som sitter inne med en annen, tilsynelatende mer nyansert kunnskap om et emne, og som opprettholder et velfungerende sosialt liv og familieliv, skal måtte gå i en evig frykt for at noen plutselig skal se ned på en. Alt dette på grunn av det den engelske sosiologen Anthony Giddens (1993) kaller ”a victimless crime”.

Hvordan oppleves denne delingen av verden når en er ungdom, i en fase som er svært formende for det videre livet og i en periode av livet der en kan ha et mylder av forskjellige subkulturelle delverdener til sin disposisjon?

4.2 Theres a time to act freak and a time to act straight
Kathlyn Hall (1995) beskriver i sin undersøkelse ”Theres a time to act Indian and a time to act English”, oppvekstforholdene for unge sikher i London. Deres to verdener er preget av å være separert og gjensidig utelukkende, og basert på kunnskap og verdinormer av helt forskjellig art. Situasjonen minner således mye om den situasjonen ”narkotika”-brukere utfra det ovenstående kan synes å oppleve.

Det er imidlertid minst to store forskjeller.
For det første er det å være sikh, en ytre, visuelt annerledes framtreden som alltid vil være synlig. Rasisme og fremmedfrykt skal ikke være tema her, men jeg fastslår forsøksvis at det fremdeles synes å være knyttet et stigma til det å være farget, svart, etnisk norsk, eller hva som til enhver tid anses å være et akseptabelt uttrykk for det å ha sitt opphav fra en ikke vestlig-orientert kultur.
Det sosiale stigmaet som ligger i å knyttes til ”narkotika”-bruk i folks bevissthet har antagelig bare i de færreste tilfeller sitt utspring i ”narkotika”-brukerens utseende.
Den andre vesentlige forskjellen er selvfølgelig at det, til tross for at det kan synes som det finnes sterke fremmedfiendtlige og rasistiske krefter i alle de vestlige land, tross alt ikke er ulovlig å være Sikh. Mens sikhenes to måter å møte virkeligheten på foregår innenfor relativt klart definerte arenaer, der helt sikh og helt engelsk står som arenaskalaens ytterpunkter, vil ”narkotika”-brukeren i et hvert tilfelle være nødt til å føle seg fram for å finne ut om den andre verdenen kan ”åpnes”. Dersom man ikke er varsom med hvem man innlemmer i ”den hemmelige verdenen” kan dette få store konsekvenser. Tor forteller om en uheldig blanding av de to verdenene, en gang han hadde hjulpet en klassekamerat på gymnaset med å få tak i litt hasj. Noe senere på dagen hadde han snakket med en tredjeperson, som Tor anså at var en nær venn av ham Tor hadde ordnet hasjen til. Tor hadde kommet inn på at det skulle røykes hasj i løpet av kvelden, og resultatet var, ifølge Tor, at det hadde oppstått en relativt stor konflikt knyttet til at denne tredjepersonen ikke visste, og ikke godtok, at hans venner drev med ”narkotika”:

”Så var det en av dem (meget velstående narkotikabrukere på en videregående skole i Oslo, min anmerkning) som kom og spurte meg en gang om jeg kunne skaffe han noe, så dro jeg i parken og handla i storefri….. Også i løpet av den dagen så sier jeg til en av, på en måte hans nærmere venner, at ”jaså skal det røykes i helga,” og fikk meg ei skikkelig skrape da - for det skulle han ha til seg sjæl”

Mens Sikhene i London syntes å måtte anglifiseres (adaptasjon til de engelske normene) for å kunne skape seg en karriere, er ”narkotika”-brukeren nødt til å være fullstendig splittet, og uavlatelig påpasselig for at ingen skal få vite noe om hans andre verden.
Mens sikhene må veksle mellom sine verdeners forskjellige kulturuttrykk og verdifundament, må ”narkotika”-brukeren utvise den største forsiktighet før han kan tre inn i den verdenen som er hemmelig, ulovlig og, pr. ”narkotika”politisk definisjon; farlig.
Å velge å være for indisk er å akseptere kjennetegnene på en mindreverdig status for Sikhene i London, mens det å oppnå sosial mobilitet krever at unge sikher transformerer seg bort fra sine asiatiske kjennetegn. Allikevel, fastslår Hall, vil de bestandig sitte igjen med en følelse av å leve to liv.
Å velge å være heltids ”freak”, eller være den som åpent opponerer mot de allmennkulturelle normene rundt bruk av ”narkotika” kan utfra det ovenstående synes å være direkte farlig, dersom man kommer fra Oslo øst, mens sjansen synes nærmest å være 50/50 dersom man har sine oppvekstkår i de undersøkte miljøene i Oslo vest. Blant de som ønsker å framstå som normkonforme, men allikevel i det skjulte gjennomgår den læringsprosessem som Sutherland skisserer, er bildet som vi har sett et ganske annet.

La oss imidlertid se litt nærmere på det møtet som finner sted de to kunnskapsformene i mellom, slik det oppleves av ”narkotika”-brukerne.

4.3 Møtet mellom to former for kunnskap
4.3.1 Gjensidig utelukkelse
Stortingsrepresentant Trygve Owrens replikk til en Interpellasjon fra Representant Asdahl om registrering av ”narkotika”-misbrukets omfang og videre handlingsplan, 28.05.1969 er et eksempel på hvilke argumenter de norske ”narkotika”lovene, som altså kan gi lovens strengeste straff – bygger på:

”Spørsmålet er ikke hvor sterkt de enkelte stoffer virker, hvor store skadevirkningene er, hvor fort nytelse utvikler seg til misbruk, som så utvikler seg til avhengighet. Poenget er at utviklingen bare går i en retning, i retning av moralsk og fysisk forfall, svekket virkelighetssans, oppløsning av personligheten” (s. 3599).

Nå kunne en være fristet til å tro at dette var en spissformulering og en radikal variant av den allmennkulturelle normkodeks, hva ”narkotika” angår, og at synspunktet ville ha forandret seg noe siden 1969. Slik synes det ikke å være. I boken Tegn og symptomer på misbruk av ”narkotika” eller andre rusmidler, utgitt i 1999 av forlaget Vett og Viten, i samarbeid med politihøgskolen, står beskrevet de ”generelle indikasjoner på narkotikamisbruk”. Under avsnittet ”Sosiale problemer” står det opplistet en rekke generelle indikasjoner på ”narkotika”-misbruk, og øverst på listen står:

”Økende etisk forfall. Vedkommende blir generelt mindre og mindre til å stole på”
(Kjeldsen, Sundvoll og Øiseth (1999) s. 84).

Som en kontrast til dette vil jeg la Torstein uttale seg om en gruppe ”narkotika”-brukere. Denne uttalelsen kom mens Torstein var inne på hva han anså å være et positivt utbytte av å ha brukt ”narkotika” over lang tid.:

”Vi har blitt så urettferdig behandla hele tiden og levd med den urettferdigheten som samfunnet har tilført oss da... så har du kanskje blitt mer oppmerksom på urettferdighet rundt deg på en sånn måte at du rett og slett ikke godtar noe mer urettferdighet da………..(?)
Så du kan si at de som røyker hasj kanskje er litt mer samfunnsopplyste eller kanskje litt mer medmenneskelige rett og slett, enn de såkalte nykteristene som vi kaller dem, som feier av gårde med hurtigtogsfart gjennom samfunnet, også når de blir gamle og bare har penger og ikke noen potens så sitter`em bare og måper og skjønner egentlig ikke hva som….hvor livet blei av, for å si det sånn…”

Begge disse, mildt sagt motstridene oppfatninger av ”narkotika”, er bygget på et verdifundament. Mens stortingsrepresentanten slutter seg til et verdisyn som tilsier at vi ikke ønsker eller aksepterer ”narkotiske” stoffer i samfunnet vårt, baserer Torstein sitt utsagn på et rettferdighets-, eller urettferdighetsgrunnlag.
Mens stortingsrepresentanten påpeker det moralske forfall, hevder Torstein at hasjrøyking fører til moralsk opprustning.
Der stortingsrepresentanten vektlegger at personligheten går i oppløsning, hevder Torstein at medmenneskelighet utvikles.

Argumentene kan synes å være gjensidig utelukkende, eller en kan eventuelt benytte dem i en sirkelargumentasjon, der begges argumenter blir selvoppfyllende profetier.

”En som hevder at bruk av ”narkotika” fører til mer medmenneskelighet bør lese aviser, overdosestatistikker, skildringer av narkomanes liv og hva det nå måtte være og innse at nettopp et slikt utsagn tyder på en moral i forfall”

eller:

”Dere som ikke bruker ”narkotika” vil ikke oppleve den grad av urettferdighet som vi gjør, og dermed vil dere aldri kunne forstå hva urettferdighet virkelig er,…. der dere fyker forbi i hurtigtogsfart”

Disse argumenter synes nesten å minne om den avhengighetsdebatten rundt cannabisstoffene som jeg var inne på i kapittel 3. Ingen av dem bringer oss imidlertid nærmere noen løsning på problemet, eller; en tilnærming mellom de to synspunktene som ble presentert ovenfor.

4.3.2 ”Narkotika”-brukerens opplevelse
La oss skissere situasjonen på en litt annen måte.
Torstein anser selv å ha opplevd så mye urettferdighet forbundet med å bruke ”narkotika”, at han har blitt mer oppmerksom på urettferdighet generelt. I den forbindelse kan jeg legge til at Torstein er født i 1958. Han har brukt ”narkotika” siden 1973, mer eller mindre daglig siden 1975. Han hevder å ha blitt stoppet av politiet en rekke ganger gjennom ungdommen, og også arrestert ved noen anledninger. Han kommer fra en drabantby der ”sikkert 100 ungdommer” holdt til i skogen og røkte hasj på 70- og 80-tallet. Torstein brukte amfetamin noen ganger i 18-års alderen, spiste fleinsopp en gang pr. høst noen år, men har ellers aldri brukt noe annet enn hasj.

Torstein gir uttrykk for, i hvertfall, to følelser.
Den ene er en følelse av selv å inneha en moral som er vel så god som den gjennomsnittlige mannen i gata. Den andre følelsen oppstår i hans møte med nettopp mannen i gata, i følelsen av å bli betraktet som en person som går ”i retning av moralsk og fysisk forfall, svekket virkelighetssans, oppløsning av personligheten”, for å holde meg til den folkevalgtes ord.

Også Torbjørn viser tilsynelatende til en lignende følelse:

”Du merka det fra mange… klassekamerater som møtte deg og…så deg opp og ned for de visste hva du dreiv på med, sånn halvhånlig…. du dreit i det på en måte, men ikke allikevel…. Enda den dag i deg kan jeg møte den der: ”Åssen går det med deg`a?” (hånlig tonefall, min anmerkning)…. For meg så blei det sånn at jeg ikke tenkte på det mer… ga bare f…..”

Og som Torbjørn reagerte også Torleif:

”Jeg tror ikke vi tok så nøye på det egentlig… vi dreit i det… Vi var jo så mange….”

Hva vil det gjøre med en ung Torstein, at han vet at han i visse situasjoner oppleves av andre som noe som er totalt forskjellig fra hvordan han selv opplever seg?
Det synes ikke usannsynlig at han i en situasjon der han sitter med en følelse av å bli sett på som en personlighet i oppløsning, søker sitt opphold blant folk som gir uttrykk for å mene noe annet. Da synes det ikke unaturlig at han søker mot de han selv anser å være litt mer medmenneskelige, til de som kjenner urettferdigheten, til de som bruker ”narkotika”.
Claussen, Smith-Solbakken og Tungland (1996) hevder at nettopp denne oppfatningen av å være ansett som ”klient” innenfor det jeg har kalt de allmennkulturelle normene, kontra oppfatningen av å være ansett som ”talent” i den hemmelige verden, vil kunne bidra til det de kaller en kulturøkonomisk avhengighet. Dersom en opplever å bli sett på som et hyggelig menneske i et miljø, samtidig som en opplever å bli sett på med frykt, sinne eller oppgitthet i et annet, synes det ikke unaturlig at mange vil nedgradere det sistnevnte, til fordel for det førstnevnte.

Kanskje har vi, i våre forsøk på å forstå det kulturelle fenomen ”narkotika”-bruk, oversett, eller ikke vektlagt nok, betydningen av den individuelle følelsen av å bli sett på som noe en selv slett ikke føler at en er. Kanskje kan opplevelsen av å inneha et normsett som er inkompatibelt med det som eksisterer rundt en, medføre nettopp en opplevelse av den formen for isolasjon som Torbjørn skisserte tidligere. Også ”narkotika”-brukerne opplever, som vi har sett hos mine informanter, en ambivalens i forhold til hvordan de skulle møte situasjonen. Men deres løsning var ikke som den forventede. Deres måte å tilpasse seg denne ambivalensen foregikk ikke i tråd med den som synes å være allmennkulturens til del. Deres kunnskapsgrunnlag var av en annen art, deres innføring av orden var tuftet på helt andre prinsipper, og deres tilpasning til sin ambivalente følelse synes å være preget av en form for aksept for at ens egen personlighet, for å kunne opprettholde sin eksistens blant de som av Bauman karakteriseres som inside, i visse situasjoner måtte iscenesettes. Torbjørn og hans samvær med nabolaget i boligfeltets fellesområde kan stå som et eksempel på dette.

4.3.3 De nærmestes irrasjonelle rasjonalitet
Men hva så med Torsteins pårørende?
Også disse vil antagelig kunne oppleve en form for ambivalens, dersom de på noe tidspunkt i sin sønns oppvekst hadde blitt konfrontert med hans bruk av ”narkotika”. De vil antagelig oppleve en situasjon der handlingsalternativene ikke vil være definert på forhånd, og en følelse av kaos, på bekostning av orden, vil kunne oppstå.
Har de ikke grunn til å være redd for at sønnen deres har begynt å bruke ”narkotika”?

Kanskje har de det. Spørsmålet er bare om bekymringen som følger av vissheten om at ”narkotika” er ”narkotika”, og all ”narkotika” er like farlig, virker mot sin hensikt. Dersom bekymringen fører til at Torsteins foreldre søker sine forklaringsmodeller og sine måter å møte problemet på innenfor den kunnskapen som er etablert blant de som er inside, kan dette medføre at Torstein søker seg mot de som da ikke ser på han som ”en personlighet i oppløsning”, men et medmenneske. Torsteins foreldre kan således ved sin bekymring spille seg selv helt ut over sidelinjen. De kan støte han bort ved ikke å akseptere hans integritet og på den måten plassere ham blant de som er outside. Utfra sitt kunnskapsgrunnlag framstår foreldrenes handlinger i så måte som rasjonelle, mens de samme handlingene av ungdommen oppfattes høyst irrasjonelle, da deres kunnskap er av en radikalt annen art.

For ordens skyld vil jeg legge til at dette slett ikke var tilfellet i Torsteins tilfelle. Han beskriver sine foreldre som:

”skikkelig vellykkede folk, høy utdannelse, god økonomi – gode støttespillere”.

De har aldri visst at Torstein har brukt ”narkotika”, men:

”vet det vel i dag, men det er noe vi ikke snakker om”.

Allikevel har Torstein følt urettferdigheten.
Det viste seg hos alle mine informanter, at denne dobbelttilværelsen er noe som har preget livet hos dem alle. En del var ”seg selv” og en del var, om ikke ”personlighet i oppløsning”, så en personlighet som ikke kunne være helt åpen.
Ikke alle sa det med rene ord, men de hadde alle minner om ”å gjemme seg”. Det virket i det hele tatt som om den dobbelte livsførselen var blitt så vanlig for noen av dem at de ikke så på det som noe uvanlig overhodet. Tor sa det som vi husker på denne måten:

”Men det er ikke noe problem for meg å holde de delene av verden fra hverandre…. Hasj er en naturlig del av min måte å være og oppføre meg på. Hadde søstera mi og typen røyka hadde vi helt sikkert vært mer sammen med dem………I sånne settinger blir ”narkotika”-bruk et problem…….I dagliglivet er det ikke noe problem. Alle røyker……”.

4.3.4 Risikoen og skylden
Mary Douglas (1994) beskriver de vestlige samfunns forhold til risiko og skyld. Hun setter i den forbindelse risiko i sammenheng med synd. Det er ikke nødvendigvis den reelle risikoen for å bli avslørt for et normbrudd som ligger bak, i de tilfellene der de allmennkulturelle normene ligger til grunn:

”…then the thought of future retribution, then warnings from friends and relations, attacks from enemies, and possibly a turn to righteousness before the damage is done. The big difference is not in the predicitive uses of risk, but in its forensic functions” (min kursivering).

Det synes med andre ord som om utøvelsen av risiko, hvor forutsigbar og liten risikoen enn måtte fortone seg for individet, vil kunne rammes av tilstedeværelsen av en på forhånd, ferdig definert, allmennkulturell sanksjon. Douglas setter denne ferdigdefinerte holdningen i forbindelse med tabu-begrepet hos ikke moderne samfunn med den store forskjell at tabu-begrepet utviklet seg utfra en tanke om at det var nødvendig for den kollektive sikkerhet, mens risiko- og skyldsbegrepet i større grad rettes mot individet, og dettes ansvar for egen og samfunnsmessig velferd, og som en beskyttelse for individet mot inntrengning av deres materielle, økonomiske, følelsesmessige eller andre områder.

For oss som står utenfor de ikke-moderne samfunn er det lett å se at noen av ordningene ikke er innstiftet på grunnlag av reelle farer knyttet til det å bryte et tabu, men som en selvlegitimering av det systemet tabuene har blitt innstiftet innenfor, hevder hun. Dersom en skulle sette dette i forbindelse med gjennomføringen av den norske ”narkotika”-politikk blir det fristende å ty til et par sitater som er sakset med 26 års mellomrom, men som tar for seg samme fenomen.

I debatten rundt straffeskjerpingen av ”narkotika”-lovene ble det i 1970 benyttet følgende argument i de folkevalgtes organer:

”Selv om resultatene av Oslo-undersøkelsene gir grunnlag for å hevde at det er tvilsomt om en ”narkotika”-politikk med straffelov og rettspraksis som sentrale virkemidler i forebyggelsen har virket etter sin hensikt, kan vi ikke si noe sikkert om hvordan utviklingen hadde artet seg hvis man hadde valgt en annen linje i motaksjonen” (Lind, 1974, s. 67, min kursivering).

Det neste sitat kan stå som eksempel på den utviklingen som ikke har funnet sted når det gjelder den norske innfallsvinkelen til fenomenet ”narkotika”. Mary Douglas hevder at det i de moderne samfunn, så vel som i de ikke-moderne, vil være noen tabuer som er overlevert og etablert som en kollektiv virkelighet, og som ikke nødvendigvis har oppstått utfra reelle erfaringer og kunnskap. Disse vil bli overlevert gjennom generasjonene, hevder Douglas, og deres eksistens vil således etablere en selvlegitimerende funksjon. Kanskje antyder det neste sitatet at Douglas teorier rundt normers selvlegitimerende funksjon kan komme til bruk nettopp når det gjelder problemstillingene rundt ”narkotika”-bruk.

”Det kan følgelig reises spørsmål om det norske straffenivået ved narkotikakriminalitet er for høyt. Man kan allikevel ikke se bort fra at den konsekvent restriktive narkotikapolitikk som har vært ført og føres i Norge, herunder strenge straffer, har bidratt til å holde folks negative holdninger til tilgjengeligheten av narkotika og til narkotikamisbruk. Rettshåndhevelsen kan sånn sett sies å ha hatt en allmennpreventiv effekt” (St.m. nr. 16, 1996/97, min kursivering).

Den innlemmelsen av risiko i utformingen av de almennkulturelle normer som har vokst seg fram i den vestlige verden som en arvtager etter våre forfedres tabuer, vil ifølge Douglas kunne fungere utmerket når:

”The disputants are agreed on the kind of accountability they want to enforce in their community”, (s.30)

4.3.5 Forurensningen og tabuene
Douglas setter brudd på tabuene i forbindelse med forurensing. Den som bryter tabuet, eller tar risikoen, er i den forbindelse en samfunnsforurensende faktor:

”it is the condition of the stigmatized to be contaminating” (s.36).

Det synes ikke utenkelig at en slik, om enn ubevisst, holdning til ”narkotika” og til ”narkotika”-brukere ligger til grunn for den holdningen som ble uttrykt av stortingsrepresentant Trygve Owren noe tidligere i kapittelet.

Douglas hevder videre at alle kulturer har disse tabuene, som det ikke settes spørsmålstegn ved, men som allikevel inngår som en del av de allmennkulturelle normer. Hun nevner som eksempel privatlivets fred, som noe som i den vestlige verden har vokst seg fram gjennom de siste århundrer, og som omfattes av tabulignende holdninger. Vi spør vanligvis ikke våre naboer om intime detaljer fra deres privatliv.

Innenfor et mangefasettert samfunn vil deler av samfunnets normkoder være styrt av påstander (claims), hevder Douglas. Det er mange normer å ta hensyn til i et moderne samfunn. Noen av disse vil kunne være innstiftet på overleverte argumenter som hver enkelt person ikke tenker på, eller strengt tatt behøver, å ta stilling til. De ligger der som en konstant, innprentet i bevisstheten gjennom den primære sosialiseringsprosess jeg var inne på i et tidligere kapittel. Og, som Douglas fremhever, de kan i like stor grad være basert på de kulturelt bestemte verdier, som basert på kunnskap.

Det kan, som Bruun og Christie hevder, synes som om den norske debatten rundt ”narkotika” i større grad enn det har vært en debatt om ”narkotika” utfra fakta, har vært en debatt om ”narkotika” utfra verdier.

Akkurat som da min nysjerrighet ikke sto for fristelsen til å sette meg grundig inn i hvert av de enkelte stoffene og deres egenskaper, dukket det nå opp et hinder som for meg syntes uoverkommelig, i den forstand at det å gå utenom, ville være å lukke øynene for implikasjoner av vesentlig art. Det ble viktig å erverve kunnskap om tilblivelsen av holdningene omkring ”narkotika”. Grunnlaget for den allmennkulturelle norske norm som tilsier at all ”narkotika” er like farlig. Jeg var nødt til å lete etter årsakene til at den kunnskapen som synes etablert rundt ”narkotiske” stoffers egenskaper og som tilsier at all ”narkotika” er like farlig og som gjenspeiles i strafferammene, bryter så radikalt med det mine informanter uttalte om de samme stoffene, og også med det jeg kom fram til i kapittel 3. Hvordan ble denne gruppen forskjelligartede stoffer, med tilsynelatende meget stor forskjell i farlighetsgrad, samlet til ett, under betegnelsen ”narkotika”?
Kan den overleverte og normdannende kunnskapen være basert på det Douglas kaller kulturelt bestemte verdier, og hvordan kan de eventuelt ha vokst seg så massive, så allmenngyldige?
Det synes imidlertid naturlig nok en gang å foreta ta en liten oppsummering.

4.4 Oppsummering
Jeg har vist at ”narkotika”-brukere er nødt til å etablere det jeg har kalt en todelt verden. I denne situasjonen har jeg funnet det sannsynlig at den offentlig anbefalte tilnærmingen til ”narkotika” som består i å snakke med barna om ”narkotika”, ikke synes som en fruktbart i de tilfellene ungdommene har etablert en kunnskap om ”narkotika” som ikke er i tråd med den allmennkulturelle norm. I dette har jeg i tråd med Berger og Luckman funnet det sannsynlig at foreldre i en slik situasjon kan risikere at deres (i dette tilfellet) sønn ”fratar dem” deres status som signifikante andre. Dette kan forekomme, dersom han er resosialisert inn i en subgruppe hvis normsett er gjensidig utelukkende i forhold til det normsett hans foreldre representerer. Dersom innholdet i den kunnskapen som formidles av den signifikante andre oppleves som fullstendig feilaktig, kan en oppleve at ikke bare kunnskapen, men også kunnskapens formidler, forkastes. Jeg har beskrevet dette som at foreldrenes reaksjon synes rasjonell utfra deres kunnskaps- og verdigrunnlag, mens samme handling kan oppfattes som fullstendig irrasjonell for ”narkotika”-brukeren, som tenker og agerer utfra et helt annet kunnskaps- og normsett. Jeg har funnet at også dette synes mer sannsynlig i områder der kontrollen er stor, og tradisjon for ikke å sette spørsmålstegn ved forklaringer (men å adlyde), er etablert.

Jeg har videre demonstrert det en kan kalle ”gapet” mellom de to kunnskapsformene, og hvordan ”narkotika”-brukerne har tilpasset seg situasjonen. Vi har sett at Torstein endog benytter seg av foreldregenerasjonens manglende kunnskap bevisst, i sine bestrebelser på å skjule sitt avvik. Vi har i tillegg sett at velfungerende samfunnsindivider (i den forstand at de forsørger seg og sin familie, jobber, betaler skatt, ligger ikke samfunnet til last, men bidrar til fellesskapet) lever sitt liv i en form for isolasjon, og at denne isolasjonen i de flestes tilfelle blir en så naturlig del av eksistensen at de knapt nok registrerer den i det daglige. Men de sitter alle med en følelse av at den behandlingen de antar ville blitt dem til del, dersom de valgte å stå fram med sine normbrudd, er en urettferdig, grunnløs og urettmessig behandling. De anser den å være basert på et kunnskapsgrunnlag som er meget tynt, men et verdigrunnlag som til gjengjeld er så tykt at et forsøk på å trenge igjennom vil resultere i sosial stigmatisering, i tillegg til juridiske problemer. Dermed ender man opp med et liv i to verdener, og jeg har sammenlignet dette med å være Sikh i London. Begge gruppene deler sitt liv i to verdener, der verdi- og kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for de normene som er gjeldende i de respektive verdenene er gjensidig utelukkende. Jeg har satt denne situasjonen i forbindelse med Douglas’ beskrivelser av skyld og risiko, og funnet det sannsynlig at risikobegrepet i forhold til narkotikabruk synes å være radikalt annerledes innenfor den kunnskapen som ligger til grunn for den allmennkulturelle norm, vs. innenfor den kunnskapen som de ”narkotika”-brukerne som ikke har etablert et belastende misbruk handler utfra. Jeg har videre forklart med Douglas hvordan mekanismer i storsamfunnet (med basis i kunnskapen som ligger til grunn for den allmennkulturelle norm) kan sammenlignes med ikke-moderne samfunns tabubegrep, og hvordan bruddene på tabuene også i vestlige samfunn kan synes å medføre en (utfra storsamfunnets allmennkulturelle normer) ”forurensing” av samfunnet.

På dette punkt ble det nødvendig å søke en forklaring på hvordan det kan eksistere to så vidt forskjellige kunnskapssett i samfunnet. Det helt spesielle med denne situasjonen, sett utfra det ovenstående, er at det kunnskapssettet som har blitt ervervet av majoriteten synes basert på informasjon, mens det alternative, radikalt forskjellige kunnskapssettet tilhørende minoriteten, synes basert på personlig erfaring og en tilsynelatende mer nyansert kjennskap til tingene.
Hvilke kunnskap er det som ligger til grunn for den norske ”narkotika”-politikken og som tilsier at all ”narkotika” er like farlig?



Kapittel 5 tilbake til innholdsfortegnelsen
Hvordan ble ”narkotika” narkotika?

5.1 Retten og samfunnet
Thomas Mathiesen (1984) beskriver tre forskjellige ”samhandlingsformer” mellom retten og samfunnet. I noen tilfeller vil retten og samfunnet forholde seg til hverandre gjennom en vekselvirkende påvirkning, hevder Mathiesen. Veitrafikklovgivningen kan være et eksempel på dette. I samfunnet så en ikke behov for påbudt bruk av sikkerhetsbelte i bil før bilene ble så raske og bilmengden så stor at antallet, og det dramatiske resultatet av, bilulykker, nødvendiggjorde det. På samme måte var det av åpenbare grunner unødvendig å innføre forbud mot å snakke i mobiltelefon under bilkjøring på 1970-tallet.
I andre tilfeller vil retten være påvirket av samfunnets normer, mener Mathiesen. Som eksempel kan nevnes Bjugn-saken, der det ble påstått at det hadde blitt begått systematiske, seksuelle overgrep mot barn i 1990 og 1991, og den påfølgende oppmerksomhet mot seksuelt misbruk av mindreårige. Dette førte til en vesentlig oppgradering av strafferammene for denne type forbrytelser, på grunnlag av en samfunnsmessig reaksjon på et spesielt fenomen.
I atter andre situasjoner vil det ifølge Mathiesen være motsatt, slik at samfunnet formes av det retten har bestemt. Det kan synes som dette har vært tilfellet når det gjelder lovgivningen i forhold til narkotika.
Ettersom det gjennom mer enn 30 års ”narkotika”-politikk synes å være fastslått at all ”narkotika” er like farlig, og ettersom vi i samfunnet har akseptert at ”narkotika”-kriminalitet er å regne på linje med massemord (i strafferettslig forstand), skulle en kunne tro at motstanden mot ”narkotika” fra første stund hadde vært resultat av en massiv folkereisning utfra veldokumenterte opplysninger. Ved å gå litt dypere i dette kan det synes som om nettopp ”narkotika”-problematikken utgjør et av de kulturelle fenomener der samfunnet har latt seg påvirke av retten. Det synes utfra det følgende ikke utenkelig, at den holdningen som har vært et sentralt element i dette arbeid; at all ”narkotika” er like farlig, kan være et resultat av en politisk prosess der retten har spilt en sentral rolle.

5.2 De norske lovene mot ”narkotika”
Jeg har allerede nevnt opiumsloven av 1913. I større grad enn den ga uttrykk for problemer knyttet til ”narkotika”-bruk i Norge, kom den til på grunnlag av en internasjonal kommisjons oppfordring. Heroin og kokain var fra da av illegale substanser i Norge.

Ved Genevekonvensjonen av 1925, ble det bestemt hvilke stoffer som hadde sin plass i den internasjonale farmakologien. Interessen for cannabis som medisin hadde sunket betraktelig med oppblomstringen av de nye vannbaserte, ”injeksjonsvillige” stoffene.
Cannabis hadde altså ikke noe medisinsk bruksområde som ikke kunne dekkes av andre preparater og ble således ikke ansett å kvalifisere til en plass på listen over de medikamenter som benyttes i farmakologisk øyemed.

Dette følges opp i skjerpingen av den norske opiumsloven (1928),
som tilføyer cannabis til de allerede nevnte ”opium, morfin, kokain og preparater eller derivater av disse”. Loven opprettholder likevel muligheten til å benytte cannabis, men det presiseres at dette kun gjelder i medisinsk øyemed, dersom det overhodet skal benyttes.
Cannabis hadde pr. definisjon ikke noen medisinsk funksjon, og det var antagelig lite bruk av cannabis som rusmiddel i Norge før siste halvdel av 1900-tallet.
Einar Ødegaard (2001) ved SIRIUS (tidligere SIFA) kan allikevel opplyse at cannabis antagelig var ingredient i en medisin som ble brukt i behandling av liktær, samt at det som engang ble markedsført som astmasigaretter sannsynligvis inneholdt cannabis.

Allikevel har Asbjørnsen og Moe vist oss at hamp også i Norge har vært benyttet som nytteplante. Illustrasjonen på foregående side er hentet fra syvende utgave av ”Norske planter – en skoleflora med bilder og en kortfattet plantelære”, utgitt i 1934.

Det må imidlertid ha skjedd noe med hampplanten de nærmeste år etter denne utgivelsen. I 1946 hadde ikke bare slektskapsforholdene forandret seg med hensyn til underordning i klasser, hamp og humle i mellom. At hampens egenskaper som medisin ikke lenger var funnet verdig plass kan forklares utfra det ovenstående. At hampen som nyttevekst og som rusdrikk i O.A. Hoffstads ”Flora for skoler”, ikke lenger anses
verdt å nevne synes noe vanskeligere å forklare.
Jeg skal foreløpig la også dette noe merkelig fenomen være nevnt. Det skal imidlertid heller ikke bli glemt.

Fram til 1961 var det, i hvert fall teoretisk, legalt å benytte cannabis i Norge, men da kun som en sjelden medisin ved sjeldne sykdommer. I følge Ødegaard er det ingen grunn til å anta at dette ble gjort i vesentlig grad. Det tok imidlertid slutt med the UN Single Convention on Narcotic Drugs, 1961, som fastslår at all handel med medisinpreparater skal være underlagt internasjonal kontroll, og at alle medlemslandene har rapporteringsplikt overfor FN bl.a. om nasjonens bruk og produksjon av ”narkotiske” legemiddelpreparater.

5.2.1 Legemiddelloven
Det eksisterte imidlertid ikke noe klart og entydig, nasjonalt lovverk rettet spesifikt mot eventuelle brukere av de illegale substansene før legemiddelloven konkretiserer reguleringen av personlig bruk av stoffene.
La oss se litt på argumentene som lå til grunn for denne.

Man kunne kanskje tenke seg at en lov som rammer såpass mange (7.629 saker etterforsket i 1995 (SSB, krim.stat.)) var gjenstand for debatt, eller i det minste redegjørelse, i de politiske organer.
Det var for så vidt også lov om lægemidler.
Stridens kjerne, når det gjaldt legemiddelloven, var ikke ”narkotika”.
Stridens kjerne var hvorvidt også andre utsalgssteder enn apotek skulle ha rett til å selge reseptfrie legemiddelprodukter.

Når det gjelder ”narkotika”, refereres det i Ot.prp. nr. 28. (1963/64) til opiumsloven av 1913. Videre hevdes det i det korte kapitlet om ”narkotika” at :

”Da narkotika vel er den mest brukte fellesbetegnelse for de legemidler som skal komme inn under lovens bestemmelser, har departementet valgt å gi dette kapittel benevnelsen ”narkotika m.v.”, jfr. bemerkningene til kap. VI.” (s. 15)

I bemerkningene fastslås hva som er forbudt omgang med ”narkotika”, i tillegg til at vanlige taushetspliktregler ikke gjelder for ellers taushetsbelagte personer som kommer i kontakt med personer som bryter denne loven. Det kommer klart frem av apotekrådets uttalelse (som er eneste vedlegg til Odelstingsproposisjonen), at bestemmelsen om ”narkotika” tas inn i loven med tanke på at det norske lovverket skal tilpasse seg internasjonale bestemmelser.

Innstillingen fra sosialkomiteen ble gjenstand for en kort debatt i stortinget. Saksordfører Løberg (Høyre) vier i sin presentasjon av saken ikke mye tid til spørsmålet om ”narkotika”. Han nøyer seg med å nevne at:

”Forholdet er at narkotikamisbruk har vært og er et langt større problem enn det kan synes å være rent overflatemessig betraktet” (Tid. O. 1964, s. 891),

og taler ved det for å legitimere fravikelsen fra ordinære taushetspliktregler. Ingen av talerne som hadde meldt seg i debatten omtalte det kapitlet i loven som tar for seg ”narkotika”.

Det synes ikke som kunnskapen om hva ”narkotika”-begrepet rommet, har vært framtredende, eller i det hele tatt interessant, i den beskjedne norske debatten innføringen av lov om legemidler avstedkom. Dette kan tyde på at representantene ikke hadde verken inngående kunnskap om, eller vesentlig interesse for eventuelle problemer knyttet til ”narkotika”-bruk. Allikevel var det fire år etter nødvendig å skjerpe loven, sogar tilføye til straffeloven en helt ny bestemmelse; § 162, eller ”proffparagrafen”.

5.2.2 Proffparagrafen
I utgangspunktet var denne loven ment å ha allmennpreventiv effekt ved å bestemme at overtredelse av loven kunne medføre lange fensgselstraffer. Loven var ment å ramme de kyniske bakmennene som tjente penger på ungdommens passivisering og henfallenhet til ”narkotika”. Bruun og Christie presenterer en lengre gjennomgang av dokumentasjonen som ble vedlagt straffelovsrådets innstilling til sosialkomiteen, der argumentasjonen bygget på medisineres erklæringer, 4 utvalgte saker fra 1967 som alle understreker den sosiale mistilpasning som følger av bruk av cannabis og diverse arbeider av den svenske sosiallege Nils Bejerot.

Medisinernes holdning var, hevder Bruun og Christie, preget av en ”narkotika”-messig analogi til det medisinske bud: ”Hvis i tvil om pasienten er syk eller ei, regn med at sykdom foreligger”. I ”narkotika”-messig forstand omskrives uttrykket til ”Hvis i tvil om et stoff er farlig eller ei, regn det som farlig”. De hevder med andre ord at de medisinerne som uttalte seg om saken i 1968, ikke la for dagen en omfattende kunnskap om emnet.

Ifølge Bruun og Christie gir de fire omtalte sakene et lite dekkende bilde av den aktuelle situasjonen. I den forbindelse henviser de til Hauge & Irgens som bl.a. hevder at majoriteten av de som forsøker cannabis må antas å ha et mer sporadisk bruksmønster, med få eller ingen psykososiale og helsemessige komplikasjoner (Hauge & Irgens, 1989).

Når det gjelder Nils Bejerot var han en av Nordens mest markante ”narkotika”-motstandere i sin tid, og et av hans hovedargumenter var den epidemiske utbredelse ”narkotika”-bruk har.
Det er Bejerots tankegods som ligger til grunn når Dagbladet kan sitere Oslos politimester fra et foreldremøte:

”Tallet (på brukere og misbrukere (Linds anmerkning) øker stadig, fordi det er en allminnelig tendens til å bruke marihuana i grupper, og hver ny bruker lokker eller overtaler gjerne 3-4 innenfor sin bekjentskapskrets til å forsøke stoffet. Hver av disse får så med seg 3-4 andre og så videre, slik at man får en økning etter en geometrisk rekke: 3, 6, 12, 24 osv.” (Lind, 1974, s. 42).

Brit Bergersen Lind hevder videre at de ”narkotika”-politiske aktører og lovgiverne i den strafferettsdominerte fase ble konfrontert med et dilemma som presset fram en avveining mellom humanistiske og behandlingsorienterte verdistrømninger som innebar en voldsom tro på de strafferettslige midlers betydning i forebyggelsen av en stoffbrukseksplosjon.
Valget av denne tilnærmingen ble forenklet gjennom mottiltakenes tilsynelatende rasjonelle karakter, der vitenskapeliggjørelsen indirekte bidro til at ganske omfattende inngrep i en gruppe vanskeligstilte ungdoms liv kunne aksepteres politisk og defineres som nødvendige, hevder Lind (Ibid.).

Bruun og Christie presenterer en grundig gjennomgang av de politiske prosesser som lå til grunn for innføringen av § 162 i 1968, og de fastslår at alle dokumenter som kunne gitt et annet, eller et mindre entydig bilde av situasjonen og av ”narkotika”-begrepet systematisk ble holdt utenfor de dokumenter som ble presentert for å belyse ”narkotika”, ”narkotika”-problemet og de handlingsalternativer som eksisterte overfor dette.

5.2.3 ”En enestående rask straffeskjerping”
Strafferammene for § 162 ble oppjustert i 1972 (fra 6 år til 10 år), i 1981 (15 år) og i 1984 (til 21 års fengsel). Også disse lovendringene er saumfart grundig av Bruun og Christie og de fremhever nettopp fraværet av motforestillinger mot restriktive virkemidler, som et fremtredende kjennetegn på den politiske debatten rundt ”narkotika”. Den retoriske kampen, hevder de, har ved alle anledninger stått mellom de som ville ha harde straffer og de som ville ha enda hardere straffer.

Det bør legges til at det i siste innstilling fra straffelovsrådet, den som innledet den siste oppjustering av straff, fremheves fra straffelovsrådets side at:

”Man finner det ikke riktig å foreslå en slik skjerpelse når det gjelder cannabisstoffene (hasj og marihuana). Selv om det er maktpåliggende å begrense utbredelsen av også disse ”narkotika”, er det en slik vesensforskjell i farlighet sammenlignet med de harde stoffene at det også bør komme til uttrykk i strafferammen” (NOU 1982: 25).

Straffelovsrådet hadde i alle de tidligere oppjusteringene vært en pådriver for strengere straffer, og deres innstilling synes ved alle disse anledningene å ha vært en vesentlig faktor i nettopp denne oppjusteringen. Nå oppsto det plutselig en situasjon der straffelovsrådet tar til tale for noe som representerer en helt ny ”narkotika”-politikk. En ”narkotika”-politikk der en ser nødvendigheten av å skille mellom de forskjellige stoffene, nettopp utfra deres respektive farlighetsnivå. Det møtte sterk motstand fra Sentralrådet for ”narkotika”. Sosialdepartementet ga sin tilslutning til å opprettholde ”narkotika”-begrepet som ett, og politiembetsmennenes foreninger var aktivt ute med en advarende pekefinger. Straffelovsrådets anbefaling ble med andre ord ikke fulgt i dette spørsmål, og også på et annet punkt valgte politikerne å gå imot straffelovsrådets anbefaling. Bruk av ”narkotika” ble endret fra å være forseelse til å være forbrytelse, med det resultat at varetektsfengsling kunne tas i bruk på grunnlag av bruk av ”narkotika”. (Bruun & Christie, 1996).

Prof. Dr. Jur. Johs. Andenæs, omtales gjerne som nestor i norsk strafferett og han var formann i straffelovsrådet gjennom den nevnte periode. I sin bok fra 1996, ”Straffen som problem”, konkluderer han med at vi antagelig har gjort en stor feil ved ikke å skille mellom forskjellige former for ”narkotika”.

5.2.4 Overgangshypotesen og dens forgjenger
”Narkotika” er allikevel definitivt blitt ”narkotika”, og dommer har siden 1984 blitt utdelt, som sidestiller for eksempel hasjsmugling med trippeldrap.
Årsaken til at alle disse stoffene, som i det foregående har framstått som svært varierende i sin farlighetsgrad, har blitt framstilt som like farlige, er tilsynelatende en påstand som tilsier at bruk av en form for ”narkotika” vil føre til nysjerrighet på også andre stoffer, eller at man etterhvert får behov for en sterkere rus og at en derfor henfaller til bruk av sterkere stoffer. Ulla Ollendorf belyser dette spørsmålet grundig i sin hovedoppgave i psykologi; Fra motkultur til stoffbrukergrupper – et eksempel på selvoppfyllende profeti (1976). Hun henviser til en undersøkelse som forteller at nær sagt alle heroinister har begynt med hasj, hvorpå hun presenterer en undersøkelse som påviser at en enda større andel av heroinistene har begynt med morsmelk. Hun hevder videre at undersøkelser av førstnevnte art i stor grad er latterliggjort fra eksperthold. Det mine seks informanter har fortalt om sine venneflokker synes heller ikke å stemme overens med de konklusjoner som tilsier at bruk av hasj vil føre til et belastende ”narkotika”-misbruk. Som vi har sett vil mange av de som røyker hasj over tid forsøke også andre stoffer. Men det synes tydelig at det å forsøke andre stoffer enn hasj, ikke på noe vis er ensbetydende med å utvikle et belastende misbruk av noen av disse stoffene.
Også Bruun og Christie tar opp spørsmålet om denne overgangshypotesen. De finner den sterkt tvilsom, så vel teoretisk som empirisk, og de presenterer i den prosessen hypotesens opphav. I dette ligger også presentasjonen av en ”narkotika”-politikk som ifølge Bruun og Christie er et direkte resultat av internasjonale vedtekter, som igjen var et direkte resultat av amerikansk press. Fra Amerika kom også overgangshypotesen, gjennom den personen Bruun og Christie karakteriserer som den ledende kraft i narkotikabestrebelsene; Harry J. Anslinger. Jeg vil vie litt plass til Anslinger, som var leder av det amerikanske ”Federal Bureau of Narcotics and Dangerous Drugs” ifra opprettelsen i 1930 til 1962. Han var ifølge såvel Bruun og Christie som Dr. Charles Whitebrad II ved Berkeley university den som introduserte det argumentet som den norske tilnærmingen til ”narkotika” synes å være bygget på. Bruun og Christie forteller at Anslinger etter å ha svart benektende på spørsmål om bruk av cannabis fører til bruk av sterkere stoffer i 1937:

”Man utvikler seg ikke i den retningen fordi om man er avhengig av marihuana” (s. 84),

har endret oppfatning til dette i 1951:

”Det (cannabis, min anm.) er farlig fordi det skaper ønske om kraftigere kicks. Og det får man bare av stoffer som virkelig er avhengighetsskapende” (s. 84).

Også Whitebread (1995) kan berette at Anslinger først i 1951 hadde kommet fram til at bruk av cannabis er inngangsporten til bruk av heroin. Dengang den første føderale, amerikanske lov mot bruk av cannabis; the marjuana tax act ble vedtatt i 1937, hadde Anslinger en ganske annen, men ikke mindre drastisk begrunnelse for viktigheten av å forby bruken av marijuana:

“Marijuana is an addictive drug which produces in its users insanity, criminality, and death.”.

Whitebread oppsummerer den første føderale, amerikanske lov mot cannabis; the marijuana tax act, som en farse. Argumentene som hadde vunnet fram, hevder han, var i tråd med de allerede eksisterende lokale lovene mot cannabis, som han eksemplifiserer med det han karakteriserer som en ordinær, lokal lovbegrunnelse fra Texas. Den tilsa at marijuana måtte forbys, da alle mexikanere var gale og marijuana var det som gjorde dem gale (Ibid.). Argumentasjonen som har vært brukt i kampen for at bruk av cannabis skal være ulovlig har med andre ord vært bygget på et stadig skiftende grunnlag siden amerikanerne innstiftet den første føderale lov i 1937. Men overgangshypotesen (som ifølge Bruun/Christie og Ollendorff har vært det mest brukte norske argument i bestrebelsene på å opprettholde påstanden om at all ”narkotika” er like farlig) hadde allerede mer enn femten års fartstid i USA da § 162 ble tilføyd til lovverket i 1968. Og USA var det landet som, stadig ifølge Bruun og Christie, sterkest utøvde det internasjonale press som den norske tilnærmingen til ”narkotika” kan synes å være et direkte resultat av.

Dersom en tar en titt i Dr. Whitebreads tale til The California Judge Association (1995) synes det med demokratiske øyne lett å slutte seg til hans karakteristikk av lovforhandlingene i 1937 som en farse. Jeg vil ofre noen linjer på å sitere Dr. Whitebread, da jeg synes hans framstilling på en god og vittig måte eksemplifiserer at nøktern sakkunnskap ikke nødvendigvis har vært det som har vært tilstrebet, i tilnærmingen til cannabis. Etter at nevnte Anslinger hadde berettet om cannabisens galskaps-, kriminalitets- og dødsfremmende egenskaper skulle Chief Councel for American Medical Association (AMA, som kan sammenlignes med den norske Lægeforeningen) Dr William C. Woodward uttale seg. Jeg lar Whitebread berette:

”The other piece of medical testimony came from a man named Dr. William C. Woodward. Dr. Woodward was both a lawyer and a doctor and he was Chief Counsel to the American Medical Association. Dr. Woodward came to testify at the behest of the American Medical Association saying, and I quote, "The American Medical Association knows of no evidence that marihuana is a dangerous drug."
What's amazing is not whether that's true or not. What's amazing is what the Congressmen then said to him. Immediately upon his saying, and I quote again, "The American Medical Association knows of no evidence that marihuana is a dangerous drug.", one of the Congressmen said, "Doctor, if you can't say something good about what we are trying to do, why don't you go home?"
That's an exact quote. The next Congressman said, "Doctor, if you haven't got something better to say than that, we are sick of hearing you."

5.2.6 Kommersielle implikasjoner?
Jack Herer er en amerikansk forkjemper for bruk av hamp i industrielt øyemed. Han bringer i sin bok The Emperor Wears No Clothes en overbevisende dokumentasjon på at innføringen av the marijuana tax act kom som et resultat av noe jeg nevnte tidligere; maskinen som kunne fjerne de fiberholdige delene fra hampplanten. Det er åpenbart at en for å oppnå en billion-dollar-crop vil være nødt til å erobre vesentlige markedsandeler, og som vi har sett ville atskillige markeder kunne bli berørt dersom samfunnet ønsket å satse på kommersiell vekst av hamp. De allerede eksisterende deltagerne i dette markedet ville på den måten kunne oppleve å få sine markedsandeler og med det sine inntekter, redusert. Det synes utfra Herers framstilling åpenbart at industrielle, markedsøkonomiske, mediemessige, personlige og familiære allianser som eksisterte i forbindelse med innføringen av loven, kan ha vært en medvirkende faktor til at hamp ble slått ned på i så stor grad som det ble. Dette kan i så fall være en del av forklaringen på at Anslingers argument har vært såvidt skiftende. Han kan rett og slett ha vært nødt til å forandre forklaring etterhvert som empiri har avkreftet hans tidlige hypoteser. Det kan også være årsaken til at den norske floraen ”forandret seg” mellom 1934 og 1946. Kanskje er det allikevel ikke så rart at vi i Norge, i en periode der vi er utsatt for en intens amerikansk påvirkning, gjør noen endringer i floraens verden.
Vi skal ha i tankene at den transformasjonen av hampplanten som foregikk i det norske skoleverket skjedde i løpet av et tidsrom som var preget av krig, av at amerikanerne hadde vært våre allierte og antagelig den mest effektive bidragsyter til at vi hadde vunnet denne krigen, og at amerikanerne til alt overmål var på vei til å iverksette et storstilt gjenoppbyggingsprogram av Europa som også Norge falt inn under. Den foregikk også i et tidsrom der den amerikanske tilnærmingen til bruk av hamp til industriell bruk var gjenstand for radikale endringer.

5.3 Orden og ambivalens
I forhold til det jeg tidligere har sagt om rettens påvirkning på samfunnet finner jeg det sannsynlig at den rettslige tilnærmingen til ”narkotika” har vært en vesentlig bidragsyter til formingen av det jeg har kalt de allmennkulturelle normer i forhold til ”narkotika”. Ved å se litt nærmere på argumentasjonen som har ligget til grunn for denne synes det naturlig å
assosiere de resultatene jeg har funnet, med det Mary Douglas kaller claims, og som hun hevder har en vesentlig plass i utformingen av samfunnets normer. Det kan synes som de claims som har vært styrende for vårt samfunns møte med ”narkotika” generelt, og med cannabis spesielt, har vært basert på et tynt empirisk fundament, men at de som bidragsytere til utformingen av den allmenkulturelle norm i forbindelse med ”narkotika”-bruk allikevel har fått en sterk og vedvarende eksistens. Daværende sosialminister Guri Ingebrigtsen kjemper som vi har sett fremdeles for et ”narkotika”-fritt samfunn.
Ollendorff (1976) sier endog at den argumentasjonsteknikken som har vært benyttet i kampen mot ”narkotika”, er nærmest identisk med det en i sosialpsykologien omtaler som tradisjonell propaganda (s. 105f.).

Bauman hevder som nevnt at det moderne samfunn har behov for fenomener som skaper ambivalens, for på den måten å ha noe å definere den påfølgende orden i forhold til. Det kan synes som den ambivalensen som har oppstått i forbindelse med samfunnets tilnærming til ”narkotika” har vært en utmerket representant for nettopp dette. Ambivalensen kan synes å ha oppstått som en følge av det Ollendorff kaller en demonisering av ”narkotika” (1976, s. 63). Denne demoniseringen har i første rekke vært rettet mot bruken av cannabis, hevder hun. Ambivalensen har tilsynelatende vært ensartet og kollektiv, og resultatet av denne har vært at tiltakene som har blitt satt inn i jakten på ambivalensens motsats; orden, har blitt gjennomført med folkelig og politisk konsensus. Jakten på orden, på bekostning av ambivalens, kan på denne måten ha vært en vesentlig faktor i utviklingen av den allmennkulturelle norm i forhold til ”narkotika”; all ”narkotika” er like farlig.

Den raske oppjusteringen av straffenivået i ”narkotika”-saker kan likeledes tyde på at det vi med Foucault kan kalle disiplineringsviljen i Norge har vært meget stor når det gjelder brudd på de allmennkulturelle normer i forbindelse med ”narkotika”. I tillegg har de samfunnsmessige forhold tilsynelatende ligget meget godt til rette for en tilstramming av den skrustikken som kan stå som et bilde på den overordnede disiplinering av samfunnet. Dette er noe jeg vil komme tilbake til i neste kapittel. Det er imidlertid nok en gang tid for et raskt tilbakeblikk.

5.4 Oppsummering
Jeg har i dette kapitlet sannsynliggjort at rettsapparatets tilnærming til fenomenet ”narkotika” kan synes å ha vært sterkt bidragsytende til at det jeg har kalt de allmennkulturelle normene i forbindelse med ”narkotika”, har oppstått. Jeg har videre vist at det norske rettsapparatets tilnærming til ”narkotika” i 1964 synes å ha vært basert på en vilje til å innordne seg internasjonale vedtekter, i større grad enn på spesifikke kunnskaper om hva ”narkotika” er. Jeg har med Bruun og Christie antydet at de påfølgende diskusjonene rundt lovtilføyninger og strafferammeoppjusteringer har vært preget av diskusjoner rundt hvor hardt vi vil straffe brudd på lovgivningen, i større grad enn et reellt ønske om å etablere spesifikke kunnskaper om hva ”narkotika” er. Jeg har videre vist at de hypoteser som har ligget til grunn for den kunnskapen som har vært premissleverandør for den allmennkulturelle norm som tilsier at all ”narkotika” er like farlig, har vist seg ytterst tvilsomme, og de har også vært av svært skiftende karakter. Såvel Bruun og Christie som Dr Whitebread har skissert argumentenes opphav, og alle finner de at opphavsmannen ikke sannsynliggjør sine påstander utfra reell kunnskap, men utfra en sterkt verdiorientert og også nasjonalistisk synsvinkel. Jeg har i dette antydet at store kommersielle krefter kan være involvert i dette, og etter å ha lest den nevnte The Emperor Wears No Clothes (Herer, 1985) synes det åpenbart at mulighetene for familiært og økonomisk motiverte beslutninger kan ha blitt fattet i denne sak, har vært tilstede. Også Whitebreads tale til The California Judge Assossiation og hans referanser til the Marijuana Tax Act og Harry Anslingers stadig skiftende argumentasjon i forbindelse med bruk av cannabis, kan tyde på at andre motiver enn reell kunnskap om emnet cannabis og bruken av cannabis, kan ha spilt inn i den tidlige lovgivningen mot cannabis.
Jeg har videre vist at dette synes å være helt i tråd med Douglas skisserer rundt det hun kaller claims, og samfunnets bygging av normer på basis av disse. Dette til tross for at disse claims kan være basert på en tankeform som er nært beslektet med den måten å tenke på som vi finner i ikke-moderne samfunn og som dermed ikke nødvendigvis er et resultat av korrekte opplysninger og faktisk kunnskap. Det tankemåten imidlertid har som resultat, hevder Bauman, er en konstituering av kollektivet. Det som er inside, styrkes gjennom den samstemte eksklusjonen av det som er outside. På samme måte stadfestes kategoriene, slik at det Bauman omtalte som the middle thing ikke spiller inn og skaper kaos.

Den allmennkulturelle norm som eksisterer i forbindelse med ”narkotika”-bruk kan utfra dette synes å være intet mindre et moderne tabu. Et for samfunnet helt nødvendig og nyttig tabu, vil såvel Bauman som Foucault hevde, ved at det i løpet av en periode på drøye 35 år har oppstått et krisemaksimert kaos, hvorpå enigheten om å gjenopprette orden tilsynelatende har vokst fram som en kollektiv og påtrengende følelse. Dette kan synes å ha åpnet et helt nytt område der det oppstår en allmennkulturell enighet om at disiplinering synes nødvendig. Denne allmennkulturelle enighet kan synes å ha vært en søken mot orden, i en situasjon preget av ambivalens i form av ikke å vite hvordan fenomenet ”narkotika” skal møtes, og de som har brutt, og bryter disse moderne tabuer kan fortone seg nettopp som det Douglas kaller samfunnets forurensende. Debatten som ble forsøkt iverksatt av Stoltenbergfamilien angående samfunnets påståtte nedverdigende behandling av ”narkotika”-brukere nylig, kan stå som et eksempel på dette.

Kapittel 6 tilbake til innholdsfortegnelsen
Om vitenskap, holdninger, lover, medier - og om hvem som rammes

6.1 Et historisk sideblikk med metavitenskapelige implikasjoner
Før jeg begir meg ut på den avsluttende drøftingen av de faktorer som har vært involvert i det foregående, vil jeg forsøke å gi et lite bilde av noen forhold som preget tidsrommet fra århundreskiftet til i dag.

Den positivistiske vitenskap bygger på tankegods fra opplysningstidens filosofer. Disse sto i sterk opposisjon til den middelalderkirkelige dogmemakt. Deres teser om vitenskapelig innsikt framfor metafysiske spekulasjoner (og samfunnsforordninger på grunnlag av disse) lå til grunn for de fleste av de samfunnsmessige forandringer som fant sted fra ca. 1750, og som definitivt gjorde seg gjeldende rundt skiftet fra det 19. til det 20. århundret, dengang lovgiviningen mot ”narkotika” ble introdusert.
Naturvitenskapen gjorde fra rundt 1750 enorme og stadige framskritt. Dette skjedde dels ved at nye vitenskapelige muligheter åpenbarte seg på grunnlag av ny teknikk, og dels ved at vitenskapen var en viktig bidragsyter til nettopp dette. Vitenskapen og fremskrittet hadde et gjensidig avhengighetsforhold. Troen på vitenskapens evne til å rasjonalisere og forbedre måten vi innretter/utnytter verden på, var på grunnlag av dette meget stor. Den naturvitenskapelige, positivistiske vitenskapen hadde vist seg meget resultatorientert, og det synes således ikke å være noe å undre seg over at prinsipper herfra ble overført til tenkning om samfunnet, og om hvordan en kunne regulere dette.

Det ligger i positivismens natur at dens samfunns- og verdenssyn vil få et sterkt mekanistisk tilsnitt. Utfra loven om at en årsak vil føre til en virkning vil en kunne endre virkningen ved å endre årsaken. Med en mekanistisk tankegang mener jeg en oppfatning om at samfunnet fungerer som en maskinmekanisme. Dersom en del ikke fungerer som den skal, må denne delen repareres, for at helheten skal fungere, og ikke heftes av denne skavanken. I denne prosessen er det også viktig at formingen av delene foregår på rett måte, slik at de kan finne sin plass i maskineriet. Denne formingen vil således dreie seg om å skape de riktige delene til maskinen, eller fremfø nye generasjoner mennesker som skal passe inn i de på forhånd gitte samfunnsrammer.

En av årsakene til den massive kritikken av positivismen som har oppstått det siste halve hundreår, er at den positivistiske grunntanke om at all sikker, positiv kunnskap springer ut av en allmenngyldig lov, ikke synes uproblematisk å overføre til samfunnslivet. Faktorer som bl.a. økonomi, kulturbakgrunn, kjønn, grad av/hvilke type stigma og disses konstitusjon i hvert enkelt individ, vil antagelig i hver eneste situasjon, med varierende kraft og hyppighet, alt ettersom hvilke ytre påvirkninger personen i hver enkelt situasjon blir utsatt for og hvilke handlingsalternativer som er sannsynlige utfra individets habitus, innvirke på dets handlingsvalg. I denne situasjonen blir det ikke lett å finne årsak-virkningsforholdene utfra på forhånd definerte, positivistiske lover. Det blir heller ikke lett å finne de rette virkemidler for å oppnå de ønskede endringer i årsaksforholdene med tanke på en bestemt ønsket virkning.

Troen på naturvitenskapen var som sagt stor, og framskrittstroen likeså. Dag Østerberg snakker i sitt essay Det Moderne om det frie individ, framskrittet og fornuften som de bærende elementer i utviklingen av det moderne. I det moderne ligger utfra dette også den nye muligheten for kritikk. Det frie individ har ikke bare rett, men plikt til å kritisere og sette fingeren på skjevheter i samfunnet vårt.

”Vår tidsalder er kritikkens”,

skrev Immanuel Kant i 1781. (Østerberg). I mitt tilfelle blir spørsmålet om den kritikk som har blitt allmennheten til del, har vært basert på et oppriktig ønske om å tilegne seg og presentere faktakunnskap, eller om den i større grad er basert på et ønske om opprettholdelse av noe som kan synes å ha et nært slektskapsforhold til de metafysiske, kristen-dogmatiske og antihedonistiske verdier som positivismen bygde sitt fundament på å opponere mot. Et samfunnsproblem som synes angrepet med (for enkle) positivistiske virkemidler, er til alt overmål bygget på argumentasjon som ikke er forenlig med de prinsippene positivismen og dermed virkemidlene er bygget på.
I dette tilfellet kunne en håpet på at ”two wrongs would make a right”.
Slik synes det imidlertid ikke å ha gått.

6.2 Vitenskapen og holdningene
Knut Kjeldstadli beskriver i Aschehougs Norgeshistorie et Norge som var preget av den maskintankegangen som lå til grunn for den positivistiske naturvitenskapen, nettopp på den tiden en begynte å forholde seg til ”narkotika” i landet vårt. I 1900-tallets første tiår, dengang opiumslovgivningen ble vedtatt i Norge, kan Kjeldstadli fortelle at:

”Samfunnet ble da oppfattet på linje med naturen, som underlagt visse ”lover”. Utfra vitenskapelig innsikt i disse lovene skulle de som visste, fortelle hvordan samfunnet kunne og burde håndteres” (s. 212).

Dersom en leser dette i lys av Michel Foucaults teorier om samfunnsdisiplinering og deretter fokuserer på den behandlingen som ble for eksempel tatere, homofile, jøder og samer til del (fram til langt inn på 60- og 70-tallet, da ”narkotika” og ”narkotika”-bruk ble etablerte fenomener i Norge) får en en fornemmelse av hvilke tanker som preget denne ”sosiale ingeniørkunst”, som Kjeldstadli kaller det. Det synes ikke unaturlig at denne tanken også har vært den dominerende i møtet med den nye formen for utskudd som dukket opp mot slutten av 1960-tallet. Kjeldstadli kaller denne formen for positivisme overført på samfunnet for sosial renovasjon. I denne renovasjonen var det naturligvis viktig at det eksisterte en stor grad av enighet rundt hva en faktisk skulle renovere, og det synes naturlig å nok en gang assosiere til Bruun og Christies påstand om at en god fiende ikke kan stå i ledtog med deler av samfunnets maktapparat, likeledes til Baumans tanker om at samfunnet trenger den formen for ambivalens, for i det hele tatt å kunne ha opplevelsen av orden.

Halvard Vike, Hilde Liden og Marianne Lien (2001) viser til en rekke undersøkelser som tyder på at folk i Norge er (og gjennom den periode vi her snakker om; fra begynnelsen av 1900-tallet til i dag, har vært) mer opptatt av likhet enn folk i andre land, og at likhet i Norge er en spesielt viktig verdi. De viser videre til Marianne Gullestad som har fremhevet ”fred og ro” som en sentral verdi, og i bruddet på denne freden og roen (kaos?, forurensning?) vil det dannes symbolske gjerder mot de som ikke er like nok, hevder de tre forfatterne.

Jeg nevnte i kapittel 3 at noen av de religionsformer som utøves i Asia har hatt rituell bruk av cannabis innbefattet i sin religiøse praksis. Sett med positivistiske øyne blir dette det reneste nonsens, da mystikk og annen metafysikk nettopp ikke kan føres tilbake til en positiv og sikker, lovbestemt kunnskap. Ved å anse spesielt cannabis som representant for, eller et fenomen som er delaktig i, denne mystikken, kan bruk av cannabis tenkes å ha blitt ansett som et brudd med de positivistiske strømninger som preget den moderne tid, og en utfordring overfor den fornuften som utgjør en av modernitetens grunnpilarer, ifølge Østerberg.

Et resultat av den kritikken som har vært framlagt i forbindelse med ”narkotika”-problematikken kan således synes å være at et fenomen som en (utfra modernitetens utviklingsnivå rundt århundreskiftet) kunne forvente var et spørsmål som hvert enkelt frie individ selv måtte finne svaret på (utfra den fornuften som pr. moderne definisjon preget nettopp dette frie individet), har blitt (utfra normative hensyn) ensidig presentert som en fare for nettopp moderniteten. Når ”narkotika”-snøballen for alvor begynte å rulle i Norge på det tidlige 60-tall, var det som vi har sett lite som ble satt inn for å stoppe den, til tross for at vi også har sett at det kunnskapsgrunnlaget som lå til grunn for måten vi valgte å møte fenomenet ”narkotika” på, synes bristende.

Av det som foreligger av forskning på området ”narkotika” synes det ifølge en presumptivt velorientert mann som Nils Christie å være en stor del forskning som trekker for vidtrekkende, negative konklusjoner av for lite representative studier (1996).
Denne forskningen blir så, krydret med negativt ladede sensasjonsoverskrifter lansert som fakta. I det minste synes Iver Frønes som var deltager i styringsgruppen for det statlig nedsatte utvalg ”Forebygging mot år 2000” å fastslå dette:

”Mediene avbilder ikke virkeligheten, de konstruerer og dramatiserer sine bilder. […..] Hva betyr dette i forhold til narkotikabruk og narkotikarelaterte problemer? […..] Kostnadene ved slike mediefremstillinger vil kunne være at også ytterst begrenset kontakt med lettere”narkotika”vil kunne skape store problemer for enkeltpersoner, ved at de kan bli presset mot marginalisering”, (Middelthon/Waal, s.200).

I tillegg til dette, hevder Aksel Valberg (medlem av samme utvalg), stammer 75% av informasjon til media i ”narkotika”-saker fra politi- og tollmyndigheter (Ibid.).
Det synes vanskelig å tro at dette ikke har en innvirkning på befolkningens holdninger til den aktuelle problemstilling. Det synes likeledes vanskelig å tro at det ikke bidrar til at den kunnskapen om ”narkotika” som har blitt presentert av Harry Anslinger reproduseres i befolkningen. Det er heller ikke usannsynlig at denne kunnskapen har etablert en eksistens som utfra det Douglas kaller claims har fått en selvlegitimerende funksjon i den allmennkulturelle normflora.

Ved å sette ”narkotika”-bruk som en opponent til det moderne, ble det skapt en massivt ensidig informasjonsbølge som ikke synes å ha vært basert på helhetlige fakta, men på spesielt utplukkede fakta, og insidenter som slett ikke var beviste fakta. I dette bildet var det et svært lite mindretall, som Nils Christie og Morten Timme Hansen, som forsøkte å belyse saken fra synsvinkler som kunne gitt et annet resultat og en annen, allmennkulturell holdning. Disse har ikke blitt lyttet til, og i tilfellet Petter Nome har til alt overmål representanten for den alternative synsvinkel blitt trukket inn som en del av problemets årsak. På denne måten kan den massive opprettholdelsen av den opprinnelige innfallsvinkel (den som de eksisterende allmennkulturelle normer i forhold til ”narkotika” bygger på; all ”narkotika” er like farlig) stå som et eksempel på claims som i sin allmennkulturelle praksis har kommet i den geniale posisjon at alle andre og opponerende årsaksforklaringer med smidighet kan benyttes som en årsak til avvikende adferd innenfor fenomenet ”narkotika”-bruk. De aktuelle claims etablerer på den måten, nettopp som Douglas hevder, en selvlegitimerende funksjon.

I nettopp dette tilfelle synes det sannsynlig at den allmenne oppfatning om ”narkotika” og ”narkotika”-bruk er basert på et sett claims som oppfattes som riktige. Disse claims synes å være basert på moralske verdistandpunkter, i større grad enn de er basert på erfaringsmessig kunnskap. Utfra Jack Herers opplysninger om familiære og økonomiske allianser som eksisterte og hadde innvirkning på lovgivningsprosessen, synes det ikke usannsynlig at også økonomiske interesser (i form av et konglomerat av industribedrifter som ville kunne tape store penger på en eventuell framvekst og videreutvikling av hamp som industriplante) har vært aktive bidragsytere i etableringen av de claims som ligger til grunn for at stoffer som synes å ha en såvidt forskjellig farlighetsgrad, tilsynelatende oppfattes som likeartede.

Ser man dette i lys av de tanker Bauman har presentert synes det som nettopp ”narkotika”-problematikken har vært en enestående eksponent for det moderne. ”Narkotika”-bruk som sådan har i USA i 1937 og i Norge på slutten av sekstitallet/begynnelsen av syttitallet, antagelig ført til en følelse av politisk ambivalens. Denne ambivalens har vært en unik mulighet for de til enhver tid styrende myndigheter i USA, Norge og de fleste vestlig-orienterte land forøvrig, til å demonstrere vilje til å bringe orden i det kaos den ambivalente følelse oppleves som. Ikke bare har en hatt med et fenomen å gjøre som svært få mennesker har hatt kunnskap om, en har i tillegg kunnet presentere stadig nye ”etableringer av orden” i de nye kaos som etter Baumans tanker bestandig vil oppstå som en bieffekt av nettopp innføringen av orden. På denne måten har det Bruun og Christie kalte ”en enestående rask skjerping av strafferammene” blitt et uttrykk nettopp for viljen til å møte de nye kaos som har oppstått.
Kanskje er denne ensidige formen for vilje til å skape orden, med denne viljes basis i et sett verdibaserte og taburelaterte claims, noe av grunnen til at ”narkotika” anses å ha blitt et såvidt stort problem som det synes å gjøre.

Resultatet synes å være at ”narkotikaens” fangende, avhengighetsskapende egenskaper blir presentert og oppfattet som et negativt alternativ til det frie individ, og dettes muligheter til livsutfoldelse. ”Narkotikaens” voldsutløsende egenskaper blir et tilbakeskritt fra den moderne opplysning til barbari. ”Narkotikaens” passiviserende egenskaper står i sterk kontrast til den sterke framskrittstroen som preger den moderne tidsalder.

Ved å foreta et paradoksalt håndgrep, ble kampen mot ”narkotika” en kamp for det moderne. Utfra det foregående kan det synes som den prosessen som har funnet sted overfor ”narkotika” er preget av det anti-moderne, kamuflert som representant for det moderne.
Det synes imidlertid også som dette er helt i tråd med såvel Douglas, Baumans og Foucaults tanker om hva som preger de moderne samfunn, slik de har blitt presentert i det foregående.

En ikke usannsynlig utvikling av den allmennkulturelle holdningsdannelsen rundt ”narkotika” i en moderne tidsalder kan skisseres slik:
Et fenomen har blitt presentert, som vil kunne frata individet dets frihet, gjøre det til (”narkotika”-)slave. Noe nytt, og for de aller fleste ukjent og til alt overmål med røtter i helt fremmede kulturer, vil kunne føre barna våre tilbake til et mer primitivt samfunnsnivå. Dersom vi skal få reparert disse ukurante delene og unngå at nye deler utvikler skavanker, er vi nødt til å gjøre noe.
Hvilke midler finnes til rådighet?
USA har ifølge Bruun og Christie vært den nasjon som har ført an i den internasjonale kampen, eller krigen, mot ”narkotika”, og USA har ikke vært kjent for å være forsiktig med å benytte straff som samfunnsregulator. Christie forteller i ”Pinens begrensning” at USA ligger langt over andre vestlige land i fangeantall pr. 100.000 innbyggere.

Mitt poeng er at argumentasjonen som har vært ført i ”narkotika”-bekjempelsens sak har vært ført i tråd med det som var helt nødvendig for å få den ønskede effekt, innenfor det aktuelle tidsrom. Kanskje er det nettopp situasjoner som dette Bauman tenker på når han hevder at bekjempelsen av kaos, opphevelsen av ambivalens nødvendigvis ikke kan erfares uten også å kjenne til kaos og ambivalens. Orden fordrer erkjennelsen av et kaos en kan oppleve orden i forhold til, og ”narkotika”-kampen har således vært en arena der viljen til å oppnå den (for det moderne samfunn) helt nødvendige orden har blitt demonstrert med de sterkeste midler. Kampen mot ”narkotika” har således vært et usedvanlig nyttig redskap i legitimeringen av en en krig mot noe som ifølge Bruun og Christie framstår som noe tilnærmet en perfekt fiende. Kampen foregår jo beviselig med stor intensitet, den politiske enigheten om at kampen skal fortsette er stor og det synes liten tvil om at den nødvendige orden som ifølge Bauman søkes oppnådd, er i alles interesse.
Når en dertil tenker seg at bruk av ”narkotika”, og ikke minst misbruk av ”narkotika”, i Norge har representert noe fremmed, og vi har i friskt minne den sosiale renovasjon som ble beskrevet av Kjeldstadli som vesentlig i selve den norske nasjonsbyggingen og tankene om det norske likhetsidealet som ble presenterte av Lidén, Lien og Vike, synes det nærmest naturlig at det har blitt etablert en allmennkulturell norm overfor ”narkotika” og ”narkotika”-brukere som er radikalt annerledes i sitt innhold enn den kunnskapen om ”narkotika” som mine informanter har lagt for dagen. Det synes utfra det foregående imidlertid ikke som noen selvfølge at den kunnskapen som den allmennkulturelle norm bygger på, er den riktige.

Det kan utfra det foregående synes som den kategoriseringen som er foretatt av ”narkotika” har vært tilslørende, i større grad enn den har vært avdekkende. Ettersom den generelle kunnskapen i utgangspunktet har vært minimal og interessen heller ikke særlig stor, kan det likeledes synes som den kunnskapen som har blitt etablert har vært basert på verdiargumenter, framsatt som veldokumenterte ”claims”, uten at det egentlig har vært spesielt interessant for noen å sette seg inn i argumentasjonens riktighet.

Dersom et nytt fenomen oppstår blant de som i sosiologisk forstand defineres som en utgruppe, i dette tilfellet bruk av, for inngruppen, fremmede rusmidler, er det sannsynlig at det finnes noen i inngruppen som har sterke interesser eller motforestlillinger. Disse kan være forankret i åndelig eller materiell substans, mens det ellers i inngruppen kan herske uvitenhet og interesseløshet omkring dette nye fenomenet. Mennesker med sterke interesser innehar ofte også sterke posisjoner i inngruppen og i dette konkrete tilfellet eksisterte det i tillegg tilsynelatende store muligheter for å fremme sitt budskap, uten at noen, eller bare et begrenset antall, fremtredende medlemmer av inngruppen syntes å være interessert i om det fantes en annen tilnærming til fenomenet. Dette er helt i tråd med Bruun og Christies første punkt i beskrivelsen av den gode fiende; ingen sentrale maktposisjoner må kjempe på fiendens side. Det synes heller ikke usannsynlig at dette kan ha forekommet, tatt i betraktning at Norge ikke anså ”narkotika” å være noe problem i 1964, mens debatten som lå til grunn for lovgivningen i 1968 og videre, som vi har sett, har vært preget nettopp av verdier og av argumenter som synes å være basert på liten reell kunnskap om emnet, i større grad enn et reelt ønske om å etablere en nøktern faktakunnskap. For i 1968 og videre utover, da ”narkotika” for alvor kom til landet vårt, hadde argumentene som ligger til grunn for vårt møte med ”narkotika” og ”narkotika”-brukere allerede lang fartstid som etablerte fakta i det landet som ifølge Bruun og Christie var den sterkeste pådriveren i forhold til de internasjonale ”narkotika”-bestemmelsene; i USA.

Det kan altså synes som om de positivistiske prinsipper om åpen og refleksiv kritikk er brutt, utfra at den kritikken som har kommet allmennheten til del har vært ensidig og ikke bare faktaorientert.

Det synes som de interessene og verdiene som har vært pådrivere i den politiske prosessen som ligger til grunn for det jeg har kalt den allmennkulturelle tilnærming til ”narkotika”, har vært langt sterkere og større enn eventuelt motstridende interesser. Valberg og Frønes har også vist oss at den ene retoriske parts påvirkningsmuligheter har vært ualminnelig gode. Til alt overmål ser vi, i tilfellet Nome, at den ene sterke retoriske part ikke er sen om å hevde at de som eventuelt måtte se annerledes på saken, nettopp på grunnlag av at deres innfallsvinkel til problemet er annerledes, innlemmes i forklaringsmodellene til problematikken, som problemets årsak.

Til alt dette kan en legge at de årsak-virkningsforholdene som ligger til grunn for samfunnets reaksjoner overfor ”narkotika” og ”narkotika”-brukere synes å være tuftet på et altfor enkelt og mekanistisk verdenssyn. Dette vil kunne føre til at de reaksjonene som kommer til uttrykk blir for enkle og ensidige overfor en situasjon med svært mange impliserte faktorer, utfra en altfor enkel og ensidig ”verdensmaskin”. Dette vil også kunne føre til at den kunnskapen som lå til grunn for de sosiale mekanismene vil kunne reproduseres, som en forlengelse av de samme sosiale mekanismene. Informasjonsutveksling vil foregå innenfor de samme rammer og de samme allmennkulturelle normene vil prege såvel avsenderens budskap som mottagerens oppfattelse. Kunnskapen vil på den måten gjenskapes kollektivt og det er nettopp den kollektive oppfattelsen av denne kunnskap som gjør at den oppleves som pålitelig. Mary Douglas (1994) forklarer hvordan samfunnsmedlemmene erverver sin informasjon gjennom det hun kaller:

”(…) a collectively constructed censor set to a given standard of accountability”

6.3 Lovene og holdningene
Når de folkevalgte går til det Bruun & Christie (1996) kaller en ”helt enestående rask skjerping i strafferammene” (s. 113), må det finnes en viss støtte for dette i befolkningen. Eller; det kan i hvert fall ikke eksistere vesentlig motstand. Straffene ble tross alt 40-doblet fra 1964 til 1984, og en må kunne forvente at dette ville skape en opinionsmessig reaksjon, dersom en stor andel av deltagerne i et demokrati ikke var enige. Dette har ikke forekommet. Den folkelige opinion kan således synes å være i tråd med den til stortingsrepresentant Trygve Owren, sosiallege Nils Bejerot og sjef for Federel Bureau of Narcotics and Dangerous Drugs Harry Anslinger.

Sverre Bruun-Gulbrandsen gjorde i 1968 (utgitt 1970) en undersøkelse der han bad et representativt utvalg av den norske befolkning fortelle om sitt syn på de forskjellige stoffenes farlighetsgrad. Et av spørsmålene tok for seg hvor mange som ville blitt avhengige, dersom 100 personer hadde brukt henholdsvis marihuana, morfin, tobakk, sovemidler og alkohol over en periode på 30 dager. Uten at jeg skal gå i tall og detaljer, vitnet undersøkelsen om at de aller fleste mente at marihuana var langt farligere enn alle de øvrige, nevnte stoffene når det gjaldt det å bli avhengig.

Når vi vet at straffene har blitt ”enestående raskt skjerpet”, at det fremdeles er bred politisk enighet om at kampen for et ”narkotika”-fritt Norge skal fortsette og at det eksisterer en ditto enighet om å fravike straffelovsrådets anbefalinger om å skille mellom de ”lette og harde” narkotiske stoffene, er det neppe noen grunn til å tro at den holdningen som kom fram i Bruun-Gulbrandsens undersøkelse har blitt vesentlig endret i den folkelige opinion siden den gang. Hadde holdningene endret seg vesentlig skulle en kunne anta det ville oppstå en bredere politisk debatt rundt den aktuelle problemstillingen. Dette har ikke skjedd. Den politiske enigheten om fortsatt kamp for et ”narkotika”-fritt Norge er fremdeles bred, og kommer sist frem i VG 20.02. 2001, der daværende sosialminister Guri Ingebritsen i en kommentar til at Norge har flest overdoser i Europa uttaler at:

”Vi skal gjennomgå alt. Vi vil vite hvem som blir misbrukere, hvorfor, hvordan vi kan forhindre det, hvordan vi kan hjelpe de som er misbrukere og på hvilken måte vi kan nå målet om et narkotikafritt Norge”.

Wilhelm Aubert (1979) introduserer i sin doktoravhandling ”Om straffens sosiale funksjon” begrepet likedanning. Han tar bl.a. for seg rettsreglenes likedannende funksjon, og hevder at disse:

”… bare kan knyttes til de rettsregler der hvor samsvars- eller likedanningsteorier har størst sannsynlighet for å bli bekreftet. Bare de lover hvor en finner samsvar i folks adferd, er rettsregler….” (s. 16).

Vi husker at Mary Douglas hevder at risikoen ved et evt. normbrudd ble oppfattet utfra det påvirkende miljøets holdninger til normbruddet, i vel så stor grad som farene ved normbruddet i seg selv. På denne måten oppstår en kollektiv følelse av risiko, av fare og av det forurensende, normbrytende individ. Og dette oppleves nødvendigvis av de impliserte som virkelig og sannferdig:

”The cross-culturel argument would not work if the dangers (ved å ta risiko (min anm.)) were not real”, (s. 29).

En likedanningsteori kan, sier Aubert, være en antagelse av at en straff for normbrytende adferd vil uskadeliggjøre/forbedre normbryteren, samtidig avskrekke andre fra å utøve samme normbrudd.

Det kan utfra det ovenstående synes som den likedanningsprosessen som foregikk i Norge hadde gode kår, alt ettersom folks adferd rent faktisk samsvarte med lovverket som ble innført. Folk brukte jo ikke ”narkotika”. Den store majoriteten nordmenn visste i 1964 antagelig minimalt om hva ”narkotika” var. Det er i hvertfall lite som, også utfra det ovenstående, tyder på at de folkevalgte hadde blitt presentert et nøkternt og nyansert bilde av ”narkotika”-begrepet og dets innhold. Det synes dermed naturlig å anta at den kunnskapen som eksisterte i de tusen hjem ikke var annerledes.
Samtidig ble det som vi har sett satt inn tungt likedanningsteoretisk artilleri helt i tråd med det som skisseres av Aubert. Det er den individualpreventive tanken (tanken om at straff vil forhindre ytterligere lovbrudd), og i enda større grad den allmennpreventive tanken (tanken om at trusselen om straff vil føre til at personene avstår fra det aktuelle normbrudd) som gjennomsyrer alle politiske forhandlinger i forbindelse med de tidligere nevnte oppjusteringer av strafferammene for § 162, ifølge Bruun og Christie.

6.4 Mediene og holdningene
I Norge har vi en presumptivt fri presse, som ikke utsettes for sensur i forhold til hvordan nyhetene blir presentert. En skulle utfra dette tro at det norske mediebildet viste et nyansert bilde, hva presentasjonen av ”narkotika” angår.
Slik synes det ikke å være.
Det er som Iver Frønes (i Middlethon og Waal, 1992) har vist historier om vold, drap, kynisme og hensynsløshet som preger mediebildet av ”narkotika”.

Neil Postman hevder i sin bok ”Den Tapte Barndommen” (1984) at mediene ikke bare avbilder verden, men at de også skaper den. Hvis vi setter dette utsagnet i forhold til det Aksel Valberg hevder i sin artikkel om norsk presses framstilling av rusmidler og rusmisbrukere; ”Samfunnsspeil eller desinformasjon” åpner det seg noen alternativer som har lite hyggelige konsekvenser. Valberg henviser til st.meld. nr. 13 der det står at hovedtendensen er at det neppe har vært noen økning i ”narkotika”-problemene de siste tre-fire år. For enkelte typer misbruk har det snarere vært en svak reduksjon i nyrekrutteringen (i Waal & Middelthon, 1992, s. 235). Allikevel forteller avisoverskriftene oss det motsatte. Noe av grunnen til dette er ifølge Valberg at 75 % av alle oppslag som tar for seg de illegale stimuli benytter politi- og rettsapparat som kilde. En annen grunn som er demonstrert av Reinton i forbindelse med en undersøkelse av journalistenes vilje til å kontrollere de opplysningene politiet kommer med, er at:

”Nyhetsjournalistenes hovedproblem er at de kommer i et frivillig slaveri til sine kilder…Nyhetsjournalister har frihet, men bruker den ikke, i stedet underkaster de seg et frivillig slaveri til kildene sine” (Reinton i Waal/Middelthon, s. 237).

Det vil i så fall kunne bety at den likedanningsprosessen som er iverksatt virkelig har oppnådd de best mulige kår. Helt fra vi er små får vi presentert et mediebilde som til dels former vår verden og de oppfatningene som hersker i den. I dette mediebildet framstår ”narkotika” som langt mer problematisk enn det forskning på, og øvrig kunnskap om problematikken, tyder på at det egentlig er, hevder Frønes.

6.5 Hvem er det holdningene rammer?
Hvem er det som rammes av Owrens, Bejerots og Anslingers tilnærming til ”narkotika”-bruk?

Den har tilsynelatende betydning for hvert eneste samfunnsmedlems oppfatninger av, og holdninger til ”narkotika” og ”narkotika”-brukere. En bestemt holdning vil således inngå i den allmennkulturelle normkodeks som er dominerende i den enkelte kultur, og alle andre evt. holdninger er nødt til eksistere underordnet denne. Dette vil, som vi har sett, kunne påvirke den som opponerer mot den holdning som inngår i allmennkulturen, og det vil også ha som resultat at de som innretter seg etter den allmennkulturelle normen vil erverve et spesielt syn på de som opponerer mot den. I det minste vil ”narkotika”-brukeren ha en klar følelse av dette. Torleif sier i den forbindelse at:

”Jeg har levd et dobbeltliv hele veien jeg og det er jævlig slitsomt.(...) Folk reagerte forskjellig...alt fra at vi hadde fem år igjen å leve til...ja – alt mulig...”

Torbjørn uttrykker følelsen av at andre vil etablere et helt annet syn på ham som person på denne måten:

”…. Det burde vært sånn i Norge at du slapp å ha noia …at det var lov på en måte… at ikke folk så ned på deg eller rakka ned på deg hvis du gjorde det… eller måtte være redd for at naboen ringte på…eller barnevernet for den del….”

”Narkotika”-bruk vil være uhyre stigmatiserende, i den forstand at ”tildelelsen” av stigma er basert på en tilnærmet unison kulturell fellesforståelse av denne type avvikende opptreden, denne forurensingen, og reaksjonsmåter overfor denne. På denne måten kan en si at det å være ”narkotika”-bruker kan synes å gi et allment vedtatt, uttalt eller ikke-uttalt stigma. På samme måten som andre grupper i samfunnet som kan tenkes å ha et ”gruppedefinert” stigma knyttet til seg, for eksempel innvandrere eller homofile, vil også bildet av en ”narkotika”-bruker antagelig ”ha en egen plass”, eller synes å være forhåndsdefinert i den enkeltes bevissthet.

Det er imidlertid en ting som skiller ”narkotika”-brukeren fra alle de stigmatiserte grupper som ble nevnt ovenfor. ”Narkotika”-brukeren er kriminell. Torstein synes å ha reflektert en del over dette:

”Du blir veldig bevisst når du blir negativt behandla hele tida, for du veit jo at dette her stemmer jo ikke… Det er jo ikke sånn det er, men resten av samfunnet er ikke villig til å se det på dine premisser….”

Utfra det ovenstående kan det synes som det overordnede, vitenskapsfilosofiske klima som har vært dominerende innenfor den tidsperiode holdningene i forhold til ”narkotika” og ”narkotika”-bruk har oppstått, har vært tatt til inntekt for interesser som har sitt utgangspunkt helt andre steder enn i vitenskapen. Dette har foregått mens kun et begrenset antall personer har forsøkt eller ønsket å etterprøve påstandene. Kriminologene og rettsosiologene som har vært ute med advarende pekefingre har i denne forbindelse blitt hørt på men ikke lyttet til, og andre som har hevdet synspunkter som har vært opponerende med majoritetens synspunkter har, som vi har sett i Nomes tilfelle, blitt lyttet til i den forstand at de har blitt innlemmet i forklaringsmodellen som en av årsakene til problemet. På denne måten kan det som har etablert seg som den allmennkulturelle kunnskapen i forhold til ”narkotika” synes å være basert på nettopp det Mary Douglas har kalt claims, som over et langt tidsrom har blitt presentert som kunnskap og ved det blitt etablert som rasjonelt grunnlag for det jeg har kalt den allmennkulturelle norm mot ”narkotika”, og som vi kan se resultatet av i mine informanters beretninger. De som innretter seg etter, er konforme med, den allmennkulturelle norm mot ”narkotika” synes å ha etablert en spesiell type adferd overfor de som velger å bryte med disse normene. Denne adferden synes å være hensiktsmessig utfra den kunnskapen, de claims, som ligger til grunn for deres reaksjon på denne type normbrudd. Den synes imidlertid fullstendig irrasjonell for mange av de personene som blir utsatt for den, og det synes klart at mange ”narkotika”-brukere går med en følelse av at de risikerer en konkret forringelse av sin hverdag, dersom feil personer fikk vite hva de gjorde, når barna var i seng og gardinene trukket for.

På bakgrunn av disse etter hvert ”historiske fakta”, har en kunnet legitimere for eksempel den straffeskjerpingen Bruun og Christie omtaler som helt enestående rask i krigen mot ”narkotika”. Det har kunnet være mulig fordi kunnskapen i befolkningen har vært, og er, i tråd med den informasjonen som Trygve Owren har stått som en representant for. Men som vi har sett er ikke ”narkotika” annet enn et høyst diffust begrep.
Hvordan krigen mot et begrep har artet seg for de som har opplevd den samfunnsmessige krigserklæring på egen kropp, og hva denne kulturelt formede behandlingen av disse har sitt uttrykk i, har vi sett to vesensforskjellige eksempler på.
Overordnet forskjellene disse miljøene i mellom synes det å eksistere en felleskulturell kapital, basert på påstander, claims, og uten noen klar logisk opprinnelse.

Det synes ikke unaturlig at politiets aktiviteter, i tillegg til å være et element i ”narkotika”-brukernes liv, vil kunne føre til en sterk holdningsdannelse i det nærmiljøet som stadig opplever politiutrykning, spaning, arrestasjoner og ransakninger. Det er tvert i mot helt i tråd med den disiplineringen av samfunnet som beskrives av Michel Foucault.
Det synes videre naturlig at et nærmiljø som i prinsippet er opptatt av lydighet, som ikke setter spørsmålstegn ved offisielle forklaringsmodeller og som til stadighet opplever politi i aksjon i sitt eget nabolag, antagelig vil utvikle mer markante holdninger enn et nærmiljø som setter selvstendighet høyest, som tradisjonelt ønsker å finne svar på egen hånd framfor å akseptere ferdige forklaringsmodeller i form av det Mary Douglas kaller claims, og som ikke har politiet rundt seg til stadighet som en demonstrasjon på problemets utbredelse (slik familien til mine informanter fra Oslo øst antagelig kan ha opplevd situasjonen).

Som jeg var inne på innledningsvis hevder Pedersen (1998) at prøvehyppigheten for ”narkotika” blant ungdom er relativt lik, vestlige og østlige bydeler imellom. Allikevel har, som vi også har sett, Christie presentert den gjennomsnittlige registrerte bruker av sterkere ”narkotika”, som en person uten utdannelse og fra lav sosial status. Kanskje kan nettopp de faktorer som har vært presentert i det foregående bidra til å forklare dette.
Det synes i det minste klart at opplevelsen av å bruke ”narkotika” vil kunne være forskjellig, avhengig av hvilke sosioøkonomiske sfære dette foregår i.
Det synes likeledes sannsynlig at opplevelsen av å bruke ”narkotika” vil kunne arte seg på to vidt forskjellige måter, dersom vi skal legge Ollendorfs påstander om at en er nødt til å lære seg å ruse seg på hasj. Dette kan føre til at avstanden mellom ”de to verdenene” vil være større hos en østkantgutt, enn den avstanden som eksisterer mellom ”narkotika”-brukernes ”verdener” i Oslo vest.
Dersom vi gjenopptar tanken på at lydighet og kontroll er viktig i arbeiderklassen, mens selvstendighetsidealet rår i middelkassen synes oddsene for østkantguttene å forringes ytterligere. Spissformulert kan en si at mens vestkantguttenes ikke utsettes for særlig grad av kontroll, og dermed friere kan manøvrere i det høyst private og viktige spennet mellom deres to verdener, er østkantens sønner nødt til å tilpasse de to verdener til hverandre uavlatelig. Med politi på nakken og vettskremte foreldre som tror deres barn snart er heroinister, ettersom de har begynt å røyke hasj. Og østkantungdommen har ikke engang tradisjon for , eller opplæring i, denne formen for selvstendighet.

Dersom en legger Sutherlands teori til grunn, kan det synes som om de to, analytisk konstruerte delkulturene som skisseres her vil være annerledes i sitt uttrykk. Kanskje vil østkantkulturen av omgivelsene oppleves som mer normbrytende enn det som vil være tilfelle på vestkanten. Kanskje vil også opplevelsen av å være normbryter være mer markant for ”narkotika”-brukere i Oslo øst enn i vest. Som vi husker var det nærmest en selvfølge at man kunne bli tatt av politiet i de østlige drabantbyer, mens det i vest synes å bli ansett som et lite sannsynlig overgrep. Mens Torbjørn og Torleif og deres kamerater mer eller mindre kalkulerte risikoen for å bli tatt inn i sitt normbrudd, synes denne tanken ikke å ha vært særlig fremtredende i de delene av byen der Tor og Tore vokste opp. Det ble tilsynelatende i mindre grad ansett å være et normbrudd, eller eventuelt et mindre alvorlig normbrudd. Anniken Sand (2000) hevder endog at kunnskap om, og det å beherske bruk av, ”narkotika” er en vesentlig statusfaktor i de ”narkotika”-brukende miljøer hun har undersøkt.
Kanskje vil de claims som normen; all ”narkotika” er like farlig, bygger på, være mindre bastant håndhevet i et miljø som tradisjonelt setter spørsmålstegn ved forklaringsmodeller og de eksisterende claims enn i et miljø som krever at det ikke stilles spørsmål, men adlydes.

Begge gruppene består av mennesker som lever, eller har levd, i det jeg har kalt to verdener, med to gjensidig utelukkende normsett. Det er allikevel mye som tyder på at avstanden de to verdenene i mellom, vil oppleves større for guttene fra Oslo øst, enn for guttene fra Oslo vest.

For det er jo mine seks informanter og deres 23 venner dette dreier seg om. Jeg stilte innledningsvis en rekke spørsmål, og det synes på denne tid naturlig å vende tilbake til disse.

6.6 Et lite tilbakeblikk
Jeg vil avslutningsvis returnere til de spørsmålene jeg stilte innledningsvis. For enkelthets skyld vil jeg presentere det enkelte spørsmål og grupper av spørsmål under hver sin deloverskrift.

6.6.1 Hvem utvikler et belastende misbruk av sterkere stoffer?
Hvem utvikler et belastende misbruk av sterkere stoffer?
Hvem går videre til misbruk av sterkere stoffer?
Finnes det noen fellesnevnere i bakgrunn, personlig konstitusjon eller annet som peker seg ut blant disse?

Jeg har funnet at de som eksperimenterer med ”narkotika”, sett som en enhetlig gruppe stoffer med samme farlighetsgrad, vil løpe en stor risiko for å utvikle det jeg har kalt et belastende misbruk av sterkere stoffer. Det som synes mest slående blant informantene er at alle de som utviklet et belastende misbruk, i sin begynnende karriere som ”narkotika”-bruker meget raskere enn de øvrige benyttet seg av også andre stoffer enn det stoffet de begynte med. Den kunnskapen som ligger til grunn for den norske, allmennkulturelle norm som tilsier at all ”narkotika” er like farlig synes med andre ord som en lite fruktbar, endog farlig tilnærming til fenomenet ”narkotika”, dersom man er en av dem som faktisk velger å benytte stoffene. Allikevel finnes det også en person blant de 29 som meget tidlig, tidligere enn de som utviklet et belastende misbruk, begynte med heroin i sprøyteform, men som raskt sluttet, røkte hasj i noen år og sluttet så også med det.
Jeg har videre funnet at de som lever et liv der opposisjonen mot den allmennkulturelle norm mot ”narkotika”-bruk er åpenlys, i større grad vil løpe risiko for å utvikle et belastende misbruk av sterkere stoffer, enn de som prøver å holde sine normbrudd skjult.

Som vi har sett er det lite som tilsier at vi kan stole på forkjemperne for legalisering av cannabis når de sier at hasj ikke fører til bruk av sterkere stoffer. På den annen side er det heller ikke noe i dette materialet som tilsier at vi kan stole på opplysningene om at man vil ende opp som narkoman, med et ruinert liv og ”utslettelse av personligheten”, dersom en begynner å eksperimentere med ”narkotika”, og dette synes også å gjelde for de som eksperimenterer med sterkere stoffer enn hasj.

Alle som bruker hasj jevnlig, vil på et tidspunkt sannsynligvis forsøke også andre stoffer. Men det forteller oss ikke at dette nødvendigvis er farlig. Graden av farlighet synes å å være avhengig av om en på forhånd har innhentet den stoffdifferensierende kunnskapen som finnes i de ”narkotika”-brukende miljøer jeg har blitt kjent med. Det mine informanter og deres venners opplevelser i det foregående kan fortelle oss er at de som betrakter ”narkotika” som ”narkotika”, de som ikke etablerer et kritisk skille mellom stoffene, men raskt begynner å eksperimentere med flere typer av stoffene, vil være en høyrisikogruppe med tanke på utvikling av et belastende misbruk.

6.6.2 Hvilke kunnskap er den fremtredende blant brukerne av stoffene?
Jeg har vist at den kunnskapen som er de ”narkotika”-brukerne som ikke utvikler et belastende misbruk til del, er svært forskjellig fra den som kommer til uttrykk i påstanden all ”narkotika” er like farlig, og som den norske ”narkotika”-politikk og det holdningsdannende arbeidet overfor ”narkotika” bygger, og har bygget på.

Alle mine informanter skildrer begynnende hasjmiljøer der amfetamin var bannlyst og noe de aldri skulle prøve. Etter et par-tre års bruk av hasj, har de aller fleste forsøkt også amfetamin. Hvordan foregikk denne holdningsendringen?
Den gjennomgående melodien var at en ved å være i det en kan kalle en sosial periferi, i det allerede pr.definisjon ulovlige, hasjrøykende miljøet, kom i kontakt med andre folk som også bedrev annen kriminell aktivitet. En ble også kjent med ”narkotika”-brukere som tilsynelatende ikke hadde noen problemer med bruk av også andre stoffer enn hasj. Man ble nysjerrig. Man spurte seg fram, og en innhentet informasjon der det syntes hensiktsmessig. Kunnskapservervelsen foregikk kofigurativt i mangel på adekvat tradisjonsoverlevert kunnskap.

Dersom en skal sammenligne de to kunnskapsformene som i det foregående har blitt skissert som fullstendig motstridende og gjensidig utelukkende, synes sannhetsverdien av den kunnskapen som presenteres av ”narkotika”-brukerne selv, den stoffdifferensierende kunnskapen, å være vel så stor som den sannhetsverdien som representeres av den enhetlige ”narkotika”modellen som blir skissert av tidligere stortingsrepresentant Trygve Owren og av tidligere sosialminister Guri Ingebritsen, og som ifølge Hansen har sitt uttrykk i påstanden ”all ”narkotika” er like farlig”. Utfra det foregående kan det nesten være fristende å slutte seg til Tore, når han hevder at

”Alt du får vite om narkotika er bare bøff...”.

6.6.3 Hva er de forskjellige kunnskapsformene bygget på?
Jeg har funnet at den stoffdifferensierende tilnærmingen til ”narkotika” synes å bygge på erfaringsmessig innhentet kunnskap, og at denne kunnskapen synes helt nødvendig å etablere, dersom en ikke skal løpe en stor risiko for å utvikle et belastende misbruk. Når det gjelder den kunnskapen som ligger til grunn for basisen i den norske, almennkulturelle ”narkotika”norm; all ”narkotika” er like farlig, synes dennes opphav å være av en langt mer diffus art. Jeg har vist at Norge i stor grad har tilnærmet seg fenomenet ”narkotika”-bruk, i tråd med det som har vært forventet av det internasjonale samfunn, i større grad enn på grunnlag av erfaringer innenfor landets grenser. Disse internasjonale konvensjoner har ifølge Bruun og Christie vært preget av amerikansk påvirkning, og vi har sett at den amerikanske tilnærmingen til problematikken i større grad enn de har vært basert på faktakunnskap, har vært basert på verdier.
Som jeg har vist er dette imidlertid helt i tråd med det såvel Zygmunt Bauman og Michel Foucault som Mary Douglas hevder, i deres beskrivelser av forhold som preger de moderne samfunn.

6.6.4 Hva skjer med de som ”utvikler et mer omfattende bruksmønster”?
Hva skjer med de som ”utvikler et mer omfattende bruksmønster”?
Er alle disse heroinister?
Går det an å fungere sosialt til tross for et eventuelt bruk av ”narkotika”?
Er ”et mer omfattende bruksmønster” bestandig ensbetydende med et liv i fornedrelse?

Som vi har sett er det mange brukere av ”narkotika” som lever et liv som ikke preges av deres ”narkotika”-bruk. De opprettholder et tilsynelatende helt ordinært familieliv, arbeidsliv og – dog med visse begrensninger – sosialt liv. Av de 21 personene som ikke utviklet et belastende misbruk er i hvert fall 13 personer fremdeles brukere av ”narkotika”. De har i årevis, opptil 25 år, levet med et tilnærmet daglig bruk av ”narkotika”, som vel må kvailfisere til det Willy Pedersen har kalt et mer omfattende bruksmønster. Allikevel har de alle vært i arbeid, gått skole og tildels etablert en meget god sosial og eksempelvis også offentlig anseelse. Det synes imidlertid som alle de involverte 29 har vært nødt til å dele sin verden i to gjensidig utelukkende tilværelser, og gjennomløpningen av denne prosessen synes å kunne ha som resultat at ”narkotika”-brukeren føler seg ekskludert fra det almennkulturelle, men også til at det allmennkulturelle blir ekskludert som referansegrunnlag, fra ”narkotika”-brukeren sin side. Dette er imidlertid noe som synes meget hensiktsmessig, da en tilnærming til ”narkotika”, som bruker, i tråd med den allmennkulturelle norm som tilsier at all ”narkotika” er like farlig, blant de samme 29 har framstått som direkte livsfarlig. På den annen side er det ingenting blant mine 29 implisertes livskarrierer som tilsier at bruk av ”narkotika” er spesielt farlig, dersom man har, og etterlever, en nyansert og differensiert kunnskap om de respektive stoffenes virkning og avhengighetsskapende egenskaper og deres forskjellige farlighetsnivåer.

6.6.5 Møtes ”narkotika” forskjellig i Oslo øst og i Oslo vest?
Ettersom det er flere prøvere fra Oslo Vest, og flere misbrukere av sterkere stoffer fra Oslo Øst, går det an å finne ulikheter i måten ”narkotika” blir møtt på, innenfor de ulike sosiale strata?

Jeg har antydet at det synes sannsynlig at måten ”narkotika”-bruk møtes på, og måten ”narkotika”-brukeren opplever å bli møtt på, vil være varierende i sin framtreden, avhengig av hvilke allmennkulturelle normer som gjelder innenfor de nærmiljøene der det fysiske møtet mellom ”narkotika”-brukere og omverden faktisk finner sted.
Jeg har kommet til at det synes sannsynlig at den allmennkulturelle normen mot ”narkotika”-bruk er sterkere stadfestet, og har sterkere uttrykk i sosioøkonomiske miljøer som er preget av østlige forsteders kår, enn i de tilsvarende vest for Akerselva.

Som vi har sett, var begge de to østkantguttene som utviklet et belastende misbruk fra hjem der de bestandig måtte sette sine egne grenser. De begynte raskt å utforske hele ”narkotika”-begrepet. Det samme gjorde alle de tre vestfra som endte opp i et belastende misbruk. Mens en var fra et liknende hjem som de to fra øst, hadde en sin avstamning i et meget religiøst hjem, mens den siste kom fra ”det sprøe hjemmet”.
La oss ta en siste titt på ”de grenseløse barna”.
Dersom en legger Berger og Luckmans teorier til grunn, kan en tenke seg at disse hadde redusert kontakt med signifikante andre gjennom sin oppvekst. En kan også tenke seg at den signigfikante andres verden ikke ble internalisert på den foreskrevne måte, ettersom den signifikante andre i stor grad var fraværende.
En kan tenke seg at deres utgangspunkt for å tackle håndteringen av to gjensidig utelukkende verdener som uavlatelig må settes i forhold til hverandre, vil være dårligere enn de øvriges. Ved å tre inn i en hemmelig verden vil en i større grad enn tidligere kunne oppleve å bli akseptert. En har felles normer og en felles hemmelighet. Berger og Luckman hevder at resosialisering krever en følelsesmessig binding relativt lik den som ligger til grunn for primærsosialiseringen. Men hva hvis – som i disse guttenes tilfelle – primærsosialiseringen har vært preget nettopp av mangel på affektiv identifisering?
Da er det ikke heller sikkert det skal så stor grad av affektiv identifisering til for at den skal være relativt lik den som lå til grunn i primærsosialiseringsprosessen. Det å kunne føle en lenge etterlengtet tilhørighet kan sannsynligvis være nok.
Ens to verdeners maktbalanse kan med dette synes å være forandret. Kanskje kan identifiseringen med det normsettet som er i opposisjon til det allmennkulturelle normsettet bli forsterket nettopp av en affektiv identifikasjon til noe som representerer en følelse av samhold og aksept, på tvers av de normene en bestandig har opplevd å bli stigmatisert for ikke å følge.

Ser en prøve- og bruksfrekvensen av ”narkotika” i de to sosioøkonomiske sfærene oppmot hverandre synes i det hele tatt vestkantungdommen å være vel så aktive som de fra øst. Mens 3 av 6 personer som forsøkte heroin fra vest utviklet et belastende misbruk, har alle de tre østkantguttene som gikk til det skritt å prøve heroin, utviklet et belastende misbruk.
I den forbindelse har det nok en gang vært naturlig å assosiere til noe Bruun og Christie skriver om; ”narkotika”-slaven.
Lenge før ”narkotika” kom til landet, hevder de, kom dens rykte. Den medisinske sannhet var at dette stoffet vendte ingen tilbake fra. En gangs bruk var nok. Kampen for å få mer ”narkotika” fyller fra det øyeblikk all din tid. Driften er så sterk at alle lover og regler settes til side (Bruun & Christie, 1996).

I denne slavemyten blir ”narkotika”-bruk knyttet opp mot kriminalitet, i den forstand at et ”narkotika”forbruk vil kreve midler så store at ingen kan tjene nok ved hjelp av ærlige midler.
Det synes ikke usannsynlig at også denne ”slavemyten” vil ha større gjenomslagskraft i et miljø som velger å anse de presenterte sannheter som gitte og som inkluderer en stor grad av sosial og offentlig kontroll, enn i et miljø som tradisjonelt setter spørsmålstegn ved forklaringsmodeller og som i svært liten grad har nærkontakt med noen av de nevnte kontrollinstansene. Torleifs noe diffuse holdninger og uttrykksformer i forbindelse med bruk og avhengighet av de forskjellige typer stoff kan være en indikator på nettopp dette.

Jeg har i det ovenstående antydet at en ikke vellykket primærsosialiseringsprosess kan synes å medføre risiko for utvikling av et belastende misbruk. Allikevel vil dette misbruket være et resultat av den enkeltes adaptasjonsprosess til den nye og hemmelige verden. Vi har sett at flere av de som var stigmatisert og som begynte å bruke ”narkotika” ikke utviklet et belastende misbruk. Det kan med andre ord synes som måten de tidligere omtalte prosesser forløper på , innen hvert enkelt individ, kan virke avgjørende inn på utfallet av et ”narkotika”-bruk i eksperimentfasen, også i de tilfellene der primærsosialiseringsprosessen har forløpt ”irregulært”. De fleste brukerne jeg har tatt for meg benyttet sentralstimulerende ”narkotiske” midler sporadisk, eller kun ved svært få anledninger. Noe som imidlertid er slående er at de tre som stammer fra vest, og som har forsøkt heroin uten å utvikle et belastende misbruk har gjort dette i full forvissning om stoffets egenskaper. De har gjort det fordi de ønsket å utforske disse på egen kropp, tilsynelatende nettopp i en form for selvstendig innhenting av kunnskap som er vesensforskjellig fra den kunnskapen som ligger implisitt i de allmennkulturelle normene. Alle disse kommer fra den gruppen vi har vært inne på tidligere, og som antagelig kan innordnes under de innovatørene Pedersen snakker om. De østkantguttene som har forsøkt heroin, likeledes de fra vest som gjorde mer enn å prøve heroin, kan synes å ha gjort dette som resultat av en helt annen type prosess. En prosess som synes å ha vært helt i tråd med den utviklingsprogresjonen som skisseres i det forebyggende arbeidet som tradisjonelt har blitt utført mot ”narkotika”. En begynner med hasj, prøver andre ting, blir avhengig og ender opp i personlig tragedie, kanskje til og med i utslettelse av personligheten.

Utfra resultatene i dette dokument kan jeg ikke se at det er større sjanse for å ende opp i et belastende misbruk dersom en kommer fra Oslo øst, enn det som er tilfelle dersom en har sin avstamning fra Oslo vest. To personer i øst kontra tre personer i vest, gir åpenbart ikke noe bilde av noen markant forskjell i østlig disfavør. Det som imidlertid synes åpenbart er at måten ”narkotika”-brukerne blir møtt på synes forskjellig, de to respektive sosioøkonomiske sfærer imellom.
Vi vet at de ”narkotiske” stoffene er identiske på begge sider av Akerselva.
Det synes som om måten ”narkotika” og ”narkotika”-brukere blir møtt på ikke er det.
Kanskje er det nettopp måten ”narkotika” og ”narkotika”-brukere blir møtt på som kan forklare de karakteristika som Bruun og Christie presenterer for den gjennomsnittlige narkoman.
Kanskje kan måten ”narkotika” og ”narkotika”-brukere møtes på, være en faktor som bidrar til forklaringen av at 1 av 30 i gjengen til Tor, mens 1 av 3 i gjengen til Torstein, utviklet et belastende misbruk.

6.7 Hva nå?
TV2-nyhetene kunne 24.02.2002 melde at straffelovsrådet antagelig vil komme til å innstille på at bruk av ”narkotika” skal avkriminaliseres. Etter å ha vært vitne til Torsteins beskrivelser av hvordan han – som mistenkt for å være bruker av narkotika – ble ”overfalt av snuten”, synes dette umiddelbart som en fornuftig utvikling. Kanskje kan også Torbjørn med dette være noe mindre redd for at naboene skal få vite hva slags lyssky aktiviteter han og hans samboer bedriver, når fred og ro har senket seg over stuen og barnet er i seng. For Torstein, Tor, Torbjørn og de andre brukerne av ”narkotika” som allerede har ervervet den kunnskapen som har blitt presentert i dette arbeid, kan en endring som dette muligens føre til at avstanden mellom det som her har blitt kalt de to verdener, av den enkelte bruker vil kunne oppleves som noe redusert. Det er tross alt ikke lenger noen ulovlig handling, og Tord kan komme til å oppleve at han også i offentlige sammenhenger kan ”stå for”, som han sier, bruk av hasj.

Det synes imidlertid, utfra det foregående, svært lite hensiktsmessig å frigi bruk av ”narkotika” dersom en ikke samtidig bidrar til at potensielle prøvere av ”narkotika” erverver den kunnskapen som er nødvendig, dersom man ikke skal risikere å utvikle det som her har blitt kalt et belastende misbruk av ”narkotika”. Det synes som tvingende nødvendig å forlate ”all narkotika er like farlig”-påstanden, til fordel for et langt mer differensiert bilde av de stoffer som har endt opp med å bli kalt ”narkotiske”. Vi har sett at påstandens riktighet synes tvilsom. Vi har sett at påstandens opphav er tvilsom. Vi har i tillegg sett at påstanden sett som grunnlag for det som her har blitt kalt den allmennkulturelle norm i forhold til ”narkotika”, kan synes å ha katastrofale resultater for de ”narkotika”-brukerne som møter fenomenet ”narkotika”-bruk med en innstilling som er i tråd med påstanden.
Dersom alt er lov og alt er like farlig, kan frigivning av bruk av ”narkotika” synes å være et lite hensiktsmessig skritt å ta. Torbjørn har reflektert litt over den situasjonen de unge ”narkotika”-brukerne opplever i dag, sett i forhold til den situasjonen han opplevde i sin gryende karriere som bruker av ”narkotika”:

”E-generasjonen begynner jo liksom rett på…de har ikke gått skolen…. det at du har gjort ting gradvis…prøvd litt ting og tang…, det er ikke tvil om at de ikke får den kunnskapen vi fikk…”

Dette arbeid rommer ikke en undersøkelse av Torbjørns påstands riktighet. Dersom han har rett, og den stoffdifferensierende kunnskapen som ble ”narkotika”-brukerne til del i hans oppvekst, ikke lenger reproduseres gjennom de miljøene der ”narkotika” brukes, kan dette åpne for et skummelt scenario, dersom det plutselig blir lovlig å bruke alle typer ”narkotika”. Tore synes å gi uttrykk for den samme tanken:

”I dag tror jeg ikke de begynner med hasj jeg altså…. Jeg tror de begynner med ecstacy og partydop… en helt annen karriere…Mye farligere…”.

Og hvorfor skulle ikke fremtidens unge begynne med partydop og ecstacy, eller heroin for den del, dersom all ”narkotika er like farlig” og bruk av all ”narkotika” er legalt?

Utfra det foregående synes det lite sannsynlig at en endring som det TV2-nyhetene skisserer vil føre til noen vesentlig, positiv endring i ”narkotika”-problematikken.

Det finnes imidlertid en måte å avskaffe ”narkotika”-problemet på, en gang for alle. Utfra det jeg har funnet i det foregående synes det som det mest tilrådelige er å avskaffe ”narkotika”-begrepet.
Ved å dekonstruere narkotikabegrepet vil samfunnets rusproblemer kunne oppleves mer nyansert, og virkemidlene vi ønsket å benytte oss av i vår tilnærming, vil også kunne få et mer nyansert tilsnitt.
Høyst sannsynlig ville samfunnet fremdeles bestå også av mennesker som har henfalt til heroinavhengighet. Like trolig er det at det vil dukke opp eksempler på sosiale og psykiske problemer knyttet til overdreven amfetamin- og kokainbruk. Selv om det er svært få som søker hjelp for sin cannabisavhengighet er det ikke usannsynlig at samfunnet også vil oppleve at noen av dets medlemmer får problemer, eller ”spasmer” som Torstein kalte det, ved bruk av cannabis. Men først ved å dele narkotikabegrepet opp, redusere begrepet til dets bestanddeler, kan vi etablere en mer nyansert kunnskap om hva hvert enkelt stoffs eventuelle samfunnsmessige og individual- og sosialpsykologiske skadevirkninger, i virkeligheten er. Og først når vi etter en (denne gang) nøktern utredning av hva de eventuelle skadevirkningene av hvert enkelt stoff i virkeligheten er, synes det hensiktsmessig å avgjøre med hvilke virkemidler vi som samfunn velger å møte de respektive rusmidlene som i dag utgjør ”narkotika”.

Det kan utfra det foregående synes som ”narkotika”-begrepet er det største
”narkotika”-problemet i dagens samfunn.

Kildehenvisninger tilbake til innholdsfortegnelsen

Aftenpostens morgenutgave, 23.01.2001-10-15

Andenæs, Johs. (1994): Straffen som problem, Exil forlag, Halden

Andrews, George and Vinkenoog, Simon (1972): ”The book of grass – an anthology of indian hemp”, Penguin Books

Asbjørnsen og Moe: ”Giske”, Samlede verker, 3. bind.

Aubert, Wilhelm (1979): ”Om straffens sosiale funksjon”, Universitetsforlaget, Oslo

Bakalar J og Grinspoon L. (1997): ”Marihuana the Forbidden Medicine” (second edition) New Haven, CT: Yale University Press.

Bauman, Zygmunt (1991): ”Modernity and ambivalence”, Polity Press

Berger, Peter L. & Luckmann, Thomas (1992): „Samfundet som Subjektiv virkelighet”, i Kompendium nr. 4 til fordypningsemnet ”Barndom og Modernitet”, HIT, 2001.

Bennet, Chris (1999): http://cannabisculture.com/cgi/article.cgi?num=1425

Bjørlykke, K.O. (1934): ”Norske planter”, A. W. Brøggers Boktrykkeris Forlag, Oslo

Brecher, Edward M. (1972), “The Consumers Union Report on Licit and Illicit Drugs” Consumers Reports Magazine

Bruun, Kettil & Christie, Nils (1996), Den gode fiende, Universitetsforlaget, Oslo

Bruun-Gulbrandsen (1970): ”Marihuana og hasjisj”, Universitetsforlaget, Oslo

Bulletin nr. 404 1916, US Departement of Agriculture

Caplex internettleksikon, amfetamin

Christie, Nils (1982): ”Pinens begrensning”, Universitetsforlaget, Oslo

Christie, Nils (1982), ”Så tett et samfunn”, Universitetsforlaget, Oslo

Christoffersen, Toralv (2001), Svar på telefonisk henvendelse fra undertegnede

Claussen, Tor, Smith-Solbakken, Marie og Tungland, Else M. (1996): Talent eller klient – om unge stoffmisbrukeres kulturøkonomiske avhengighet”, Rapport RF – 96/025, Rogaland Research

Columbia History of the World: 1981

DEA 1: http://www.usdoj.gov/dea/

Denzin, Norman K. og Lincoln, Yvonna S. (1998): ”Strategies og Qualitative Inquiry”,
SAGE Publications, London

Douglas, Mary (1994): ”Risk and Blame”, Routledge, New York

The Economist, 3. desember, 1999

Emboden; Flesh of the gods, Praeger Press, NY, 1974

Encyclopedia Britannica: : http://www.britannica.com/search?query=cocaine&ct=

Encyclopedia Britannica 2: http://www.britannica.com/search?query=amphetamine&ct=&fuzzy=N

Fekjær, Hans Olav (1987): ”Alkohol og ”narkotika”” Gyldendahl
Felleskatalogen for legemidler, 1985

Fink, Hans (1990): “Tanken om enhed i videnskaberne”, Aarhus Universitetsforlag

Finstad, Liv (1990); Den betalte familie, Pax forlag, Oslo

Forbundet mot rusgifts nettsider: http://www.fmr.no/mr/64/4.html

Foucault, Michel: (1991): ”Galskapens historie i opplysningens tidsalder”, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

Frønes, Iver: i Waal & Middlethon(1992): Forebygging mot år 2000, Universitetsforlaget, Oslo

Giddens, Anthony (1993): ”Sociology”, Polity Press, Cambridge

Hall, Kathlyn (1995): “Theres a time to act Indian and a time to act English”, i Kompendium nr. 4 til fordypningsemnet ”Barndom og Modernitet”, HIT, 2001.

Hammer, T. & Vaglund, P (1990): “Users and non-users within a high risk milieu of cannabis use – A general population study”, British journal of addiction, 85

Hansen, Morten Timme, (1988): ”narkotika” – utviklingen i det formelle kontrollsystemet fra 1960-årene”, KS-serien nr ! – 88, Institutt for kriminologi og strafferett, Oslo

Hauge Ragnar (1990): ”Kriminalitetens årsaker”, Universitetsforlaget, Oslo

Hauge, Ragnar & Irgens-Jensen, Olav (1989) ”Bruk av ”narkotika” i Norge”, SIFA, Oslo.

Henne, nr. 1, 1997

Herer, Jack (1985): “The emperor wears no clothes”, Van nuys, California

Hoffman, Albert & Schultes, Richard Evans (1980): “Plants of the gods : origins of hallucinogenic use”, Hutchinson, London, eller http://www.cannabis.net/thc/index.html

Hoffstad, O. A. (1946): “Flora for skoler“, Aschehoug & co, Oslo

Jacobsen, Dag Ingvar (2000): ”Hvordan gjennomføre undersøkelser?”, Høyskoleforlaget, Kristiansand S.

Jensen, Karen (1992): ”Moderne omsorgsbilder”, Ad Notam Gyldendal, Oslo

Jones (1972): “The Consumers Union Report on Licit and Illicit Drugs” Consumers Reports Magazine

Kjelden, Terje, Sundvoll, Arne og Øiseth, Ole Vidar (1999): “Tegn og symptomer på misbruk av narkotika og andre rusmidler”, Vett og Viten, Nesbru

Kjørup, Søren (1999): ”Menneskevidenskaberne”, Roskilde Universitets Forlag

KHGCA (Kentucky Hemp Growers Co-operative Association) http://www.hempgrowers.com/forum1.html

Kjeldtadli, Knut: I “Aschehougs Norgeshistorie”, bind Norge 1905-1935.

Koestler, Arthur (1951): ”Ankomst og avreise”, Gyldendahl Norsk Forlag, Oslo

Kriminalstatistikk for 1996, Statistisk Sentralbyrå

Kripos nettsider: http://www.kripos.no/

Lien, Marianne E., Lidén, Hilde og Vike Halvard (2001): ”Likhetens paradokser”, Universitetsforlaget, Oslo

Lind, Brit Bergersen (1974): ””narkotika”konflikten – stoffbruk og myndighetskontroll”, Gyldendahl Norsk Forlag, Oslo

Manahan, Stanley E. “Environmental chemistry”, 4th edition.

Martin, L.H. et al (1988): “Technologies of the Self: A Seminar with Michel Foucault”, London

Mathiesen, Thomas (1984): Retten i samfunnet”, Pax, Oslo

Mathiesen, Thomas (1987): ”Kan fengsel forsvares?”, Pax forlag, Oslo

Mead, Margareth (1971): „Broen over generasjonskløften“, Universitetsforlaget, Oslo

Middlethon, Anne-Lise og Waal, Helge (red.)(1992): ”Narkotikaforebygging mot år 2000”, Universitetsforlaget, Oslo

Narkonon: http://www.stopaddiction.com
http://www.cocaineaddiction.com
http://www.heroinaddiction.com

Narkotikauka (Aksjonsuka mot narkotika, 2000): http://www.narkotikauka.org/fakta/narkotika.html#can

Narkotikauka http://www.narkotikauka.org/om/index.html

NOU 1982: 25

NIDAs hjemmesider: http://navigation.helper.realnames.com/framer/1/1/default.asp?realname=NIDA&url=http%3A%2F%2Fwww%2Enida%2Enih%2Egov%2F&frameid=1&providerid=1&uid=30009177

Nielsen og Rudberg (1992): ”Jenters vei til rusmidler – et sosialiseringsperspektiv”, i Waal & Middlethon(1992): Forebygging mot år 2000, Universitetsforlaget, Oslo

Normal: http://www.normal.no/cannabis.htm

Nylund, i ”Rus & Avhengighet” nr. 22, 1992

Olaussen, 1996, ”Kriminalstatistikk og virkelighet”, PHS Småskrifter; 1996:1, Politihøgskolen, Oslo

Ollendorf, Ulla (1976): “Fra motkultur til stoffbrukergrupper”, Hovedoppgave ved institutt for psykologi, Universitetet i Oslo

Ot.prp. 19, 1913

Ot.prp. nr. 28, 1963/1964

Pedersen, Willy (1998): ”Bittersøtt”, Universitetsforlaget, Oslo

Popular Mechanics magazine, (1938), februarnummeret

Postman, Neil (1984): ”Den tapte barndommen”, Gyldendal, Oslo

Rosenthal, (1971): “The Herb – hashish vs. muslim society”, Leiden, Brill

Rus & Avhengighet 2: http://www.rus.no/arkiv/tema/926787479.html

Rusmiddeletaten i Oslos hjemmesider: http://www.rusmiddeletaten.oslo.kommune.no/default.asp?page=/Fakta-om-rusmidler&id=26957

Sand, Anniken (2000), Hovedfagsoppgave, Institutt og museum for antropologi, Universitetet i Oslo

Sarkanen & Tillman, (1989): ”Progress in biomass conversion – energy farming in America”,
Lynn, Bach publ.

SIFA (1999), Tall fra Statens Institutt for alkohol- og ”narkotika”forskning: www.sifa.no

Skog, Ole Jørgen, i Waal & Middlethon(1992): Forebygging mot år 2000,
Universitetsforlaget, Oslo

St.meld. nr. 66, 1996/1997

Stortingsforhandlinger nr. 450, 1969

Sutherland, Edwin (1966): Differential Association”, i Principles of criminology, J.B. Lippincott Company, Philadelphia/New York

Tid.O. 1964

Vindheim, Jan Bojer (2001): “Inn i Hampen”, Futurum Forlag

Vinje, Finn Erik: (2001): Svar på telefonisk henvendelse fra undertegnede

VG, 11.01.1997

VG, 27.04.1997

VG, 20.02.2001

VG, 02.10.2001

Wadel, Cato (1991): ”Feltarbeid i egen kultur”, Seek a/s, Flekkefjord
Washington Post, 06. 05. 1999

Whitebread II, Charles (1995): Tale til California Judge Association finnes i sin helhet på: http://www.druglibrary.org/schaffer/history/whiteb1.htm

WHO-rapport (1997): ”Cannbis – a health perspective and research agenda”, finnes i sin helhet på: http://www.who.int/substance_abuse/docs/cannabis.pdf

Ødegaard, Einar (2001): Svar på telefonisk henvendelse fra undertegnede

Østerberg, Dag (1999): “Det moderne – et essay om vestens kultur”, Gyldendal, Oslo

Øyen, Else (1992): ”Sosiologi og ulikhet”, Universitetsforlaget, Oslo

1001 Nights (1937): Oversettelse av Dr. C. J. Mardrus, sammenlignet og kontrollert av E. Powys Mathers

konvertert for web, av Kenneth Ellefsen - tilbake til toppen av dokumentet